Ellen Gleditsch
| Ellen Gleditsch | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. desember 1879[1] Mandal[2] | ||
| Død | 5. juni 1968 (88 år) Oslo[2] | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
| Søsken | Kristian Gleditsch | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo[2], Curie Institute[2], Universitetet i Paris, Sorbonne[2], Yale University[2] | ||
| Beskjeftigelse | Kjemiker, professor[2], farmasøyt | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, matematisk-naturvitenskaplig klasse (1920) | ||
Ellen Gleditsch (født 29. desember 1879 i Mandal, død 5. juni 1968 i Oslo) var en norsk kjemiker som hadde radioaktivitet og radiokjemi som sine forskningsfelt. Hun ble Norges andre kvinnelige professor (etter Kristine Bonnevie). Gleditsch var også en markant kvinnesaksforkjemper og var styremedlem i Norsk Kvinnesaksforening.[3]
FamilieRediger
Hun var datter av rektor Karl Kristian Gleditsch (1851-1913) og Petra Birgitte Hansen,[4] og søster av Kristian Gleditsch. Biskop Jens Gran Gleditsch var hennes onkel og fadder.
Liv og virkeRediger
BakgrunnRediger
Åtte år gammel flyttet Ellen Gleditsch med familien fra Mandal til Tromsø. 18 år gammel begynte hun i lære ved Svaneapoteket i Mosjøen. Våren 1900 tok hun farmasøytisk medhjelpereksamen i Kristiania, og to år senere tok hun apotekereksamen med beste karakter.
KarriereRediger
Hun begynte som assistent ved det kjemiske laboratoriet ved Det Kgl. Frederiks Universitet i 1903. Samtidig som hun arbeidet ved laboratoriet, tok hun i 1905 examen artium og fortsatte med forberedende prøve ved universitetet året etter.
I 1907 fikk hun plass som elev, og etter hvert som assistent, ved laboratoriet til Marie Curie i Paris. Samtidig fulgte hun forelesninger ved Sorbonne-universitetet, og gikk opp til eksamen i flere fag, helt til hun i 1912 oppnådde graden Licenciée ès Sciences.
Ved laboratoriet arbeidet hun blant annet med de radioaktive stoffene radium og uran, og forholdet mellom dem i mineraler. Forskningen og samarbeidet med Marie Curie resulterte i mange viktige vitenskapelige bidrag og internasjonal anerkjennelse. Etter fem år i Paris dro Ellen Gleditsch tilbake til Kristiania og universitetet der. Hun foreleste om radioaktivitet og ledet laboratoriearbeidet, før hun reiste videre til USA. Ved Yale jobbet hun med bestemmelse av halveringstiden til radium.
Da hun i 1914 kom tilbake til Kjemisk institutt (UiO) fortsatte hun arbeidet som universitetsstipendiat. To år senere ble hun ansatt som dosent i radiokjemi. I 1929 ble hun som andre kvinne i Norge utnevnt til professor, og ble leder for avdeling for uorganisk kjemi. Denne stillingen beholdt hun til hun gikk av for aldersgrensen i 1946. Gjennom hele karrieren holdt hun nær kontakt med kollegaer i utlandet. Fra 1926 til 1929 var hun også president i International Federation of University Women.
Ellen Gleditsch døde etter et hjerneslag i 1968, 88 år gammel.
Æresbevisninger og utmerkelserRediger
- I 1920 ble Ellen Gleditsch tildelt Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning.
- I 1948 ble hun utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Strasbourg.
- I 1946 ble hun utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
- I 1957 ble hun æresborger av Paris.
- I 1962 ble hun utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Sorbonne, som første kvinne noensinne.
- I 1966 ble hun utnevnt til æresmedlem i Norsk kjemisk selskap.
- Oslo kommune har oppkalt en vei etter henne; Ellen Gleditsch' vei ligger i bydel Stovner i Oslo.
- I november 2018 oppkalte Oslo storbyuniversitetet et universitetsbygg i Pilestredet 35 etter henne[5]
LitteraturRediger
- Torleiv Kronen og Alexis C. Pappas: Ellen Gleditsch : et liv i forskning og medmenneskelighet. Aventura, Oslo, 1987. ISBN 82-588-7145-5.
ReferanserRediger
- ^ SNAC, 9. okt. 2017, Ellen Gleditsch, w6q08qzm
- ^ a b c d e f g The Biographical Dictionary of Women in Science, 508, 1
- ^ Norsk kvinnesaksforening gjennom 65 år: 1884–1949 s. 11, Oslo, 1950
- ^ «Hvem er Hvem? 1930: Ellen Gleditsch». runeberg.org (norsk). s. 140. Besøkt 12. mars 2017.
- ^ «Rektors vedtak om navn på bygg og rom ved OsloMet» (PDF). OsloMet. 23. november 2018. Besøkt 20. mars 2019.