Den argentinske uavhengighetskrigen
Den argentinske uavhengighetskrigen (spansk: La Guerra de Independencia de Argentina) var en rekke konflikter og militære felttog som ble utkjempet for å frigjøre Visekongedømmet Río de la Plata, som besto av det som i dag er Argentina, Uruguay, Paraguay, Bolivia og deler av Chile, fra det spanske styret. Denne krigen var en del av de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene, som var en serie selvstendighetskamper i Latin-Amerika som etterfulgte den franske invasjonen av Spania i 1808, som igjen var en del av napoleonskrigene i Europa. Dermed hadde denne konflikten militære og politiske forbindelser med de andre selvstendighetskampene på kontinentet, særlig med den chilenske uavhengighetskrigen, og hærer og statsmenn fra hele kontinentet samarbeidet og kjempet på begge sider av de senere nasjonalgrensene mellom de søramerikanske landene.
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.png)
Krigen i Río de la Plata ble utkjempet mellom 1810 og 1818 mellom argentinske styrker under Manuel Belgrano og José de San Martín mot de spanske og amerikanske rojaliststyrkene, som ville opprettholde det spanske styret. Vi kan skille mellom tre hovedfronter i denne krigen: den nordlige, den østlige og fronten på forsiden av Andesfjellene. 9. juli 1816 ble en forsamling samlet i San Miguel de Tucumán, som deretter erklærte Argentinas fullstendige uavhengighet og lagde en provisorisk grunnlov. Krigen fortsatte med felttog i dagens Chile for å frigjøre dét landet, og da selvstendigheten hadde blitt sikret i 1818, etter harde kamper mot rojalistene og mot andre selvstendighetsbevegelser, begynte San Martín å forberede seg på å invadere Peru for å frigjøre resten av kontinentet fra spanjolene.
Bakgrunn
redigerUtdypende artikkel: Mairevolusjonen
Området som i dag er Argentina var på begynnelsen av det nittende århundre en del av det spanske Visekongedømmet Río de la Plata, hvis hovedstad var Buenos Aires. Det ble styrt av en visekonge utnevnt av den spanske kronen og beskyttet av den kongelige spanske hæren. En del av konflikten mellom bosetterne i Argentina og den spanske kronen kan tillegges til det tradisjonelle handelsforbudet, som forbød all handel med andre land enn Spania, inkludert Storbritannia, Frankrike og Portugal, hvis skip dermed ikke kunne handle med Buenos Aires. Til tross for dette ble Buenos Aires' innbyggere kjent som traficantes, siden de ofte handlet ulovlig med utenlandske handelsfolk.
I tillegg hjalp de britiske invasjonene av Río de la Plata i 1806 og 1807 til med å skape en regional identitet. Motstanden mot de britiske invasjonene ble for det meste organisert av spanskættede amerikafødte criolloer. Under den første invasjonen flyktet visekongen Rafael de Sobremonte med sin stab fra hovedstaden for å gjemme seg i Córdoba i nord, som også var statsskattekammeret. Dette gjorde at innbyggerne i Buenos Aires anklaget ham for å være en feiging.
13. mai 1810 ankom en britisk fregatt Montevideo, og hadde med seg de siste nyhetene fra den spanske uavhengighetskrigen i Europa. Montevideos innbyggere hørte at Napoléon Bonapartes styrker hadde erobret Andalucía og beleiret Cádiz, som dermed var den siste befestningen ikke erobret av franskmennene i Spania. Videre hadde den øverste sentraljuntaen oppløst seg til fordel for et regentskap. Disse nyhetene spredte seg fort i Río de la Plata. I Buenos Aires førte disse nyhetene, at Cádiz var alt som var igjen av et uokkupert Spania, til en rekke hendelser, kjent som mairevolusjonen. Borgerne samlet seg i byhallen (cabildoen), og bestemte seg for å kvitte seg med visekongen Baltasar Hidalgo de Cisneros og for å opprette Primera Junta de Gobierno, eller den første junta, en provisorisk regjering for å styre visekongedømmet nå som Spania ikke hadde noen anerkjent konge eller regjering.
