Wikipedia

Berserk

Berserk var et begrep i vikingtiden for en norrøn kriger grepet av et vilt raseri der han angrep alt omkring seg, en tilstand kalt «berserkergang», «berserksgang» eller «berserkgang»[1] (latin: furor berserkicus). Ifølge Grettes saga kalte Harald Hårfagre sine berserker ulfhednar («ulvepelser»),[2] og i samme saga og i Landnåmabok kalles berserkene også trollauknir fordi det angivelig lå trolldom bak raseriet deres.[3] Fra medisinsk-historisk side er de stort sett blitt rubrisert som psykopater.[4]

Berserker var ville krigere. Gerhard Munthes tegning av uværsslaget ved Hjørungavåg.
Odin var berserkenes egen gud som ga dem den sanseløse kraften. Runestein fra Gotland.

Etymologi rediger

Begrepet har to mulige opphav. I norrønt berserkr (flertall berserkir) kan første ledd ber- bety «bjørn», mens annet ledd -serkr betyr «skjorte» eller «serk». Betydningen er da «kriger i bjørneskinnsdrakt». Dersom det første leddet tolkes som berr- («bar»), vil betydningen bli «en som har kastet av seg brynjen og slåss i bare skjorten».[5]

Besettelse rediger

I norrøn tro kunne en person være hamrammr, en hamskifter. Kledde en mann seg i en bjørnefell, tenkte man seg også en sjelelig forvandling, der personen følte seg forvandlet til en bjørn, og hamhleypa (= en som lar hammen sin løpe) var en person som følte seg forvandlet til et slikt dyr. Det høres som en ekstasetilstand, slik det ses innenfor sjamanisme.[6]

 
Sjakkbrikke fra Lewis (Hebridene) viser en viking som biter i skjoldet sitt.

Men berserkergang kan også ha vært en bevisst tilstand hos en gruppe profesjonelle krigere som viet seg til Odin for motta hans gave, oðr, det norrøne ordet for «sanseløst raseri» og opphav til Odins eget navn.[7] Den rasende trengte ingen brynje, ettersom verken jern eller ild bet på ham. Dyreskinnet var som den drakten Sigurd Fåvnesbane kledde seg i for å være usårbar for dragens gift.[8]

Rituelle krigerlaug rediger

De profesjonelle krigerne, de utvalgte berserkene, var et lukket mannsforbund eller krigerlaug med initiasjonsriter. Fornaldersagaen om Rolf Krake beskriver en slik initiasjonsrite, hvor et udyr blir rituelt drept. Saxo Grammaticus, som gjenforteller historien, beskriver udyret som en bjørn.[9] At jegerne drakk det nedlagte dyrets blod og spiste hjertet, er en tilsvarende symbolsk rite, kjent tilbake fra tidlige indoeuropeiske mannsforbund, med motstykker i det gamle Iran, Hellas og Romerriket.[10]

Eddadiktet Sigerdrivamål handler om Sigurd Fåvnesbanes innvielse. Odins valkyrie Sigerdriva («seiersdriversken», «hun som driver fram seier») fylte et horn med mjød og lot Sigurd drikke, innvier ham til hans liv og gjerning, gir råd og undervisning, for mer enn kraft trenger han visdom, slik strofe fire i Sigerdrivamål slår fast:

Jeg hilser æser!
hilser åsynjer!
hilser den allgode jord!
Unn oss visdom
og evne til tale
og legehender i livet![11]

Sjamanen eller volvens seid ble framkalt av galdring, tromming og dans for å oppnå en tilstand av ukontrollerbar ekstase. Den romerske skribenten Tacitus skriver i kap. 43 av Germania om et germansk mannsforbund han kaller harii, utstyrt med svarte skjold og malt på kroppen så de fremstod som en dødningehær som satte voldsom skrekk i fienden.[12] Han beskriver hvordan germanske krigere gikk i kamp: De hevdet at Herkules en gang hadde besøkt dem, og når de selv dro i krig, sang de om ham fremfor andre helter. De motet seg også opp med kamprop, og spådde kampens utfall ut fra hvordan dette hørtes. De tilstrebet et forvirret brøl ved å sette skjoldet til munnen for å få det til å vibrere og frembringe en dypere klang.[13]

En norrøn sjakkbrikke funnet på Hebridene viser en kriger som biter i skjoldet sitt.[14]

 
Bronseplate funnet på Öland i Sverige fra germansk jernalder (vendeltiden (550-793). Figuren til høyre er blitt tolket som en berserk.

