Den chilenske uavhengighetskrigen

Den chilenske uavhengighetskrigen (spansk: La Guerra de Independencia de Chile) var konflikten som ble utkjempet for å selvstendiggjøre deler av det som i dag er Chile, og som da utgjorde Generalkapteinatet Chile (også kjent som Kongeriket Chile) innenfor Visekongedømmet i Peru, fra det spanske styret. Denne krigen var en del av de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene, som var en serie selvstendighetskamper i Latin-Amerika som etterfulgte den franske invasjonen av Spania i 1808, som igjen var en del av de europeiske Napoleonskrigene. Denne konflikten hadde dermed militære og politiske forbindelser med de andre selvstendighetskampene på kontinentet, særlig med den argentinske uavhengighetskrigen, og hærer og statsmenn fra hele kontinentet samarbeidet og kjempet på begge sider av de senere nasjonalgrensene mellom de nye søramerikanske landene.

Guerra de Independencia de Chile
Konflikt: De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
Omfavnelsen ved Mapiú. Kartet under viser generalkapteinatet Chile, med områder som ikke lå under direkte spansk kontroll i lys oransje.
Dato 1810–1826 Sted Det sentrale Chile Resultat Seier til patriotene. Chilensk selvstendighet fra Spania.
Stridende parter
Patrioter: Chile Río de la Platas forente provinser Utenlandske frivillige	Rojalister: Spania Chile Allierte mapucher
Kommandanter og ledere
José Miguel Carrera † Bernardo O'Higgins José de San Martín Ramón Freire Manuel Rodríguez † Lord Thomas Cochrane	José Fernando de Abascal y Sousa Joaquín de la Pezuela Antonio Pareja † Gabino Gaínza Mariano Osorio Antonio de Quintanilla Vicente Benavides †

Krigen ble utkjempet mellom uavhengighetssøkende criolloer, som ønsket politisk of økonomisk selvstendighet fra Spania og rojalistcriolloer som ønsket fortsatt stabilitet under spansk styre. Konfliktens begynnelse har tradisjonelt blitt satt til 18. september 1810 og varte til 1821, da spanjolene ble drevet ut av Fastlands-Chile, eller 1826, da de spanske soldatene på Chiloé overga seg og øya ble innlemmet i den chilenske republikken. Landet ble formelt erklært uavhengig 12. februar 1818, og ble formelt anerkjent av Spania i 1840, da landene begynte et fullt diplomatisk samarbeid. Krigen hadde aldri enstemmig støtte blant chilenerne, som ble delt i selvstendighetsforkjempere og rojalister. Det som hadde startet som en elitistisk politisk bevegelse mot koloniherrene endte opp som en fullstendig borgerkrig. Tradisjonelt blir den chilenske uavhengighetsprosessen delt inn i tre deler: Patria Vieja, Reconquista og Patria Nueva; det gamle fedrelandet, gjenerobring og det nye fedrelandet. Etter seieren i Chile fortsatte kampen andre steder på kontinentet, og chilenske styrker var med i José de San Martíns invasjon av Perú i 1820, og fortsatte kampen der helt til også Perú rojalistenes siste befestning i Sør-Amerika, var befridd fra spansk styre.

Bakgrunn

Guvernør García Carrasco.

De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene 1808-1828
Argentina Chile Colombia México Perú Venezuela

Avgjørende slag i Sør-Amerika under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene 1811-1824
Bolivia Guaqui Chile Chacabuco Maipú Agüi Colombia Boyacá Venezuela Carabobo Ecuador Pichincha Perú Junín Ayacucho

De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene var inspirert av den amerikanske, den haitiske og den franske revolusjonen. De hvite criolloene i Amerika ønsket selvstendighet fra det spanske styret av økonomiske og politiske årsaker.

