Grottesangen

Grottesangen (norrønt Grottasöngr[1]) er et dikt eller kjempekvad om jotunmøyene Fenja og Menja som kong Frode i Gammel Lejre i Danmark tvinger til å kverne gull for ham på kverna Grotte. I sin griskhet nekter danskekongen dem hvile og søvn, og de tar hevn ved å kverne ulykke for ham mens de kveder frem Grottesangen. De kverner en hær, og sjøkongen Mysing dreper Frode; men Mysing er ikke bedre enn Frode, han setter dem til å kverne frem salt. De kverner så mye at skipet hans synker, og derfor er havvannet salt.[2] Av historien dannet skaldene «Frodes mel» som kjenning for «gull».

Fenja og Menja ved kverna Grotte. Illustrasjon ved Carl Larsson (1853–1919), 1886. Xylografert av Gunnar Forssell (1859–1903) for Fredrik Sander (ed): Edda Sämund den vises: skaldeverk af fornnordiska myt- och hjältesånger om de götiska eller germaniska folkens gamla gudatro, sagominnen och vandringar. Stockholm 1893, s. 149.

Diktet blir stundom regnet med blant de andre Edda-kvadene i den poetiske Edda (den eldre Edda), ettersom Grottesangen er inkludert i manuskripter som er yngre enn Codex Regius. Tradisjonen er også bevart i ett av manuskriptene i Snorre Sturlasons Prosa-Edda (den yngre Edda) sammen med en forklaring av innholdet og dens sammenheng.

Myten er bevart i norsk tradisjon, også i senere utgaver som Kverna som står og maler på havets bunn[3] som forklaring på hvorfor havet er salt, nedtegnet av Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe og gjengitt i Norske Folkeeventyr, utgitt i årene 1841-44.

Grottesangen fikk fornyet sosial og politisk betydning i Sverige på siste halvdel av 1800-tallet da Viktor Rydberg brukte det norrøne diktet som bakteppe for Den nya Grottesången der han refset samfunnet for arbeidernes vanskelige kår.[4] Rydberg skriver også om verdenskvernen i Fädernas gudasaga (1887)[5] med referanse til kvernen Grotte, som han tolker som en del av verdens skapelse hvor den maler kjøttet til Yme, urjotnen i norrøn mytologi, om til jord. Av denne molden skapes gudene og verden.

Poetiske EddaRediger

Selv om Gottesangen ikke opprinnelig var en del av Codex Regius, ble den inkludert i mange senere utgaver av den poetiske Edda (den eldre Edda).[6] Grottesangen kvedes av trellkvinnene Fenja og Menja, ført til Sverige av den danske konge Frode, sønn av Fridleiv.[7] De sliter ved en magisk kvernstein som kverner frem gull for kongen.

 
Fenja og Menja. Illustrasjon ved W.J. Wiegand. Xylografert av George Pearson for Julia Goddard: Wonderful Stories from Northern Lands. Longmans, Green, and Co. London 1871, s. 93.

De får ingen hvile eller søvn å snakke om: «Dei korkje fred / eller fagnad unntest / før ljomande mål / av møyar lyddest.»[8] Kong Frode får vite at de er av jotneslekt. Pikene lister opp sine tidligere dåder, blant annet å ha flyttet et fjell, og røper at det var de som skapte den kvernsteinen de nå er lenket til. De hevder også å ha gått mot en hær i Sverige og nedkjempet berserker, «knekket skjold», støttet krigere og forkastet et kongsemne til fordel for et annet. Nå kverner de frem en hær med kvernsteinen, for de er ennå ikke «varme av blodet til drepte menn». De kverner til skaftet på kvernen brytes av. De anroper Rolf Krake, Yrsas sønn, om å hevne på kong Frode at Halvdan ble drept:

Mölum enn framar.
Mun Yrsu sonr,
niðr Halfdanar,
hefna Fróða;
sá mun hennar
heitinn verða
burr ok bróðir,
vitum báðar þat.
Enn lat oss mala:
Yrsa sin son
skal Halvdans dråp
hemne på Frode.
Han mun heite
sonen hennar
og broren attåt,
båe me veit det.[9]

I raseri kvernet møyene så kvernen brøt sammen, og steinen gikk i to. Hæren deres stod klar, og sangen avsluttes:

«Meire meld du / mun ikkje trenge;
full-lengde sat me / Frode, ved kverni»[10]

Prosa-EddaRediger

Snorre forteller i Prosa-Edda (den yngre Edda) at sagnkongen Skjold styrte det landet som i dag kalles Danmark. Skjolds sønn Fridleiv (Friðleifr) hadde igjen en sønn som het Frode (Fróði) som var konge på den tid da Augustus hadde erklært fred på jorden, og den kristne guden Jesus var født. Den samme freden hersket i «Norderlanda» (Norden), men her ble den kalt for «Frodes fred», og Frode ble kalt for Fred-Frode. I Norden var det så fredelig at ingen mann skadet en annen, selv om han møtte sin fars eller brors drapsmann, fri eller bundet. Ingen var tyv eller ransmann, og en gullring kunne derfor ligge på heden i Jalang (dvs. Jelling i Jylland) i lang tid uten å bli tatt.

