Et kanselli (fra latin cancellaria, cancer, «gitter», «skranke») betegner en organisasjons eller statens sentraladministrasjon.[1] Et kanselli var opprinnelig et embetsrom avdelt med en skranke som rommet fikk navn etter. I middelalderen var det kanslerens kontor, der skrivere sørget for at kongens eller regjeringens dekreter ble skrevet og sendt ut.

Betegnelsen «kanselli» forkommer bare en eneste gang i norske middelalderkilder - i 1314 - og da om kanslerens embete, ikke om hans kontor. Men Hirdskråen beskriver kanslerens oppgaver: Oppbevaring av kongens segl, oppsetting av brev etter kongens diktat, og korrekturlesing av dem før beseglingen. I kanselliet ble fortegnelsen over kongens eiendommer og landskylden oppgradert.[2]

Fra rundt 1150 var det en økende bruk av skrift i den norske kongens regjeringsvirksomhet. Akershusregistret av 1622[3] omtaler kongebrev fra Inge Krokrygg, Magnus Erlingsson og kong Sverre. Rundt 1265 ble Håkon Håkonssons saga i stor grad satt sammen av stoff funnet i arkivene i den kongelige skrivestuen i Bergen. Etter 1280 økte antall bevarte kongebrev sterkt, og fra Magnussønnenes tid (Øystein Magnusson, Sigurd Magnusson og Olav Magnusson) kjennes rundt tretti navngitte skrivere av kongebrev, omtalt som «klerk» eller «notarius». De ble lønnet av sportler av brevene, og kunne avansere til høyre embeter. Tre av Magnussønnenes skrivere ble senere lagmenn, den ene fehirde. Skriverne fulgte med kongen på reise, men det fantes et mer stasjonært kontor, først i Bergen, fra Håkon Vs tid ved Mariakirken i Oslo.[4]

Så sent som i 1300 hadde Norges kansler likevel bare et par skrivere ansatt.[5] I middelalderen var kanselliet på reisefot med kongen.[6]

I geistligheten fant kongen medarbeidere som var bundet av samme tjenesteplikt som hirdens «håndgangne menn», jfr Kongespeilets ord om at geistligheten opp til og med biskopene skyldte kongen sin tjeneste når han trengte den. Håkon IV og Magnus Lagabøte oppsøkte tiggermunkenes klostre for hjelpere; men under Magnussønnene trådte fransiskanere og dominikanere i bakgrunnen til fordel for bispekirkenes korbrødre. Prosten ved Apostelkirken i Bergen ble kongens sendemann og medlem av kongens råd; og to av Apostelkirkens korbrødre ble kanslere, først Bård Serksson[7] under Eirik Magnusson, Åke under Håkon V. Åke kansler ble prost ved Oslos Mariakirke, som fra 1314 ble å regne som kanselliets sentrum. Muligvis ble det opprettet skole for klerker ved Mariakirken alt i Håkon Vs tid.[8]

I Danmark-Norge var det kanselliet som ble innført med eneveldet i 1660, delt i det danske kanselli med ansvar for danske og norske innenrikssaker, og det tyske kanselli med ansvar for utenrikssaker og saker angående kongens tyske hertugdømmer Schleswig og Holstein.

I den katolske kirke opprettet pave Pius II kanselliet i 1463 og satte abbreviatorer til å skrive sine pavebrev.

ReferaterRediger

  1. ^ Mardal, Magnus A.: «kanselli - historisk forvaltningsorgan» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. april 2022 fra [1]
  2. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 212), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5
  3. ^ Akershusregisteret av 1622
  4. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 213)
  5. ^ Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 73), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5
  6. ^ «Danske kanselli»
  7. ^ «Bård Serksson» i Rudolph Keyser: Den norske kirkes historie under katholicismen, Volumes 1-2
  8. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 215)