Wikipedia

Finn Støren

norsk finansmann og politiker
(Omdirigert fra «Finn Sofus Støren»)

Finn Sofus Støren (født 20. november 1893 i Kristiansand, død 18. april 1962 i Buenos Aires)[3] var en norsk finansmann og Quislings uformelle utenriksminister under andre verdenskrig.

Finn Støren
Født20. nov. 1893[1][2]Rediger på Wikidata
Kristiansand (Norge)
Død18. apr. 1962[1][2]Rediger på Wikidata (68 år)
Buenos Aires (Argentina)
BeskjeftigelseForretningsdriivende, politiker
PartiNasjonal Samling
NasjonalitetNorge
Finn Støren på Commons

Bakgrunn rediger

Støren var sønn av Peter Nicolai Støren (1866–1924) og Elisa Christopha Rude (1867–1926). Mora var søster til fotografen Ernest Rude (1871–1948). Finn Støren var tvillingbror til skipsingeniør Arne Christopher Støren (1893–1963 i San Francisco) som drev i Amerika på 1920-tallet. Finn Sofus giftet seg i 1919 med Inger Lorange Suhrke (1898–1982) av Lorange (slekt).

Han tok examen artium 1914, studerte statsøkonomi i Oslo, Brussel og USA. Han ble autorisert aksjemegler og var medeier i meglerfirmaet P.B. Anker i Kristiania i tolv år, grunnlagt av Peter Lars Bothvid Anker (1876–1957).[4] Støren bygde opp en større formue under den første verdenskrig og hadde lange utenlandsopphold: 4 år i Russland og 8 år i Sentral- og Sør-Amerika, blant annet som norsk konsul i Panama.[5]

I Russland traff han Fridtjof Nansen og Vidkun Quisling som var engasjert i nødsarbeid i forbindelse med sultkatastrofen i Russland i 1921/22. Oppholdet der gjorde ham til sterkt anti-kommunistisk. Han dro deretter til Sør-Amerika og oppholdt seg en tid i Colombia og deretter i Panama, hvor han blant annet var norsk konsul og representant for norsk sementindustri.

I 1922 var han blant de første nordmenn som bodde på Galápagos i lengre tid, da i et forsøk på å kolonisere øygruppen sammen med Per Bang og Jens Aschehoug.[6] De utga en reiseskildring i 1926.

Etter å ha returnert til Norge i 1933, bosatte han seg i Drangedal på gården Voje. Han meldte seg samme året[7] inn i Quislings Nasjonal Samling. Støren ble også reder i eget hvalfangstfirma i Kragerø. Han eide blant annet hvalkokeren FLK «Roald Amundsen» (1904) fra 1937 til 1939, uten at dette ble satt i drift.

Andre verdenskrig rediger

 
Den tidligere diplomaten Finn Støren (1893–1962) ble påtenkt som sjef for et nytt nazistisk utenriksdepartement i Oslo 1944–1945. Her står han mellom Vidkun Quisling, «Fører» i Nasjonal Samling (NS) og ministerpresident 1942–1945, og Gulbrand Lunde, propaganda- og kulturminister i Qusilings andre regjering, under et møte på Slottet i Oslo.
Foto: Riksarkivet

Støren hadde meldt seg inn i NS i 1933, og fornyet medlemskapet i 1940. Alt i aprildagene 1940 kontaktet han Quisling, og arbeidet siden med forhold knyttet til fagbevegelsen, rederstanden, kvarstadbåtene, Quislings Austrveg-plan, samt NS-regimets forhold til nordmenn i utlandet. Støren hadde sitt kontor vegg i vegg med Quisling på slottet i Oslo, der han som ekspedisjonssjef ledet «Direktoratet for Utenriks Orientering»[8] underlagt Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, fra 1942 omdøpt til «Direktoratet for spesialorientering», og innordnet ministerpresidentens kanselli som høsten 1944 utvidet ved å oppta rest-UD i seg, og kalte seg «Kansliets utenriksavdeling». Støren arbeidet også med å motvirke London-regjeringens stilling i opinionen ute.[9]

Direktoratet for spesialorientering sorterte under innenriksdepartementet, men var ment å bli det nye utenriksdepartementet etter okkupasjonen.[10] I denne funksjonen var Støren i praksis Quislings uoffisielle utenriksminister og var blant annet Quislings ledsager på besøk hos Adolf Hitler.[11] Fra 1941 var han kommissarisk leder for Nordmannsforbundet. Året etter gikk han inn i representantskapet til Norges Bank. I 1944 ble han ekstraordinær «sendemann» for Quislings NS-regjering for å forhandle med de tyske lederne.[12]