Ved inngangen til 1808 var Generalkapteinatet Chile en av de minste og fattigste koloniene innenfor det spanske imperiet og ble administrert av Luis Muñoz de Guzmán, en dyktig, respektert og populær kongelig guvernør. I mai 1818 ble det spanske imperiet kastet ut i kaos på grunn av at kongene Karl IV og Ferdinand VII ble styrtet og erstattet av Joseph Bonaparte samt begynnelsen på den spanske uavhengighetskrigen. Samtidig hadde også Chile sine egne politiske problemer. Guvernør Muñoz de Guzmán døde uventet 11. februar og kongen hadde ikke vært i stand til å utnevne en ny guvernør før den franske invasjonen. Etter Juan Rodríguez Ballesteros' korte, foreløpige styre, og ifølge datidens etterfølgelseslover, ble stillingen krevd og overtatt av den mest erfarne militærkommandanten, som var brigader Francisco Antonio García Carrasco.

García Carrasco overtok stillingen som Chiles guvernør i april, og i august ankom nyhetene om Napoléons invasjon av Iberia og om opprettelsen av den øverste sentraljuntaen, som skulle styre imperiet i fraværet av en legitim konge. I mellomtiden hadde Ferdinands søster, Carlota Joaquina av Spania, kona til Portugals konge, som da bodde i Brasil, forsøkt å skaffe seg kontrollen over de spanske besittelsene i Amerika. Siden hennes far og bror ble holdt fengslet i Frankrike, regnet hun seg som familiens arving. Visstnok planla hun blant annet å sende hærer for å okkupere Buenos Aires og det nordlige Argentina og å utrope seg selv til Dronning av La Plata.

Brigader García Carrasco var en grov og autoritær mann, som klarte på en relativt kort tid å gjøre seg til en fiende for criolloelitene under hans kommando. Som andre steder i Latin-Amerika hadde det også i Chile vært tidligere selvstendighetsbevegelser, men disse var små og samlet seg i Tres Antonios-sammensvergelsen i 1781. Flertallet av befolkningen var ivrige rojalister, og var delt inn i de som ønsket status quo og støttet opp under kong Ferdinands gudgitte rettigheter (kjent som absolutister) og de som ønsket å utrope Carlota Joaquina til dronning (kjent som carlotister). En tredje grupp besto av de som foreslo at de spanske myndighetene skulle erstattes av en lokal junta bestående av viktige borgere, som kunne utgjøre en provisorisk regjering som skulle styre i fraværet av kongen og et selvstendig Spania (kjent som juntaister).

Mateo de Toro Zambrano.

I 1809 var guvernør García Carrasco involvert i en alvorlig korrupsjonssak – Scorpion-skandalen – som førte til at han mistet all den moralske autoriteten han eller hans myndigheter hadde igjen. Fra det øyeblikket begynt e det å bygge seg opp press for at han måtte gå av. I juni 1810 antok nyhetene om at Napoléon Bonapartes styrker hadde erobret Andalucía og beleiret Cádiz, da den siste befestningen på spansk jord som fremdeles motstod Frankrike, fra Buneos Aires. Videre hadde Den øverste sentraljuntaen, som hadde styrt imperiet de siste to årene, oppløst seg selv til fordel for et regentråd. García Carrosco, som støttet carlotist-gruppa, klarte å gjøre de politiske problemene større ved å bruke vilkårlige og harde midler, som å arrestere flere kjente og framstående borgere under enkle anklager om å ha vært sympatiske overfor junta-idéene uten rettssak. Disse ble deretter deportert til Lima. Blant de arresterte var José Antonio de Rojas, Juan Antonio Ovalle og Bernardo de Vera y Pintado.

Selvstyre-bevegelsen ble inspirert av mairevolusjonen i Argentina, og den spredte seg gjennom hele criollo-eliten. De mislikte de ulovlige arrestene, som sammen med nyhetene om at Cádiz var alt som var igjen av et "fritt" Spania endelig styrket deres motstand mot guvernøren. Brigader García Carrasco ble suspendert og tvunget til å frasi seg stillingen 16. juli 1810. Han ble erstattet av den nest øverste soldaten i landet Mateo de Toro Zambrano, til tross for at en legitim guvernør, Francisco Javier de Elío, allerede hadde blitt utnevnt av den peruanske visekongen.

