Den norsk-finske grense

riksgrensen mellom Norge og Finland
(Omdirigert fra «Finskegrensen»)

Den norsk-finske grense er riksgrensen mellom Norge og Finland. Den er 736 km lang, regnet fra Treriksrøysen i Storfjord i Troms til Treriksrøysen i Pasvikdalen i Finnmark. Store deler av finskegrensen går gjennom ubebodde strøk, fra Storfjord til Reisa nasjonalpark gjennom fjellområder, lenger øst gjennom Finnmarksvidda. Fra Anárjohka nasjonalpark følges Anárjohka og Tanas løp til Polmak, hvor grensen bryter av sydøstover til Neiden og deretter sydover til Pasvikdalen.

Norges riksgrenser

██ Svenskegrensen

██ Finskegrensen

██ Russegrensen

Samelandsbrua mellom Norge og Finland

Treriksrøysen mot Sverige ligger forøvrig 600 m lenger nord enn røysen mot Russland. Grensen frem til Neiden ble fastlagt i 1751 som en del av den norsk-svenske grense, og ble ikke «Finskegrensen» før 1809.

På norsk side ligger fylkene Troms og Finnmark langs finskegrensen, mens på finsk side ligger Lappland langs norskegrensen.

De seks grenseovergangene er på europavei 8 fra Skibotn, europavei 45 ved Geadgejávri, riksvei 92 øst for Karasjok, europavei 75 ved Utsjok, fylkesvei 895 ved Polmak og riksvei 92 ved Neiden.

Riksgrensen mellom Norge og Finland er fastlagt av følgende grenseavtaler og hendelser:

Samene og reindrift over grensen rediger

Fra 1809 var Finland under russisk overherredømme. I 1810 ble den nåværende grensen mellom Finland og Sverige bestemt, uten at det fikk noen spesielle konsekvenser for reindriften i området. Lappekodisillen fra 1751 gjaldt bare mellom Norge og Sverige, slik at dens bestemmelser ikke gjaldt for reinsamer som drev grenseoverskridende virksomhet via Russland eller Finland. Samenes rettigheter til reindrift, jakt og fiske var ikke nedsatt i noen lov, men en praksis samene fikk drive så lenge myndighetene i landene lot det skje. Først i 1826 ble grensen mellom Norge og Russland fastsatt.[1]

I 1852 bestemte russiske myndigheter at grensen mellom Norge og Finland skulle stenges for samenes reinflytinger. Stengningen ga store problemer for samene på begge sider av grenen. Norske myndigheter bestemte straks at det måtte gjøres tiltak for å begrense skadevirkningene. Myndighetene i Norge besluttet noen uker senere at finske borgere ikke lengre fikk lov til å krysse grensen med sine reinfolker. Det ble også bestemt at finske borgere ikke fikk drive med jakt og fangst i Norge. Norske myndigheter nedsatte Reenbete-Commissionen av 1852 for å vurdere tiltak for de skadelidende samene.[2] Andre utenrikspolitiske problemer skapte vanskelige forhold mellom Sverige-Norge og Russland-Finland, dermed mistet norske myndigheter interessen for videre forhandlinger om en avtale om reinflyttinger over grensen.[1]

En bakenforliggende årsak til grensestengingen var at nasjonene betraktet grenseområdene som en «frontsone.» Det vil si at nasjonalstatene på hver side forsøkte å få befolkningen til å støtte opp om nasjonen og nasjonsbyggingen. Nasjonale symboler som flagg og kongebilder ble delt ut til folkene i grenseområdet for å forsterke nasjonal identitet. Russland hadde under diplomatiske forhandlinger krevd at borgere fra russiske områder skulle få fiske fritt i Norge, samt at de skulle få sette opp fiskebuer ved Varangerfjorden for utstyret sitt. Norske myndigheter ville ikke godta dette og forhandlingene førte ikke frem. Tiltaket påvirket samene ved at grensepasseringer ble vanskelig, ikke bare for sesongvise forflytninger men også for besøk av venner og slektninger. [3]