Kong Frode besøkte Svitjod og den svenske kongen Fjolne, og kjøpte med seg to «store og sterke» trellkvinner, Fenja og Menja. I Danmark var det to kvernsteiner så enorme at ingen hadde klart å rokke dem, men om noen klarte det, kunne de kverne frem hva det skulle være. Kvernen ble kalt for Grotte (Grótti), og Frode hadde skaffet den fra en mann som ble kalt Hengekjeft (Hengikjopt).

Frode lenket Fenja og Menja til kvernen og beordret dem til å kverne frem gull, fred og lykke for ham. Han ga dem ikke mer hvile eller søvn enn det tok å fremsi et kvad eller tiden mellom gjøkens ko-ko. Som hevn begynte Fenja og Menja å kvede Grottesangen, og før de var ferdige, hadde de malt fram en hær mot Frode. Samme natten kom sjøkongen Mysing og drepte Frode, og slik endte Frodefreden.

Mysing tok med seg Grotte og dessuten Fenja og Menja, som han beordret til å male salt. Ved midnatt spurte de om ikke Mysing hadde nok salt, men han ville ha mer. De malte så mye at skipet hans sank. «I havet var det sidan ein svelg der sjøen fell ned i kvernauga».[11] Derfor er havet salt.

 
Den lille skotske øya Stroma, sett fra Pentlandsfjorden der Mysings skip angivelig sank med Grotte om bord.

Svelget og GrotteRediger

Snorres bemerkning om at det var siden «et svelg der hvor sjøen falt ned i kvernøyet» kan ha vært en hyppig sitert referanse benyttet til å forklare kjente og skremmende naturfenomener. Nordvest for Skottland ved Pentlandsfjorden er farvannet kjent som svært vanskelig, spesielt rundt den lille øya Stroma i det som kalles for the Swelchie, en forvanskning av ordet «svelg» som her viser til en malstrøm. Stedet beskrives i Orknøyingenes saga, og sagnet om kvernen Grotte kan være knyttet til det. Orknøyingenes saga beskriver i kapittel 74 at Orknøyenes jarl Pål Håkonsson ble tatt til fange en gang på 1130-tallet av Svein Åsleivsson som fraktet fangen til det skotske fastlandet:[12]

 
Vestsiden av Stroma.
Þeir ... fóru aptr ina sömu leið fyrir vestan Hrossey ok viku á milli Háeyjar ok Grímseyjar ok svá fyrir austan Svelg, þaðan til Breiðafjarðar ok eptir honum til Ekkjalsbakka
«De ... seilte samme vei tilbake langs vestkysten av fastlandet, og vendte om for å seile mellom Hoy og Graemsay og så øst om Svelget og derfra til Moray Firth og inn til Oykell»

Svein valgte åpenbart å seile via Orknøyene for å unngå malstrømmen, selv om det økte faren for å bli oppdaget og fanget. Judith Jesch tolker overleveringen som to gamle sagn som over tid er smeltet sammen til ett (noe som forklarer to norrøne navneformer, både Grótti og Grótta): Sagnet om kong Frodes magiske kvern som frembrakte gull og fred, og en etiologisk myte som forklarer hvorfor havet er salt.[13] Det skal også ha vært egne sagn på Orknøyene om Grotti-Menni og Grotti-Fenni.[14]

ReferanserRediger

  1. ^ eller Gróttasöngr, lengden på første vokal er ikke sikker
  2. ^ «Grottesangen» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. september 2022 fra [1]
  3. ^ Runeberg: Kverna som står og maler på havets bunn
  4. ^ Viktor Rydberg: Nya Grottesången
  5. ^ Fädernas gudasaga, se under kapittelet Världskvarnen
  6. ^ 1907-utgaven av Nordisk familjebok hos Project Runeberg
  7. ^ Frodes ætt nevnes i vers 1, etter introduksjonen
  8. ^ Edda, «Den eldre Edda», Oslo 2002. Side 249
  9. ^ Edda, «Den eldre Edda», Oslo 2002. Side 252
  10. ^ Edda, «Den eldre Edda», Oslo 2002. Side 252
  11. ^ Edda, «Den yngre Edda»: Skaldskaparmål, Oslo 2002. Side 366
  12. ^ Judith Jesch: «The Swelchie og hvorfor havet er salt»
  13. ^ Judith Jesch: «The Swelchie og hvorfor havet er salt»
  14. ^ Nordisk familjebok / Uggleupplagan

Eksterne lenkerRediger