Da krigen gikk mot slutten, var Størens holdning til tyskerne forbitret, og 5. mars 1945 skrev han til Quisling: «Som De selv har konstatert det: Norge befinner seg de jure i krig med Tyskland.» Dette ville «fortsatt bli nyttet til en krigsbeskatning av vårt folk som i mange tilfeller har karakter av plyndring...av et krigsherjet folk.» Støren satt tilbake med «følelsen av at de tyske myndigheter holder såvel Dem, herr Ministerpresident, som Nasjonal Samling og det norske folk for narr.»[13] 26. april 1945 ble han sendt til København av Quisling, for å forhandle om kreditt inntil ti millioner danske kroner som skulle sendes tilbake av norske statsborgere fra Tyskland, samt finansieringen av hjemsendelsen av norske studenter i tysk fangenskap.[14] Han ble arrestert i København 20. mai 1945 og innsatt i «Tovs stue»[15] i Alsgades skole[16] før hjemsendelse til Norge. Her satt han fengslet på Ilebu[17] til februar 1947, da han på grunn av sykdom ble løslatt med meldeplikt. Som pasient fikk han lov å melde seg telefonisk en gang for dagen. Støren var til fornyet legeundersøkelse 20. juli uten at meldeplikten ble innskjerpet, men 22. august meldte han seg ikke. Politimesteren i Oslo erkjente at grunnet misforståelser mellom to politiavdelinger ble saken for sent undersøkt.[18]

Eksil i Argentina rediger

Før landssviksaken hans rakk å komme opp, flyktet Støren i august 1948 i en tidligere redningsskøyte, RS «Nordland II»,[19] med kurs for Argentina. Han ble pågrepet i Tanger, men etter fransk lov var han ingen forbryter og ble dermed ikke utlevert.[20] Fluktruten gikk via Portugal, Marokko til Kanariøyene, og med «Rex» videre til Argentina i 1949 sammen med blant andre offiseren Kaare Vagn Knudsen (1905–62) og legen Arne Høygaard (1906–81).[21]

I Argentina bodde Størens eneste sønn, Per, som også var medlem av NS og utdannet seg som ingeniør i Tyskland under krigen. Etter soning utvandret han til Argentina og fant arbeid.[22] Hans far Finn Støren ble med i en norsk etterkrigs-minoritet og bekjent med landets president Juan Perón (1895–1974) som ble styrtet i 1955, samt grunnleggeren av den kroatiske fascistbevegelsen Ante Pavelić (1889–1959) som kom til Buenos Aires sent i 1948 på det italienske skipet «Sestriere». To andre som Støren kommuniserte med, var den britiske fascistlederen Oswald Mosley (1896–1980) og svensken Per Engdahl (1909–94).[23]

Støren slo seg ned i Buenos Aires, hvor han livnærte seg som forretningsmann og var bosatt til sin død i 1962.

Utgivelser rediger

  • Harry Randall (pseudonym for Einar Petersen), Finn Støren, Per Bang og August Fredrik Christensen (1926). Galápagos, verdens ende. Tønsbergs forlag.  [132 sider]

Referanser rediger

  1. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Finn_Støren[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Finn Sofus Støren, Norsk biografisk leksikon ID Finn_Støren, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ artikkel i Store norske leksikon
  4. ^ Anker, H.N. (1990). Familien Anker: litt slektshistorie. [S.l.]: [s.n.] 
  5. ^ «Finn Støren», NorgesLexi
  6. ^ Hoff, Stein (1945-) (1985). Drømmen om Galapagos: en ukjent norsk utvandrerhistorie. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250407687. 
  7. ^ Øystein Sørensen (1983). Fra Marx til Quisling: fem sosialisters vei til NS. Oslo: Aventura. ISBN 8258802585. 
  8. ^ Asbjørn Svarstad: «Her fant de norske nazistene sitt paradis», Dagbladet 3. november 2013
  9. ^ «Finn Støren», NorgesLexi
  10. ^ Christian Christensen (1988). Den andre siden. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202112281. 
  11. ^ Skaug, Tore (1939-) (1998). "Vandfaldene ere bequemme": Skafså kraftverk 50 år. [Dalen]: Skafså kraftverk. ISBN 8299477603. 
  12. ^ Jørgensen, Jørn-Kr.: «Finn Støren» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 24. februar 2023 fra [1]
  13. ^ Helge Paulsen: «Tysk økonomisk politikk i Norge 1940-45», Krigen i Norge (s. 75), Pax forlag, 1974, ISBN 82-53-0626-8
  14. ^ Jørgensen, Jørn-Kr.: «Finn Støren» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 24. februar 2023 fra [2]
  15. ^ [3] Forsiden av Land og Folk, 1999]
  16. ^ Alsgades skole, Vesterbro i København
  17. ^ «Skanna materiale: RA, NS-administrasjonen 1940-1945 (Statsrådsekretariatet, de kommisariske statsråder mm), D/Db/L0111: Saker fra krigsårene, 1940-1945, s. upaginert - Skanna arkiver - Arkivverket». media.digitalarkivet.no (norsk). Besøkt 20. februar 2017. 
  18. ^ Avisutklipp: «Konsul Størens rømning»
  19. ^ Foto av RS «Nordland II»
  20. ^ Jørgensen, Jørn-Kr.: «Finn Støren» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 24. februar 2023 fra [4]
  21. ^ Kjartan Fløgstad: «Medisin for samfunnskroppen» i Tidsskr. Nor. Legeforen. 2014; 134:1254 – 6.
  22. ^ Avisutklipp: «Konsul Størens rømning»
  23. ^ Disse fire vennskapene er nevnt i Anne Kristin Furuseth: Norske nazister på flukt (Schibsted, 2013) ifølge Per Ravn, «Nazitoppen som rømte til Argentina» den 10. november 2013.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Finn_Støren&oldid=23377515»