Hans Christian Petersen
Hans Christian Petersen (født 11. august 1793 i Kristiansand, død 26. september 1862 i Christiania) var en norsk advokat og statsråd.
| Hans Christian Petersen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. aug. 1793[1][2][3] Kristiansand | ||
| Død | 26. sep. 1862[1][2][3] (69 år) Christiania | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Peter Christian Petersen | ||
| Barn | Richard Petersen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Nordstjerneordenen Æreslegionen St. Olavs Orden Serafimerordenen | ||
Han var førstestatsråd i Christiania i perioden 1858–1861, og fungerte dermed som de facto statsminister i denne perioden. Konstituert statsminister (i Stockholm) i denne perioden var Christian Bretteville.
Slekt
redigerPetersen var sønn av Claus Peter Petersen og Christine Wilhelmine Lakier, og hadde seks søsken. Han var bror av sjøoffiseren Peter Christian Petersen. Begge foreldrene var født i Danmark. Faren var i mange år stadsfysikus i Kristiansand, og deltok ivrig i byens dramatiske selskap. I 1816 ble Petersen gift med Kristine Marie Thrane (1796–1876), datter av kjøpmannen Paul Thrane og halvsøster til komponisten Waldemar Thrane. Hun var dessuten tante til arbeiderlederen Marcus Thrane. Blant barna deres var fengselsdirektør Richard Petersen (1821–1908).
Liv
redigerPetersen gikk ut av Kristiansand katedralskole i 1810 og ble cand. jur. fra Københavns Universitet i januar 1814. Samme vår reiste han tilbake til Norge, hvor han ble utnevnt til byråsjef ved ekspedisjonskontoret i Sjøkrigskommissariatet. Fra 1815 var han protokollsekretær i Høyesterett. I 1817 tok han advokatprøven, og var i de neste 20 årene advokat i Christiania, fra 1830 til 1834 som regjeringsadvokat. Som advokat var han kjent for sin veltalenhet.
I 1828 kjøpte Petersen løkken Solli ved Drammensveien, som da lå utenfor byen. Her bygde han et hus i empire-stil (revet i 1940) tegnet av arkitekten Chr. H. Grosch. Petersen-familien holdt et gjestfritt hus, hvor blant andre Camilla Collett ofte var innbudt. Han deltok i Christianias teaterliv som skuespiller i Det Dramatiske Selskab, og var medlem av styret for Christiania Theater fra 1836 til 1840.
Forsvarer i riksrettssaker
redigerPetersen var forsvarer i tre riksrettssaker. Første gang var i riksretten mot statsråd Fasting i 1821, andre gang i riksretten mot statsråd Collett i 1827, og tredje gang i riksretten mot statsminister Løvenskiold. Særlig den siste saken bidro til å gjøre Petersen berømt. Innlegget hans var et angrep på nordmennenes politiske umodenhet og Stortingets uansvarlige fremferd, som regjeringen etter Petersens mening hadde vært nødt til å sette en stopper for. Realitetsprosedyren ble kalt en «Norges Dæmring i prosa», med referanse til Welhavens diktverk.[4] Løvenskiold ble riktignok kjent skyldig, men straffen ble en bagatellmessig bot. Etter rettssaken viste Stortinget sin misnøye med forsvareren ved å sette ned lønnen hans som regjeringsadvokat.[5]
Statsråd
rediger.jpg)
Etter forsvaret i riksrettssaken i 1836 ble Petersen tilbudt en statsrådspost under den nye regjeringssjefen, Wedel-Jarlsberg. Da svarte han nei, og ble i stedet stiftamtmann i Christiania og Akershus. Først i 1839 gikk han inn i statsrådet, hvor han ble sittende til 1861.