Grev Toro Zambrano var på alle måter et uortodoks valg. Den åttito år gamle Toro Zambrano var allerede en gammel mann og videre en criollo født i koloniene (i Santiago), og ikke en født i Spania. Umiddelbart etter hans innsettelse i juli begynte juntaistene å forsøke å overtale ham til å opprette en junta. I august ble det kongelige appellrådet (Real Audenciaen) en offentlig lojalitetsed overfor regentrådet foran en stor folkemengde, som presset guvernøren enda mer til å ta en avgjørelse. Etter å ha vært usikker en stund på hvilken part han skulle støtte, godtok Toro Zambrano endelig at det ble holdt et cabildo-møte (byhallsmøte) i Santiago for å diskutere saken. Den oppsatte datoen var 18. september 1810 klokka 11.00.

La Patria Vieja - Det gamle fedrelanet

Juan Manuel de Rozas.

Den første juntaen

Fra begynnelsen av tok juntaistene det politiske initiativet. Like etter at cabildo-rådet var fastsatt, klarte de å utplassere sine medlemmer i komiteen som hadde i oppgave å sende ut invitasjonene, og de kunne dermed manipulere invitasjonslistene til deres egen fordel. Da 18. september-møtet startet dominerte de scenen med ropet "¡Junta queremos! ¡junta queremos!" ("Vi vil ha en junta!"). Grev Toro Zambrano møtte denne folkelige maktdemonstrasjonen ved å gå med på kravene deres ved å plassere hans seremonielle herskerstav på bordet og sa "Her er staven, da den og hersk."

Chiles regjeringsjunta, også kjent som den første junta (av totalt seks regjeringsjuntaer) ble organisert slik at den hadde de samme maktene som en kongelig guvernør. Dens første forholdsregel ble å sverge en lojalitetsed overfor kong Ferdninand VII som den legitime kongen. Grev Toro Zambrano ble valgt til president, og resten av de høyere stillingene ble jevnt fordelt på de ulike partene, selv om den virkelige makta lå hos sekretæren, Juan Martínez de Rozas. Juntaen fortsatte med å gjøre et par konkrete tiltak som lenge hadde vært etterlengtet av koloniens innbyggere, den opprettet et milits for rikets forsvar, erklære handelsfrihet ovenfor alle nasjoner som var alliert med Spania eller var nøytrale, opprettet et enestående tariff på 134% på alle importer (unntatt trykkpresser, bøker og kanoner, som var frigjort for alle toller) og beordret at det skulle opprettes nasjonalkongress for å øke sin representativitet. Til slutt ble det bestemt at valgene av nasjonalkongressens førtito representanter skulle holdes i 1811.

Tre politiske tendenser begynte nå å vise seg: de begeistrede, de moderate og rojalistene. Alle disse gruppene var bestemte på at de var mot selvstendighet fra moderlandet, og forskjellene mellom dem gikk på hvilken grad av politisk selvstyre de ønsket. De moderate (moderatos), ledet av José Miguel Infante, utgjorde majoriteten og ønsket at reformene skulle skje sakte, siden de var redde for at da kongen kom tilbake til makta ville han tro at de ønsket uavhengighet og ville derfor omgjøre alle deres reformer. De begeistrede (exaltados) var den nest viktigste gruppa, og de kjempet for en større grad av frihet ovenfor kongen og at reformene skulle skje fort og kun stoppe før full uavhengighet. Deres leder var Juan Martínez de Rozas. Rojalitene (realistas) var mot alle former for reformer, og ønsket å holde på status quo.