Stimuli rediger

Mjød eller øl hadde en kultisk og seremoniell betydning i den norrøne kulturen, både før og etter religionsskiftet, men det finnes ingen omtale av andre stimulanser. At berserkene handlet under påvirkning av hvit eller rød fluesopp, har vært en hyppig hevdet teori som betviles fra medisinsk-historisk hold.[15] I artikkelen «Berserkene – hva gikk det av dem?» til tidsskriftet for Den norske lægeforening[16] fastslås det at det var en svensk prest ved navn Samuel Ödmann[17] som i 1784 lanserte teorien om at forklaringen på berserkergangen var inntak av rød fluesopp (Amanita muscaria). Selv om inntak av fluesopp ikke er nevnt i noen av sagaene, har Ödmanns påstand blitt fremlagt nærmest som et faktum, enda han baserte sin hypotese på rapporter om sibirske sjamaner uten at han selv hadde noen kjennskap til disse.[18] Til og med hvit fluesopp (Amanita virosa, «dødsengelen») har vært nevnt, enda denne fremkaller alvorlig forgiftning med høy dødelighet.[19]

En mer sannsynlig stimulans er bulmeurt som knyttes både til orakelet i Delfi og den salven hekser skal ha smurt seg inn med i middelalderen.[20] Bulmeurt dukker ofte opp på funnsteder fra vikingtiden, i Danmark blant annet i en volves grav. I motsetning til fluesopp kan inntak av bulmeurt fremkalle voldsom aggresjon, selv om den i mindre doser ble brukt som beroligende middel, sovemedisin og til å fremkalle hallusinasjoner. Den bedøvende virkningen av bulmeurt kan ha skapt inntrykket av at krigerne var nesten usårlige. Men i dagene etterpå var de plaget med hodepine og tåkesyn, og dette minner om symptomer fra inntak av bulmeurt, ikke fluesopp, som sjeldent gir bivirkninger i ettertid. Spor etter bulmeurt er funnet i utgravninger i York, Dublin og Staraja Ladoga i Russland.[21]

Fra psykologisk hold nevnes som et alternativ dissosiative forstyrrelser som hensatte krigerne i transeaktig, blindt raseri, som observert under Vietnamkrigen.[22] Tilstanden har vært vurdert som en mulig ny diagnostisk kategori for DSM-III.[23]

Norrøn litteratur rediger

 
«Rolfs siste kamp» viser den danske sagnkongen Rolf Krake og Bodvar Bjarke som ifølge Gesta Danorum og Rolf Krakes saga kjempet som en bjørn (eller i bjørneham) inntil han ble vekket av sin våpenbror Hjalte. Rolf og alle hans tolv krigere og berserker falt i kampen. Kongen ble drept av svogeren Hjarvard, en skånsk jarl.
Tegning: Louis Moe, 1898

Den tidligste kjente referanse til begrepet berserk er i Haraldskvadet (Haraldskvæði), et skaldekvad av Torbjørn Hornkløve, diktet på slutten av 800-tallet til ære for Harald Hårfagre. Kvadet gjengis i Snorres Heimskringla og Sagaene om de norske kongene. I Haraldskvadet beskrives en gjeng berserker i kong Haralds hær som slåss under hans banner i slaget ved Hafrsfjord. I kvadet kalles de ulfheðnar («ulveskinn»). Det gir en forbindelse mellom bjørn og ulv i norrøn krigerkultur, og grunn til å anta at ordet «berserk» i seg selv har sin opprinnelse fra menn som bærer dyreskinnsklær. I sagnet om hjadningekampen bortføres valkyrien Hild av sjøkongen Hedin. Navnet hans tilsvarer det norrøne ordet hedinn (= skinn, pels) som i ulfhedinn, flertall ulfheðnar - Harald Hårfagres kjernetropper. Ordet «hjadning» er avledet av navnet Hedin, et språklig fenomen som i seg selv viser at sagnet må være eldgammelt, og står svært nær myten om Odins einherjer som også gjenoppstår hver morgen til fornyet kamp.[24]

Snorre Sturlasson nevner berserker også i Ynglingesagaen (kap. 6):

Odin kunne gjøre det slik i slag at uvennene hans ble blinde eller døve eller fulle av redsel, og våpen beit ikke mer enn kjepper, men hans egne menn gikk brynjeløse og var gale som hunder og varger, de beit i skjoldene, var sterke som bjørner eller stuter; de drepte alle mennesker, og verken ild eller jern beit på dem; det heter berserkergang.[25]

Berserker nevnes også i stort antall i andre sagaer og skaldekvad inkludert Rolf Krakes saga, og beskrives som grådige barbarer som herjer, plyndrer og dreper vilt om seg.

