Åpne hovedmenyen
Fra et sykehus for sultende barn i Buguruslan i Orenburg oblast i Russland under hungerkatastrofen 1921. En gutt gråter av smerter på grunn av skjørbuk.
Kart som viser utbredelsen av hungersnøden i Volga- og Ural-regionen (markert med loddrette striper) høsten 1921. Katastrofen skyldtes den russiske borgerkrigen kombinert med uår.

Hungersnøden i Russland 1921–1922, også kjent som Hungersnøden i Volgadalen (på russisk Голод в Поволжье, golod v Povolzje, «Hungersnøden i Volga-regionen») og annet, var en sultkatastrofe i det bolsjevikkontrollerte Russland, forløperen til Sovjetunionen. Hungersnøden begynte tidlig på våren 1921 og varte gjennom hele 1922. Den rammet regionene rundt elvene Volga og Ural. En anslår at fem millioner mennesker omkom i perioden.[1]

Katastrofen skyldtes ødeleggelser og politisk kaos under den russiske borgerkrigen 1918–1920, en periode preget av krigskommunisme og sammenbrudd i næringsliv og framkomstmidler, kombinert med tørke og avlingssvikt i regionen.

ÅrsakerRediger

 
Postkort med et av Fridtjof Nansens mange fotografier fra hungersnødområdet, solgt til inntekt for hjelpearbeidet.
 
Som utsending for Det internasjonale Røde Kors, besøkte Fridtjof Nansen de områdene som var hardest rammet av hungersnøden. Bildet viser 70-80 utsultede lik ved en kirkegård i byen Buzuluk ved Samara, sideelv til Volga, samlet i løpet av et par dager.

Grunnlaget for hungersnøden i Volgadalen begynte med økonomiske belastninger og andre påkjenninger allerede under første verdenskrig 1914–1917. Den materielle og menneskelige slitasjen fortsatte under den russiske revolusjonen 1917 da Det russiske keiserriket falt sammen. Riktignok ble storbøndenes makt overfor fattige grupper mindre, men borgerkrigen som fulgte, ble blodig.

Partene i den russiske borgerkrigen var bolsjeviker (kommunister) og tsartilhengere i Den hvite armé, men også anarkister og ulike grupper nasjonalister. Alle disse beslagla korn som tilhørte bøndene. Da kommunistene, som trengte mat til store bybefolkninger og Den røde armé, mistenkte at bøndene saboterte krigsinnsatsen ved å holde tilbake forsyningene, beordret lederen Lenin (1870–1924) i 1920 at en skulle innskjerpe mengden som måtte leveres. Statistiske analyser i ettertid antyder at bøndene neppe holdt tilbake kornet, men isteden solgte det på det svarte markedet.[2]

Stridighetene ødela i tillegg jernbanenettet som ikke lenger kunne brukes til å fordele mat og varer effektivt. I 1921 oppstod det dessuten alvorlig tørke. Forholdene ble dermed dramatisk forverret, og situasjonen utviklet seg til en nasjonal katastrofe.

Internasjonal nødhjelpRediger

 
Bønder fra Buzuluk-distriktet i Orenburg oblast 1921 med rester etter mennesker de er anklaget for å ha spist.
 
7-årig sultrammet jente, radmager og oppsvulmet, i en landsby i Orenburg oblast 1921. Nansens bilder og filmer gjorde sterkt inntrykk under foredragsturneene han gjennomførte for å samle inn penger til nødarbeidet.

Noen offisiell russisk forespørsel om nødhjelp ble aldri sendt, og utenlandsk hjelp kom først flere måneder seinere. Herbert Hoover (1874–1964), som siden skulle bli amerikansk president, hadde tilbudt Lenin hjelp for å takle tørken allerede i 1919, under forutsetning av at amerikanerne fikk fri tilgang til det russiske tognettet. Lenin nektet, ettersom han så på dette som et forsøk på å involvere seg i russisk politikk.[3]

Da hungersnøden nådde sitt høydepunkt våren 1921, endret Lenin denne politikken og slapp til utenlandsk nødhjelp. Svært mange døde, og tusenvis av landsbyer ble liggende øde etter at utsultede, frosne og syke flyktninger forlot hjemmene i jakten på noe å spise.[4]

Amerikanske hjelporganisasjoner, under ledelse av Hoover, sørget for hoveddelen av hjelpeinnsatsen med mat og medisiner. Den norske polarhelten og vitenskapsmannen Fridtjof Nansen (1861–1930) bidro også betydelig. Han var medkoordinator for Det internasjonale Røde Kors[4] og representant med økonomisk støtte fra Folkeforbundet. Nansen var blitt Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger i 1920 etter at han ledet arbeidet med å sende hjem omkring 400 000 krigsfanger fra 26 land etter første verdenskrig.

Vestmaktene hadde støttet «de hvite» under borgerkrigen, selv om vesteuropeerne var krigstrøtte. Nå blokkerte de det nye, revolusjonære regimet i Russland (Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk). Enkelte, deriblant de serbiske representantene i Folkeforbundet, håpet også at hungersnøden ville velte det kommunistiske styret. Likevel klarte Nansen, blant annet gjennom foredragsturneer med rystende bildedokumentasjon fra egne reiser til de hardest rammede områdene, å appellere til nestekjærlighet og samle inn penger. Han organiserte dermed hjelp til 32 millioner mennesker i Russland, Ukraina og Georgia som var truet av sult.[4] Som medarbeider i dette prosjektet, hadde han Vidkun Quisling som siden skulle bli leder for det nazistiske Nasjonal Samling under andre verdenskrig i Norge.

For sitt humanitære og fredsskapende arbeid fikk Nansen Nobels fredspris i 1922.[5]

FølgerRediger

Som en følge av hungersnøden, innførte Lenin en ny økonomisk politikk (NEP), som gjorde at en tillot privat næringsvirksomhet og handel i en viss skala, og at bønder kunne selge varene sine til hvem de ville.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ http://www.cbc.ca/world/story/2008/05/08/f-natural-disasters-history.html
  2. ^ Carr, E.H., 1966, The Bolshevik Revolution 1917-1923, Part 2, p.233, Chase, W.J., 1987, Workers, Society and the Soviet State: Labour and Life in Moscow 1918-1929 pp.26-7, and Nove, A. 1982, An Economic History of the USSR, p.62, cited in Flewers, Paul, War Communism in Retrospect http://www.whatnextjournal.co.uk/Pages/Back/Wnext5/Warcomm.html
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. juli 2008. Besøkt 14. august 2014. 
  4. ^ a b c International Federation of Red Cross: Famine in Russia: the hidden horrors of 1921 (2003)
  5. ^ Nobels fredspris til Fridtjof Nansen Arkivert 31. mai 2015 hos Wayback Machine.

Eksterne lenkerRediger