Fram til mars 1811 hadde 36 representanter allerede blitt valgt i alle de større byene, bortsett fra Santiago og Valparaíso. Fram til dette tidspunktet hadde den store politiske overraskelsen vært at i landet andre maktsentrum, Concepción, hadde rojalistene vunnet over Rozas' støttespillere. I resten av landet var resultatene mer eller mindre jevnt fordelt; tolv pro-Rozas-delegater, fjorten anti-Rozas-delegater og tre rojalister ble valgt. Dermed ble Santiago-valget nøkkelen for Rozas' ønske om å holde på makten. Dette valget skulle finne sted 10. april, men før valget kunne holdes brøt det ut et mytteri i byen.

Det såkalte Figueroa-myteriet (Motín de Figueroa) fant sted 1. april 1811, da rojalistobersten Tomás de Figueroa – som regnet valgene som for populistiske – ladet et opprør i Santiago. Opprøret ble slått ned, og obersten ble uten videre arrestert og henrettet. Mytteriet var riktignok vellykket i den forstand at det for en tid ødela for valget, som måtte utsettes. Til slutt ble en nasjonalkongress behørig valgt, og alle Santiagos seks representanter kom fra den moderate gruppa. Ikke desto mindre hadde mytteriet ført til at de politiske vervene ble radikalisert: selv om det var de moderate, som kun ønsket større selvstyre for eliten uten et komplett brudd med Spania, som vant majoriteten av representantene, utgjorde de revolusjonære begeistrede en høyrøstet minoritet som nå ønsket full og øyeblikkelig selvstendighet fra Spania. Det kongelige appellrådet, en gammel støttespiller for det spanske monarkiet, ble oppløst på grunn av dets påståtte "medskyldighet" i mytteriet. For første gang ble ideen om full selvstendighet styrket.

José Miguel Carrera.

Carrera-diktaturet

På denne tiden ankom en ung mann med gode forbindelser, José Miguel Carrera, Chile etter ha kjempet i den spanske uavhengighetskampen. Carrera ble fort en del av intrigene til forskjellige ekstremister som planla å frata Martínez de Rozas makta ved makt. Etter to kupp i slutten av 1811 klarte den ambisiøse Carrera å ta makta, og innledet på denne måten et diktatur. Framstående medlemmer av denne regjeringa var Carreras to brødre, Juan José og Luis, samt Bernardo O'Higgins.

Den provisoriske grunnloven fra 1812 ble tatt i bruk i denne perioden, og denne var særlig liberal. For eksempel fastslår den at "ingen ordre som kommer fra utenfor Chiles territorium vil ha noen virkning, og alle som forsøker å rette seg etter en slik ordre vil bli regnet som en landsforræder." Carrera sørget også for å lage patriotiske symboler for la Patria Vieja, som flagget, våpenet og emblemet. Chiles første avis, la Aurora de Chile, ble også først utgitt i Carreras regjeringstid. Avisas redaktør var presten og senatspresidenten Camilio Henríquez som sørget for at den støttet selvstendighetsbevegelsen. I tillegg var Carrera ansvarlig for å bringe Amerikas forente staters første konsul til Chile. Dette var viktig siden det opprettet en direkte forbindelse mellom de liberale og føderale forente statene i USA og prinsippene til den chilenske uavhengighetsbevegelsen. Til slutt opprettet Carrera Verdugo også Chiles nasjonalinstitutt og nasjonalbibliotek. Begge disse prestisjefulle institusjonene har overlevd helt fram til nåtida.

O'Higgins angriper i slaget ved Rancagua, malt av Pedro Subercaseaux.

Spanske invasjoner

Opprørenes suksess både i Chile og Argentina gjode Perús visekonge, José Fernando de Abascal y Sousa, urolig. Derfor sendte han i 1813 en militærekspedisjon over havet fra Perú under Antonio Parejas kommando for å sikre situasjonen i Chile, mens en annen styrke ble sendt landeveien for å angripe Nord-Argentina. Soldatene antok Concepción, hvor de ble mottatt med applaus. Dermed begynte rojalistens marsj mot Santiago. Dette felttoget kom riktignok til å mislykkes, og det gjorde òg et følgende resultatløst angrep ledet av Gabino Gaínza. Dette skyldtes riktignok ikke Carreras militære ferdigheter, og hans udugelighet førte til at O'Higgins stadig skaffet seg større makt, og til slutt skaffet seg full kontroll over de selvstendighetssøkende styrkene. Nå sjikanert av begge sider bestemte Carrera seg for å gå av, og dette blir vanligvis regnet som starten på uavhengighetskonfliktens andre fase; Reconquista (en allusjon).