Grensestengingen ble katastrofal for reindriftsamene som drev med reinflytting over grensen. For mange samer i Norge og Finland innebar sperringen at den tradisjonelle driften stoppet. En beretning fra 1868 viser imidlertid at håndhevelsen ikke ble så nøye kontrollert, slik at reinsamer i noen områder i Nord-Finland fremdeles drev reinflytting til Norge. Derimot var kontrollen strengere på Finsk side, slik at inndragning eller bøter for norske samer med rein i Finland forekom. Samer fra Kautokeino skiftet statsborgerskap og ble svenske, dermed kunne de fortsette med reinflytting som tidligere. Årsaken var at grensesperringen bare var gjeldende for overflytting fra Norge til Finland, mens svenske statsborgere kunne flytte rein over grensen mellom Sverige og Finland. Mellom 1853 og 1871 var det 69 familier eller omtrent 300 samer fra Kautokeino som fikk svensk statsborgerskap. Det ble etter dette ført store reinflokker på sommerbeite i Troms. I 1870-årene var det rundt 100 000 rein som ble ført til Troms, mot bare halvparten før 1852. I disse tallene inngikk også rein eid av finske samer som ble ført inn i Norge av samer med svensk statsborgerskap.[1]

Norske samer ble spurt av myndighetene om de kunne finne «underhold for sine Reensdyr» i Kautokeino eller Sverige. De svarte at de var ukjente på disse stedene. Samene ville ikke slutte med nomadelivet, men de fryktet det det kunne bli utgangen. Reindriftsamene hadde heller ikke lyst til å bli sjøsamer, noe som tolken forklarte slik: «Fjeldfinnernes Ulyst til at gaae over til at blive Søfinner, […] en nedarvet Fordom hos Fjeldfinnen, hvorved han føler sig hævet over Søfinnen og vil finde sig nedsat i en lavere Stilling ved at indtræde i denne Stilling.» Samene forklart også at om det kom en streng vinter måtte de sannsynligvis slakte mange dyr og selge kjøtt. Det mente myndighetspersonene ville føre til problemer med lave priser, og at de derfor burde reise langt vekk for å selge kjøttet. Reineierne i Varanger var imidlertid ikke kjent med områdene i Alta og Lyngen hvor de ble anbefalt å selge kjøttet. Situasjonen var vanskelig og de ble uansett anbefalt å redusere sin reinbesetning.[2]

Finske myndigheter bestemte at reineiere i Norge som flyttet rein over til Finland skulle straffes med at 10 % av reinflokken ble konfiskert. Verdien av de konfiskerte dyrene skulle brukes «til forbedring av Lapplands økonomi.» Blant annet «forbedringer» som reingjerder, landbruksstøtte eller bygging av skoler og biblioteker. Lignende tiltak ble gjort i Norge. I løpet av 1880-årene var det mange samer i Varanger bestemte seg for å flytte til Finland for å bosette seg i Näätämö, nordøst for Inari. De mente at de ville få et bedre liv der.[4]

Etter at Finland ble frigjort fra Russland i 1917 ble grensestengingen endret. Grensen mellom Russland og Finland ble trukket opp i 1920, tre år etter Finlands uavhengighet. En konvensjon mellom statene i 1922 ble forbudet mot grenseoverflytinger oppretthold. I 1944 måtte Finland avstå deler av Suenjel, Petsamo og den østlige delen av Pasvik til Sovjetunionen. Skoltesamene i disse områdene foretrakk dermed å flytte til Finland, og de ble anvist boplasser ved Enaresjøen. I 1950-årene ble det satt opp et reingjerde på grensen mellom Norge og Finland for å unngå reinflokkene å krysse.[1]

Sverige-Norge sa i 1859 nei til et finsk tilbud om å la Norge overta den aller nordligste delen av Finland, Enaredistriktet, for å minske samenes ulemper ved grensesperringen.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Berg, Bård A. m.fl. (2003). Samisk kulturkunnskap. Vett & Viten. s. 90–93. ISBN 82-412-0199-0. 
  2. ^ a b Bull, Kirsti Strøm (31. mai 2000). «NOU 2001: 34 Samiske sedvaner og rettsoppfatninger — bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget». regjeringen.no. Besøkt 30. april 2022. 
  3. ^ Bakstad, Knut (10. mai 2010). Landegrensen mellom Norge og Russland – Masteroppgave Konflikt, Samarbeid og Flerkulturell Forståelse (PDF). Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø. s. 24–25. 
  4. ^ Kent, Neil (2018). The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History (engelsk). London: Hurst & Company. s. 226–228. ISBN 9781787381728. 

Eksterne lenker rediger

Autoritetsdata