Primera Junta og Junta Grande
rediger
|
De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene 1808-1828 |
|---|
.jpg)   Chile Colombia  México Perú Venezuela |
|
Avgjørende slag i Sør-Amerika under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene 1811-1824 |
|---|
.svg) .svg) Guaqui Chile Chacabuco Maipú   Agüi Colombia Boyacá Venezuela .svg) .png) Carabobo Ecuador Pichincha Perú .svg)  Junín Ayacucho |
Det oppstod et maktvakuum i Amerika da statsmakten i Spania overført til et lite regentskapsråd i Cádiz og byen selv var beleiret av franske soldater. Dette førte til at Primera Junta – den første juntaen – ble opprettet 25. mai 1810 i Buenos Aires, samme dag som den fratok visekonge Cisneros sin makt. Juntaen ble ledet av Cornelio Saavedra, og inkluderte også Mariano Moreno og Manuel Belgrano. Senere ble juntaen utvidet slik at den inkluderte utsendinger fra alle provinsene, og ble dermed Junta Grande – den store juntaen. Revolusjonslederne var formelt lojale til den spanske kongen (Ferdinand VII), mens de krevde retten til å velge sine egne myndigheter (juntaer), i stedet for å bli styrt av en visekonge utvalgt i Spania. Offisielt ønsket juntaen å bevare den tilfangetatte kongens myndighet i Río de la Plata-regionen mot den franske fremmarsjen, selv om den handlet på en måte som virket som den ønsket det motsatte. Juntaen forsøkte også å få støtte fra Øvre Perú, det området som nå for det meste er Bolivia, som lå ved Río de la Platas nordgrense.
De første felttogene i Alto Perú og Paraguay
redigerJunta Grande sendte først to felttog for å få støtte for Buenos Aires' revolusjonsidéer. Det første har blitt kjent som det første Alto Perú-felttoget, og varte fra 1810 til 1811. Den improviserte militsen kommandert av Antonio González de Balcarce forsøkte å trenge inn i Øvre Perú, nå Bolivia. Militsens første sammenstøt med den spanske hæren var slaget ved Suipacha, utkjempet 7. november 1810, som også var patriotenes første større seier. Riktignok endte felttoget med et nederlag etter nederlaget i slaget ved Guaqui (eller Huaqui) i juni 1811. Der ble militsen, støttet av indianske hjelpere beseiret av en mindre rojaliststyrke fra Perú og ble påført store tap.
I 1810 startet en annen milits ledet av Manuel Belgrano det som har blitt kjent som Paraguay-felttoget ved å invadere den spanske audienciaen Charcas (Audiencia y Cancillería Real de La Plata de los Charcas). Det første slaget ble utkjempet i Campichuelo, hvor patriotene hevdet å ha seiret, selv om de senere ble helt overveldet av rojalistene i slagene om Paraguarí and Tacuarí. Dermed endte også dette felttoget i et militært nederlag, selv om Paraguay noen måneder senere, 14. mai 1811, erklærte sin egen selvstendighet.
Etter flere hundre år med spansk styre og, fram til de ble utvist av spanjolene i 1767, jesuittmisjon ble Paraguay, som tidligere hadde vært en del av visekongedømmene Perú og Río de la Plata, selv om spanjolene lot kolonien forfalle, gjort til en relativt sterk, velstående, sikker og selvstendig, men også veldig isolert nasjon av José Gaspar Rodríguez de Francia, landets diktator, som styrte Paraguay fra 1814, etter å ha etterfulgt landets første leder, Fulgencio Yegros, til hans død i 1840.
Det andre Alto Perú-felttoget
rediger.png)
På grunn av voldelige indre konflikter og mislykkede felttog ble juntaen erstattet av et triumvirat, det såkalte første triumviratet (El Primer Triunvirato): Feliciano Chiclana, Juan José Paso og Manuel de Sarratea, som startet å utøve sine funksjoner 22. desember 1811. Denne nye regjeringen bestemte seg for å støtte et nytt felttog til Øvre Perú med den omorganiserte Nordarméen (El Ejército del Norte).