Etter Gaínzas mislykkede forsøk på å stoppe revolusjonen hadde de to partene undertegnet Lircay-traktaten 14. mai. Dette førte nominelt til fred, men i virkeligheten bare til et lite pusterom i uroen. Abascal hadde ingen intensjon om å holde traktaten, og samme år sendte han en besluttsom styrke sørover mot Chile under Mariano Osorios kommando. Disse rojaliststyrkene gikk i land og dro så til Chillán mens de forlangte motstandernes ubetingete overgivelse. O'Higgins ønsket å forsvare byen Rancagua mens Carrera ønsket å gjøre motstand i Angostura-passet, som var en bedre forsvarsposisjon, men også nærmere Santiago. O'Higgins anerkjente nå ikke Carrera, og kjempet mot den carrerianske hæren under Luis Carrera i slaget ved Tres Acequias, hvor carreristene vant. På grunn av uenighetene og den følende mangelen på samarbeid mellom de nå delte selvstendighetsstyrkene måtte O'Higgins nå møte rojalistene ved Rancagua uten forsterkninger. Det følgende slaget er kjent som katastrogen ved Rancagua, og ble utkjempet 1. og 2. oktober 1814. O'higginistene forsvarte seg heroisk, men slaget endte med overveldende nederlag for selvstendighetsstyrkene. Bare 500 av O'Higgins' styrker var tilbake etter dette nederlaget. Litt senere inntok Osorio Santiago, og Patria Vieja-opprøret ble endelig slått ned.

La Reconquista - Gjenerobringen

Francisco Marcó del Pont.

La Restauración Absolutista - Den rojalistiske restaurasjonen

Visekonge Abascal innsatte Mariano Osorio som Chiles guvernør, selv om en senere uenighet mellom dem førte til at Francisco Marcó del Pont kom til å erstatte Osorio som guvernør i 1815. Uansett mente spanjolene at det var på tide å gi de revolusjonære en lærepenge og startet en voldsom politisk forfølgelseskampanje, ledet av den beryktede Vicente San Bruno. Patriotene de fant i Santiago, inkludert medlemmer av den første juntaen, ble landsforvist til Juan Fernández-øyene. Dette hjalp ikke til med å slå ned opprøret, men heller til å styrke det, og snart konkluderte også de mest moderate at alt annet enn full uavhengighet ville være uakseptabelt.

En større gruppe patrioter, blant dem Carrera og O'Higgins, bestemte seg for å flykte til Mendoza, en andeansk provins i det ny-selvstendige Argentina. På det tidspunktet var José de San Martín, "det sørlige Sør-Amerikas Bolívar," provinsens guvernør. San Martín mente at en måtte beseire rojalistene i Chile også for å kunne sikre Argentinas uavhengighet. Etter de landflyktiges ankomst begynte San Martín straks å favorisere O'Higgins, sannsynligvis på grunn av deres felles medlemskap i Logia Lautaro, et undergrunnssamfunn som støttet uavhengighetssaken. Carrera begynte å miste sin status, og ble til slutt henrettet i Mendoza i 1821.

Mens San Martín og O'Higgins organiserte en hær for å krysse Andesfjellene ga de advokaten Manuel Rodríguez oppgaven å starte et geriljafelttog. Felttogets mål var å avbalansere de spanske styrkene, latterliggjøre San Bruno og generelt styrke patriotenes moral. Gjennom sine følgende vågale bedrifter ble Rodríguez en av revolusjonens romantiske helter. En av hans særlig berømte handlinger var å kle seg ut som en tigger mens han klarte å stjele våpen fra selveste guvernør Marcó del Pont, som da allerede hadde utlovet en belønning for Rodríguez' hode.