I Egils saga er berserk nærmest en genetisk lidelse eller en tvilsom gave, ettersom berserkergangen går i arv over minst tre generasjoner. Egils farfar het Ulv, men ble kalt for Kveldulv ettersom han ble sur og innesluttet utover dagen og farlig om kvelden. Egils far, Skallagrim, var som sin far brå og voldelig. Den ene tok sitt liv, og den siste drepte sitt eget avkom. Voldsomhet og grusomhet er den tragedie som følger berserkene i de islandske sagaer.

Norrøne kongers forhold til berserker rediger

Kong Harald Hårfagre benyttet berserker som en form for spydspiss i midten av hæren. Andre nordiske konger holdt berserker som en del av hæren som hirdmenn og noen ganger rangerte dem som tilsvarende kongelige livvakt. Det kan synes rimelig at disse krigere kun adopterte ritualene til berserkene eller benyttet navnet som et avskrekkingsmiddel. Ingen konge vil ønske ukontrollerbare sinnssyke med skarpe våpen i sin nærmeste omgang.

 
«Berserk», fantasifull tegning av villmann i lendeklede av pels, fra Den Skandinavska Nordens Historia av Gustaf Henrik Mellin, utgitt 1850.

At berserker ble sett på som et uønsket element, kan man slutte seg til av det faktum at i 1015 gjorde jarlen Eirik Håkonsson berserker fredløse i Norge, samtidig som holmgang ble forbudt.[26] Også den islandske loven Grågås gjorde berserker lovløse. Straffet ble også andre tilstedeværende da berserkergangen fant sted, med mindre de hadde klart å forhindre den.[27]

I kapittel 7 av Grågås behandles temaene hedenskap og trolldom: 1. Trolldom, 2. Spådomskunst, 3. Bloting, 4. Berserkergang. Da presten Tangbrand ankom Island for å kristne befolkningen, ble han utfordret av berserken. Denne døde under slagsmålet, og dette skal ha fått flere islendinger til å omvende seg. I norske lover kom det ikke noe forbud mot berserkergang.[28] Rundt 1100 synes ikke berserker lenger å være en offisiell del av noen hær.

Moderne begrepsbruk rediger

Ordet «berserk» betegner i dag en person som går amok og i villskap og raseri ødelegger alt vedkommende får tak i.[29]

Referanser rediger

  1. ^ Bokmålsordboka
  2. ^ Grettes saga
  3. ^ Karl A.E. Enenkel og Anita Traninger: Discourses of Anger in the Early Modern Period
  4. ^ Høyersten, Jon Geir. «Berserkene - hva gikk det av dem?». Tidsskriftet til Den norske lægeforening. 2004 (124). Arkivert fra originalen . 
  5. ^ «Det Norske Akademis Ordbok». Besøkt 02.03.2020. 
  6. ^ Olav O. Aukrust: Dødsrikets verdenshistorie, bind 2 (s. 157), forlaget Grøndahl Dreyer 1995, ISBN 92-504-2256-2
  7. ^ Odins navn
  8. ^ Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Oslo: PAX, s. 179
  9. ^ Saxo Grammaticus (1975): Danmarks krønike (Gesta Danorum), København: Vinten, s. 154, 268–270.
  10. ^ Näsström, Britt-Mari (2001): Blot. Tro og offer i det førkristne Norden, Oslo: PAX, s. 118.
  11. ^ Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Oslo: PAX, s. 302
  12. ^ Tacitus om de germanske harii
  13. ^ Tacitus: Germania
  14. ^ Foto av berserksjakkbrikken
  15. ^ Ramsbottom J. (1953): Mushrooms and toadstools. London: Collins, s. 204.
  16. ^ 2004; 124: 3247-50, se lenke nedenfor.
  17. ^ Samuel Ødmann (1750–1829)
  18. ^ Ohlmarks Å. (1983): Fornnordiskt. Stockholm: Tidens förlag, s. 50, 136.
  19. ^ Hvit fluesopp, «dødsengelen»
  20. ^ «Mørkemaktenes plante», UiO.
  21. ^ Ulla Gjeset Schjølberg: «Rasende vikingkrigere kan ha vært i urte-rus», Forskning.no 27. september 2019
  22. ^ Dissosiative raserianfall under Vietnamkrigen
  23. ^ National library of medicine
  24. ^ Olav O. Aukrust: Dødsrikets verdenshistorie, bind 2 (s. 165)
  25. ^ Ynglingesagaen kap. 6
  26. ^ [1] P.A. Munch: Det norske folks historie
  27. ^ Gunhild Kværness: Blote kan ein gjere om det berre skjer i løynd (s. 149)
  28. ^ Gunhild Kværness: Blote kan ein gjere om det berre skjer i løynd (s. 150)
  29. ^ «Berserk» i Bokmålsordboka

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Berserk&oldid=23654612»