Det andre Alto Perú-felttoget startet i 1812. Nordarméens kommandant, Manuel Belgrano, sto nå ovenfor en overveldende invasjon av lojaliststyrker ledet av general Pío Tristán, og bestemte seg for å bruke den brente jords taktikk. Han ga ordre om at folket skulle evakueres og at alt som ble etterlatt skulle brennes for å hindre fienden i å få forsyninger eller ta fanger i byen San Salvador de Jujuy. Det er dette som er blitt kjent som Jujuy-utvandringen (spansk: Éxodo Jujeño).
General Belgrano ledet så nordarméen til seier i slagene om Tucumán og Salta i den nordvestlige delen av dagens Argentina, hvor han tvang størsteparten av rojalisthæren til å legge ned sine våpen. Tristán og hans menn fikk amnesti og ble løslatt. Argentina har aldri siden mistet kontrollen over disse byene. I Perú endte riktignok felttoget nok en gang i et nederlag for patriotene, som ble beseiret i slagene om Vicapugio og Ayohuma.
Under felttoget utnevnte triumviratet José de San Martín, som nylig hadde ankommet fra krigen i Spania, til oberstløytnant og ga ham ordre om å opprette den profesjonelle og disiplinerte kavalerienheten som ble kjemt som Granaderos. Denne divisjonen støttet revolusjonen som styrtet regjeringa og valgte et annet truimvirat (El Segundo Triunvirato – Antonio Álvarez Jonte, Juan José Paso og Nicolás Rodríguez Peña) sent i 1812.
31. januar 1812 gikk en spansk hæravdeling fra Montevideo i land nær byen San Lorenzo i Santa Fe-provinsen. Det andre triumviratet oppfordret San Martín til å sette en stopper for nye angrep på vestsiden av Paraná-elva. Granaderos-divisjonen møtte spanjolene på en mark nær byens kloster og 3. februar 1813 vant de en lett seier mot en større spansk styrke i kampen ved San Lorenzo. Etter dette slaget utnevnte det nye triumviratet San Martín til general.
En generalforsamling (Asamblea del Año XIII – samlingen i året XIII) ble sammenkalt i Buenos Aires 27. februar av det nye triumviratet for å diskutere framtidige militære felttog siden de fryktet et større spansk angrep. Det ble til slutt bestemt at en skulle oppløse det nye triumviratet og opprette et nytt regime med en enmannsregjering. Denne forsamlingen valgte også den første "øverste direktøren" 31. januar 1814: Gervasio Antonio de Posadas. Posadas bestemte at det skulle opprettes en marine med Juan Larreas hjelp, mens irlenderen William Brown (på spansk kjent som Guillermo Brown) ble utnevnt til oberstløytnant og marinens sjefskommandant 1. mars 1814. Denne lille flåten kom i kamp med spanske skip ved kysten utenfor Montevideo i slaget ved Bueco 14.-17. mai 1814 hvor den større spanske flåten ble beseiret. Dette slaget sikret kysten utenfor Buenos Aires, mens William Brown ble utnevnt til admiral for sin seier.
Det tredje Alto-Perú-felttoget
rediger.png)
Den øverste direktør Posadas ble etterfulgt av Carlos María de Alvear 11. januar 1815, som igjen ble etterfulgt av Ignacio Álvarez Thomas 21. april. Álvarez Thomas utnevnte Alvear til nordarméens nye kommandant etter José Rondeau, men flere embedsmenn anerkjente ikke denne utnevnelsen, og forble lojale mot Rondeau.
Dermed ble nordarméen uoffisielt ledet av José Rondeau i det tredje Alto-Perú-felttoget i 1815. Rondeau startet felttoget uten tillatelse fra den øverste direktøren Álvarez Thomas, og siden den ikke hadde offentlig støtte, møtte hæren anarki og kom senere til å miste støtten fra Salta-provinshæren, som ble kommandert av Martín Miguel de Güemes. Etter å ha blitt beseiret i slagene ved Venta y Media (21. oktober) og Sipe-Sipe ble de nordlige områdene tapt for patriotene og ble annektert av det spanske visekongedømmet i Peru og utgjør i dag deler av Bolivia. Dette mislykkede felttoget kom til å spre rykter i Europa om at mairevolusjonen var over.
Chile-felttoget
rediger
Til tross for dette endelige nederlaget i nord ble den spanske hæren til slutt stoppet, og kunne ikke rykke lenger fram. Med kong Ferdinand tilbake på tronen trengte man en bindene avgjørelse om uavhengigheten. 9. juli 1816 møttes en forsamling av representanter fra alle provinsene (bortsett fra de som utgjorde Liga Federal) i Tucumán-kongressen og erklærte Argentinas fullstendige uavhengighet fra den spanske kronen og sørget for en nasjonal grunnlov. Provinsene i Liga Federal, Santa Fe, Entre Ríos og Corrientes, ble også senere med.
Det følgende året tok San Martín kommandoen over nordarméen og forberedte en ny invasjon av Øvre Perú, men sa fra seg stillingen kort tid senere, siden han forutså enda et nederlag. I stedet ble han guvernør over Cuyo-provinsen i vest (i dag provinsene Mendoza, San Juan og San Luis). Han utviklet en ny strategi hvor man skulle angripe Visekongedømmet Perú gjennom kapteinatet Chile. San Martín bygde denne planen på den britiske generalen Sir Thomas Maitlands skrifter, som skal ha sagt at den eneste måten å beseire spanjolene i Quito og Lima på var ved å angripe Chile først. På dette tidspunktet ble dermed den argentinske uavhengighetskrigen blandet sammen med den chilenske siden de argentinske og chilenske hærene slo seg sammen.
Dette førte til det såkalte Chile-felttoget i 1817. San Martín baserte seg i Mendoza og reorganiserte granderos-kavalerienhetene sammen med Cuyo-arméen og krysset Andesfjellene for å angripe rojalistene i Chile i begynnelsen av 1817, og han beseiret dem i slaget ved Chacabuco. Hjulpet av den chilenske patrioten Bernardo O'Higgins kunne han gå triumferende inn i den befridde byen Santiago de Chile. De argentinske og chilenske slo seg sammen i den uoffisielle søramerikanske patriothæren og fortsatte sammen kampen mot den spanske divisjonen kommandert av Mariano Osorio. I det andre slaget ved Cancha Rayada ble patriotene overrasket og beseiret av Osorios styrker 18. mars 1818. I forvirelsen som fulgte ble det spredt et rykte om at O'Higgins hadde dødd, noe som skapte panikk hos patriotsoldatene, og det fikk mange til å flykte helt tilbake over Andes til Mendoza. O'Higgins var svekket etter nederlaget ved Cancha Rayada, og overlot hele kommandoen over troppene sine til San Martín. Deretter vant San Marín en avgjørende seier over Osorio i slaget ved Maipú, hvor de gjenværende rojalistene flyktet til Concepción, og startet aldri noe nytt større offensiv mot Santiago.
La Liga Federal og Uruguay
rediger
I 1815 hadde Liga Federal (den føderale ligaen) eller Liga de los Pueblos Libres (de frie folks liga), blitt opprettet med José Gervasio Artigas som beskytter. Føderalisten Gervasio Artigas, en tidligere offiser i den spanske hæren som hadde kjempet mot britene, hadde tidligere sloss for De forente provinsene, men gikk snart i mot deres regjering. Den nye konføderale staten var basert rundt Montevideo og best av dagens Uruguay og deler av Argentina, og bestod dermed av deler av det tidligere visekongedømmet Río de la Platta.
Landet var ment å strekke seg utover hele Argentina, men landet ble oppløst etter portugisiske angrep fra Brasil i 1820. Den delen som i dag utgjør Uruguay ble annektert av Brasil, mens det argentinske delen ble annektert av De forente provinsene etter slaget ved Cepeda, mens Francisco Ramírez omgjorde den til den ikke-anerkjente Republikken Entre Ríos (mellom elvene), som ble oppløst i 1821. Etter den 500 dager lange Argentina-Brasil-krigen fra 1825 til 1828 ble Uruguay med Montevideotraktaten i 1828 en ny selvstendig stat, som regnes som etterfølgeren til Liga Federal.
