José de San Martín

argentinsk general og frigjøringshelt

José Francisco de San Martín Matorras (født 25. februar 1778 i Yapeyú i visekongedømmet La Plata som nå er del av Argentina, død 17. august 1850 i Boulogne-sur-Mer i Frankrike) var argentinsk general og frigjøringshelt som spilte en sentral rolle i avkolonialiseringen av Latin-Amerika.

José de San Martín
FødtJosé Francisco de San Martín y Matorras
25. feb. 1778[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
África[5]
Død17. aug. 1850[6][2][3][4]Rediger på Wikidata (72 år)
Boulogne-sur-Mer
BeskjeftigelseMilitært personell, politiker, soldat Rediger på Wikidata
Embete
  • Perus president (1821–1822)
  • Government of Mendoza (1814–1816)
  • Commander-in-Chief of the Chilean Army Rediger på Wikidata
Utdannet vedRoyal Seminary of Nobles of Madrid
EktefelleMaría de los Remedios de Escalada
Partner(e)Rosa Champuzano
FarJuan D' San Martin y Gómez
MorGregoria Matorras[7]
Rosa Guarú[8]
SøskenJuan Fermín de San Martín
Jerónima San Martín de Buchardo y de Herrera
BarnMercedes Tomasa San Martín y Escalada
PartiPatriot
NasjonalitetArgentina
GravlagtCatedral Metropolitana de Buenos Aires
UtmerkelserSolordenen
Æresdoktor ved San Marcos nasjonale universitet
Signatur
José de San Martíns signatur

Likesom Simón Bolívar i nord, kjempet San Martín i sør, mot Spania. Han er nasjonalhelt i Argentina, Chile og Peru og forekommer på flere søramerikanske pengesedler og frimerker.

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

San Martín ble født som sønn av en spansk offiser. Han ble utdannet ved en militærskole i Madrid.[trenger referanse] Han kjempet deretter i den spanske armé mot Portugal, i Afrika og mot Napoleon Bonaparte. I 1812 sluttet han i den spanske hær og reiste hjem til Argentina.

Opprørsleder

rediger

I hjemlandet sluttet han seg til opprørerne. San Martín kjempet sammen med general José Zavala i slaget ved San Lorenzo i den argentinske frihetskrig den 3. februar 1813. Han ble general etter slaget.

Senere reiste han til Peru for å hjelpe arméen der mot Spania. Etter det møtte han Bernardo O'Higgins og hjalp ham i den chilenske frihetskrig og befridde Santiago de Chile 17. mars 1818.

Den 26. juli og 27. juli 1822 møtte han Simón Bolívar i Guayaquil bak stengte dører og uten vitner, der de planla fremtiden for Latin-Amerika.[trenger referanse] Her mislyktes det første forsøk på å skape en enhetlig politikk det på søramerikanske kontinent med det mål å bekjempe den utenlandske dominansen.[trenger referanse]

Den 3. august 1821, rett etter selvstendighetserklæringen den 28. juli, ble for en overgangsperiode protektoratet Peru opprettet. San Martín ble utnevnt til protektor, en post han hadde til den 20. september 1822. Den 8. oktober 1821 var den permanente konstitusjonen midlertidig i gang og den 17. desember 1822 ble den stadfestet. Den peruanske republikk hadde tatt form.

I 1824, etter sin hustru Remedios de Escaladas død, reiste han til Frankrike med datteren Mercedes, og der levde han resten av sitt liv i Boulogne-sur-Mer.

Referanser

rediger
  1. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 54459[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Spansk biografisk leksikon, oppført som José de. El Libertador San Martín, Spanish Biographical Dictionary ID 14659/jose-de-san-martin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=jose;n=de+san+martin[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0058775[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ dialnet.unirioja.es[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «El general José de San Martín y sus oportunidades de arribo a Montevideo», utgitt 2007[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Hugo Chumbita, «La interminable espera de Rosa Guarú»[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

rediger
  • Horst Pietschmann: José de San Martin. I: Nikolaus Werz (Hrsg.): Populisten, Revolutionäre, Staatsmänner. Politiker in Lateinamerika. Frankfurt am Main 2009, s. 50–78.
  • J. C. J. Metford: San Martin, the Liberator. New York 1950.
  • Bartolomé Mitre: Historia de San Martin y de la Emancipación Sudamericana. Buenos Aires 1950.
  • John Lynch: Caudillos in Spanish America, 1800–1850. Oxford 1992.
  • Ernst Samhaber: Südamerika. Guverts, Hamburg 1939, s. 449.
  • Academia Nacional de la historia (Argentina): Nueva historia de la nación Argentina. Volumen 4, 2. Auflage. Editorial Planeta, 2000, ISBN 950-49-0389-4, s. 318.

Eksterne lenker

rediger