I 1817 var San Martíns Andesarmé klargjort. Etter en vanskelig kryssing av Andes møtte hæren Rafael Marotos rojaliststyrker på Chacabucosletta, nord for Santiago. Det følgende slaget ved Chacabuco, 12. februar 1817, ble en avgjørende seier for patriotene. På grunn av denne seieren kunne de gjeninnta Santiago, hvor San Martín ble utnevnt til øverste leder, men nektet å påta seg stillingen, og heller innsatte O'Higgins, som ble Chiles øverste leder til 1823. På den første årsdagen for slaget ved Charabuco ble selvstendigheten formelt erklært, 12. februar 1818, og godkjent av øverste leder O'Higgins.

La Patria Nueva - Det nye fedrelandet

Uavhengighetserklæringen 12. februar 1818, malt i 1945 av Pedro Subercaseaux. I virkeligheten var det ikke O'Higgins, som er avbildet her, tilstede under uavhengighetserklæringen.

I den foreliggende tiden hadde Joaquín de la Penzuela blitt innsatt som Perús nye visekonge, og han besluttet seg for å gjeninnsette sin svigersønn Mariano Osorio som Chiles generalkaptein, og sendte ham sørover med en ny ekspedisjonsstyrke. Troppene gikk i land i Concepción, og rekrutterte en del amerikanere som deretter ble med i styrken deres. I mellomtiden flyttet San Martín og O'Higgins seg nordover for å stoppe de fremrykkende rojalistene, men styrkene deres ble overrumplet i det andre slaget ved Cancha Rayada, hvor de led et alvorlig nederlag 18. mars 1818. I forvirringen som fulgte ble det spredt et falskt rykte om at O'Higgins hadde dødd, og dette skapte panikk hos opprørssoldatene, og flere av dem ble så opphisset at de forsøkte å flykte tilbake over Andes til Mendoza. Under disse omstendighetene overtok Manuel Rodrígez ledelsen og samlet troppene med ropet "Det er fortsatt et fedreland, borgere!" (¡Aún hay patria, ciudadanos!) Han utropte seg selv til øverste leder, en stilling som han kom til å holde i nøyaktig tredve timer, som var den tiden den sårede, men levende, O'Higgins trengte på å vende tilbake til Santiago og igjen kreve stillingen. I mai det året ble Rodríguez henrettet av argentineren Antonio Navarro etter å ha blitt fengslet etter O'Higgins' ordre.

Slaget ved Maipú, malt av Jean Louis Théodore Géricault ca. 1819.

Etter styrkene hans var svekket etter nederlaget ved Cancha Rayada overlot O'Higgins kommandoen over soldatene sine til San Martín i et møte på Maipú-slettene. Deretter beseiret San Martín rojalistene under Osorio i det avgjørende slaget ved Maipú 5. april 1818, og de svært svekkete rojalistene flyktet til Concepción og klarte aldri siden å sende en større offensiv mot Santiago. Selvstendigheten var nå så godt som sikret, og frykten for de indre motsetningene ble dempet da O'Higgins hyllet San Martín som landets redningsmann, et øyeblikk som har blitt kjent som omfavnelsen ved Maipú.

El Malón; mapuchekrigere under et malón-angrep, malt av Mauricio Rugendas.

Krig til døden

For videre å sikre uavhengigheten sendte San Martín en rekke ekspedisjoner mot de bevæpnede bandene i fjellene, som besto av forskjellige fredløse, rojalister og indianere som hadde brukt kaoset forårsaket av de militære ekspedisjonene til sin fordel ved å rekruttere soldater for å plyndre landsbygda. Mapucheene var et av få indianerfolk som spanjolene aldri klarte å beseire, og de av deres høvdinger som støttet rojalistene i denne fasen av krigen, kom til å bli avgjørende for den fortsatte rojalistiske motstanden, siden den hadde vært umulig uten indianernes hjelp nå som de hadde mistet alle de større byene i landet nord for Valdivia.

Denne delen av krigen har senere blitt kalt Guerra a muerte – krig til døden – på grunn av de nådeløse taktikkene som ble brukt, siden hverken geriljaen eller regjeringssoldatene tok fanger. Det var først etter at banden ledet av Vicente Benavides hadde blitt likvidert i 1822 at regionen rundt Concepción hadde blitt pasifisert.

O'Higgins' avgang, malt i 1875 av Manuel Antonio Caro Olavarría.

Kampen om de sørlige områdene

Mens San Martín jobbet for å sikre indre sikkerhet prøvde O'Higgins også å finne måter å forsvare nasjonen fra ytre trusseler, da spesielt spanjolene, og å forsette å motsette seg imperialistisk kontroll over Chile. Han opprettet en chilensk marine med skotten Lord Thomac Cochrane som admiral som et forsvar mot angrep fra sjøen. I 1820 var Cochrane ansvarlig for et overveldende nederlag for rojalistene da han angrep og inntok festningskomplekset i Valdivia. Senere satte Cochrane soldater under general William Miller i land nord på Chiloé for å erobre spanjolenes siste befestning i Chile, området rundt Chiloe. Dette mislykkede forsøket endte i den lille men bemerkelsesverdige kampen ved Agüi. Senere ledet franskmannen Jorge Beauchef en ekspedisjon fra Valdivia for å sikre Osorno, slik at spanjolene ikke kunne gjenokkupere Valdivia ved å ga landeveien. Beauchef var ansvarlig for den avgjørende seieren over rojalistene i slaget ved El Toro.

Slutten La Patria Nueva regnes i chilensk historie til å være 1823, med O'Higgins avgang som landes øverste leder. Det siste spanske området i landet, Chiloé, ble riktignok ikke erobret før i 1826 under regjeringen til Ramón Freire, O'Higgins etterfølger som Chiles øverste leder, og senere landes president i flere perioder.

Etterspill

Casa Colorada, hvor uavhengighetserklæringen ble undertegnet.

Krigen fortsetter i Perú

San Martín og O'Higgins var enige om at det var fare for at en avtale med spanjolene ikke kunne oppnås før også Visekongedømmet i Peru var blitt selvstendig fra Spania. Derfor ble en flåte og en hær gjort klar for en ekspedisjon til landet, og i 1820 dro San Martín og Lord Cochrane mot Perú. Det oppsto riktignok uenigheter mellom den dristige Cochrane og den urimelig forsiktige San Martín. San Martín skal ha gått glipp av flere sjanser til å vinne den avgjørende seieren mot visekongen José de la Serna, og til slutt var det venezuelaneren Simón Bolívar som med sin colombianske hær startet det avgjørende felttoget som sikret peruansk uavhengighet etter Bolívars general Antonio José de Sucre en gang for alle beseiret rojalistene i slaget ved Ayacucho 9. desember 1824.

Chiles landsfedre, malt av Otto Grafhos i 1854. Fra venstre: José Miguel Carrera, Bernardo O'Higgins, José de San Martín og Diego Portales.

Den nye nasjonen

Til tross for indre uroligheter og voldelige konflikter, særlig i slutten av 1820-årene og senere også mot andre amerikanske land, ble Chile et av Amerikas mest politiske stabile land. Etter selvstendigheten gjennomgikk landet flere radikale grunnlovsendringer, som avviklingen av slaveriet, avskaffet den veldig kortlivde føderalismen i landet og sikret en fordeling av den politiske makten i utøvende, lovgivende og utførende maktholdere. På 1800-tallet rakk landet å gjennomgå både en liberal og en konservativ periode. Chile ble endelig anerkjent av Spania som et uavhengig land 25. april 1844.

Eksterne lenker

• (en) Chilean War of Independence – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

(es) Independencia de Chile – originaltekster fra den spanskspråklige Wikikilden