Ettervirkninger
rediger
Selv om Chile-felttoget regnes som slutten på den argentinske uavhengighetskrigen, forsatte kampene i andre deler av Sør-Amerika. Etter seieren i Chile forberedte San Martín seg på å invadere Peru, hvor rojalistene forsatt hadde kontroll over landet, noe han gjorde i 1820 med en kombinert argentinsk-chilensk hær og flåte, og det følgende året erklærte han Perú et selvstendig land. Disse begivenhetene var en del av San Martíns eget felttog, og var ikke anerkjent av Buenos Aires. I Perú ble ikke krigen ferdig før etter slaget ved Ayacucho, som kan regnes som det avgjørende slaget under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene.
26. juli 1822 møtte San Martín den andre store søramerikanske frigjøringshelten, Simón Bolívar, i Guayaquil for å diskutere Latin-Amerikas fremtid i det som har blitt kjent som Guayaquil-konferansen. De fleste detaljene fra konkurransen var hemmelige, og har skapt mye diskusjon blant senere historikere. Enkelte tror at Bolívar nektet å dele kommandoen over de forente styrkene, noe som fikk San Martín til å trekke seg fra sin militære kommando i Perú og slå seg ned som en bonde i Mendoza. Andre mener at San Martín ble overveldet av Bolívars karisma, og unngikk en mulig konfrontasjon. Man tror at begge var medlemmer av frimurerbevegelser (Lautarolosjen), og at konferansens resultat kan ha arrangert av skjulte medspillere, men frimurerordenen har nektet for dette.
I Argentina regnes selvstendighetskrigen (eller de britiske invasjonene) som begynnelsen på perioden kjent som el surgimiento del Estado Argentino (omtrent opprettelsen av den argentinske stat), som blir regnet til å vare til slutten av guvernør Rosas' (som hadde styrt siden 1829) andre regjeringsperiode i 1852. I 1821 ble Pacto Federal (føderalpakten), egentlig en føderal militærallianse, inngått mellom flere argentinske provinser, og ble grunnlaget for Argentinas første grunnlov som gjaldt hele landet i 1853.
I dag er Día de la Revolución de Mayo (Mairevolusjonsdagen) 25. mai en årlig offentlig fridag i Argentina, og del av en serie feiringer i mai. Den argentinske uavhengighetsdagen blir feiret 9. juli, da uavhengigheten ble erklært i 1816.
Noter
rediger- ^ Fra 1810, representert av diverse juntaer. Fra 1816 til 1820 også kjent som Sør-Amerikas forente provinser. Konføderasjonen Argentina fra 1835.
- ^ Fra 1817.
- ^ 1815–1820. Ikke-anerkjent stat i strid med De forente provinser; fra 1820 delt mellom De forente provinser, Brasil (i dag Uruguay) og Republikken Entre Ríos (1820-21)
- ^ Erklært selvstendig 14. mai 1811.
- ^ Støttet Spania militært i en kort periode fra 1811 til 1812, men disse kamphandlingene var ikke koordinert med de spanske koloniale styrkene.
- ^ Kart over det første Øvre Perú-felttoget i 1810–1811. Trekanter markerer slag; rødt for rojalistiske seiere, blått for opprørsseieren.
- ^ Argentinske soldater kjempet mot rojalistene andre steder i Amerika fram til 1825.
- ^ Ekskludert deler av Chile, hvor frigjørelsen ble avsluttet senere (i 1826).
Litteratur
rediger- Camogli, Pablo (2005). Batallas por la Libertad. Buenos Aires: Aguilar. ISBN 987-04-0105-8.
- Luna, Félix (2003). La independencia argentina y americana (på spansk). Buenos Aires: Planeta. ISBN 950-49-1110-2.
Eksterne lenker
rediger- (en) Argentine War of Independence – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