Fra 1839 til 1845 styrte Petersen Marinedepartementet, før han overtok Justisdepartementet og ledet dette til 1847. Fra 1848 til 1849 overtok han Indredepartementet for Frederik Stang, før han vendte tilbake til Justisdepartementet i 1850. Fra 1851 ledet han Armédepartementet. I 1858 til 1859 hadde han igjen Justisdepartementet. Fra 1859 til avgangen i 1861 var han regjeringens formann og hadde derfor Revisjonsdepartementet. I løpet av statsrådstiden hadde han flere opphold ved den norske regjeringen i Stockholm, nemlig fra 1840 til 1841, fra 1843 til 1844, fra 1849 til 1850 og fra 1855 til 1856. Fra 1852 til 1853 var han dessuten medlem av interimsregjeringen som virket under kong Oscar Is sykdom.
Som statsråd gikk Petersen inn for lik arverett for menn og kvinner, da dette ble foreslått av arverettskommisjonen i 1847. Han ble nedstemt av de andre statsrådene, men etter nye behandling ble lik arverett innført i 1854.[6] I 1851 ga Petersen som sjef for Justisdepartementet ordre til å arrestere arbeiderbevegelsens ledere, enda han selv var onkel til Marcus Thrane.
Etter at kronprins Carl overtok styret under kongens sykdom og presset statsråd Vogt til å gå av i 1858, ble Petersen som eldste statsråd formann i regjeringen i Christiania. Men regjeringens virkelige leder var kongens personlige venn Birch-Reichenwald, som var blitt statsråd etter Vogts avgang. I 1859 begynte stattholderstriden, etter at kong Karl under press fra svenske politikere gikk tilbake på løftet han hadde gitt den norske regjeringen om å oppheve stattholderposten i Norge. I 1860 utarbeidet den svenske regjeringen et krav om en revisjon av unionsforholdet mellom Norge og Sverige. I sitt svarskriv hadde den norske regjeringen lagt inn to «hentydninger» til kongens og den svenske regjeringens standpunkt i stattholdersaken før striden brøt ut i 1859. Hentydningene endte med en regjeringskrise: Kong Carl reiste til Christiania, og Petersen og Birch-Reichenwald måtte søke avskjed. Frederik Stang kom inn igjen i statsrådet som formann for regjeringen i Christiania.
Petersen ble den 6. august 1860 i Trondheim utnevnt til ridder av den svenske Serafimerordenen.[7] Ridderplaten med hans våpenskjold henger i Riddarholmskyrkan, Stockholm.
Etter å ha trådt ut av statsrådet trakk Petersen seg tilbake fra det offentlige liv og døde mindre enn et år senere.
Referanser
rediger- ^ a b Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 997[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store norske leksikon, oppført som Hans Petersen, Store norske leksikon-ID Hans_Petersen[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Hans_Petersen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Torgersen (1971), s. 75.
- ^ Torgersen (1971), s. 145.
- ^ Torgersen (1971), s. 40.
- ^ *Hans Cappelen: «Norske Serafimerridderes våpenskjold», Heraldisk Tidsskrift, bind 2, side 233-242, København 1965-1969, og Per Nordenvall: Kungliga Serafimerorden 1748-1998, Stockholm 1998, side 306-307, med fargefoto av ridderplaten
Litteratur
rediger- Halvdan Koht: «Petersen, Hans Christian», i Norsk biografisk leksikon, bind 11. Oslo: Aschehoug, 1952
- Fredrik Stang: Stattholdersak og unionsstrid. Oslo: Aschehoug, 1943
- Johan Torgersen: Revolusjonære idealer og demokratisk virkelighet. Statsråd Hans Christian Petersen og det nordiske demokratiets gjennombrudd. Oslo: Gyldendal, 1971. ISBN 82 05 00266 5
Eksterne lenker
rediger- (no) Hans Christian Petersen hos Virksomme ord
- (no) Hans Christian Petersen i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
- «(no) Hans Christian Petersen» i Norsk biografisk leksikon.
|
Hans Christian Petersen – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden |