Wikipedia

Blåfotsule

fugleart i sulefamilien

Blåfotsule (Sula nebouxii) er en stor marin fugl som inngår i slekten Sula i sulefamilien (Sulidae), der den består i kraft av to underarter. Utbredelsen er begrenset til farvannene utenfor den amerikanske Stillehavskysten, fra Baja California i Mexico og sørover til det nordlige Peru (til det sentrale Peru for ikke-hekkende fugler), samt vestover i Stillehavet til Galápagosøyene. Blåfotsuler er standfugler i det meste av utbredelsen.

Blåfotsule
Nomenklatur
Sula nebouxii
Milne-Edwards, A., 1882
Populærnavn
blåfotsule
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSulefugler
FamilieSulefamilien
SlektSula
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
BirdLife International (2021)[1]

Økologi
Habitat: marin, tilstøtende kystfarvann
Utbredelse:

██ hekkeområder

██ område for næringssøk

Den globale populasjonen av blåfotsuler har av BirdLife International blitt estimert til mer enn 90 000 voksne individer og regnes som livskraftig, men med en svakt nedadgående trend.[1]

Biologi rediger

 
Stupdykkende blåfotsule

Blåfotsuler er store fugler som blir cirka 76–84 cm lange og har et vingespenn på rundt 152 cm.[2] Hanner veier omkring 1 347,5 g (1 333–1 362 g), mens hunner blir noe større og veier cirka 1 702 g (1 646–1 759 g).[2] Fjærdrakten er i hovedsak hvit og brun. Vingene og ryggen er brune, mens hodet og nakken har hvit grunnfarge ispedd tette brune spetter.[2] Resten av fuglen er hovedsakelig hvit, bortsett fra de karakteristiske blå undre ekstremitetene,[2] som også er opphavet til det norske navnet på arten. Hodet er som en forlengelse av den semi-lange halsen, og som alle suler har også blåfotsula svømmehud mellom tærne og et langt, dolkelignende nebb.

Blåfotsula eter fisk, for det meste chilesardin (Sardinops sagax), anchoveta (Engraulis ringens), makreller (Scombridae), tiarmede blekkspruter (Decapodiformes) og flygefisker (Exocoetidae). Måten den fisker på er å fly høyt opp i lufta, for så å stupdykke ned i vannet og gripe byttet med nebbet. Den stuper som regel fra 10–30 meters høyde, men kan stupe fra opptil 100 m over havoverflaten. De treffer vannet med en fart på rundt 100 km/t og når umiddelbart ned til 10 meters dybde, men fuglene er dyktige svømmer som kan forfølge byttet ned mot 25 m under vannoverflaten.[3] Inni skallen har de en luftsekk som beskytter hjernen fra det enorme trykket som oppstår, når fuglene treffer vannoverflaten i høy hastighet når de stupdykker.[2]

Blåfotsulene hekker første gang da de er cirka 45 måneder gamle. Parene er monogame kolonihekkere, men bigame par har også blitt påvist. Koloniene kan bestå av 100–1 000 individer. Arten hekker når forholdene er gunstige, men bare én gang årlig. Redet plasseres ofte på ei klippehylle eller på lignende steder ved kysten eller på øyene utenfor. For å imponere hunnen «danser» hannen for henne. Parene velger reirplass sammen. Redet er en bollelignende fordypning av skrot. Dansen begynner med at hannen viser fram føttene sine til hunnen, før han så viser fram reirmaterialer, for så å avslutte «forestillingen» med å vise fram føttene igjen.[2]

Hunnen legger 1–3 egg, som oftest to. Hannen og hunnen bytter på å ruge på eggene, mens den ene ruger, passer den andre på. Blåfotsula mangler rugeflekk, så den bruker føttene til å holde eggene varme. Inkubasjonstiden er cirka 40–45 dager og begge kjønn bidrar til rugingen. Eggene klekker med cirka 4 dagers mellomrom, og den eldste kyllingen dominerer den eller de andre ungene etter klekking. Nyklekte unger er nakne og blir i redet til de får flygedyktig fjærdrakt, noe som i snitt tar cirka 108,1 dager. I denne tiden er ungene helt avhengige av foreldrene for mat og stell. Hannen vil mate ungene alene i starten, men etter hvert bidrar også hunnen mer og mer, og hun bringer etter hvert en god del mer mat til ungene enn hannen. Hvis det ikke har nok mat til alle ungene, vil den dominante av dem få mat først, for å sikre at minst den ene overlever.[2] Én generasjon utgjør cirka 10,1 år.[1]

Underarten som hekker på Galápagosøyene, S. n. excisa, ser ut til å lide av matmangel, relatert til en reduksjon i bestanden av sildefisk. Dette har indusert kronisk avlsbrist på Galápagosøyene, og alle overvåkede kolonier inneholder færre enn 15 % av det historiske maksimale antallet reder.[1] Bristen i sildefiskbestanden henger sammen med fenomener i havstrømmene, som skapes av El Niño.[1]

Inndeling rediger

Inndelingen følger Birds of the World.[3]

Treliste

Galleri rediger

  •  
    De lange, smale vingene gjør suler til usedvanlig gode flygere
  •  
    Take-off etter et dykk krever teknikk
  •  
    Hann som viser seg fram for en hunn
  •  
    Hann som viser føttene til hunnen
  •  
    Rugende blåfotsule med en nyutklekt unge og egg
  •  
    Blåfotsuleunge
  •  
    Museumseksemplar

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e BirdLife International. 2021. Sula nebouxii. The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T22696683A168988087. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2021-3.RLTS.T22696683A168988087.en. Accessed on 29 April 2023.
  2. ^ a b c d e f g Hernández Díaz, J. A. and E. N. Salazar Gómez (2020). Blue-footed Booby (Sula nebouxii), version 1.0. In Birds of the World (T. S. Schulenberg, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.bfoboo.01
  3. ^ a b Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Boobies and Gannets (Sulidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sulida1.01

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Blåfotsule&oldid=24217947»