Wikipedia

Munkegribb

art av haukefugler
(Omdirigert fra «Aegypius»)

Munkegribb (Aegypius monachus) er en meget stor rovfuglart i haukefamilien (Accipitridae) og hører hjemme gruppen Gypinae, som er synonym med åtselgribber. Dette er en gruppe med fugler som kun finnes i den gamle verden. Arten er monotypisk og sorterer i slekten Aegypius, som også er monotypisk.

Munkegribb
Foto: Artemy Voikhansky, 2016
Nomenklatur
Aegypius monachus
(L., 1766)
Synonymi
Aegypius
Savigny, 1809
Populærnavn
munkegribb,[1]
eurasisk svartgribb[2]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenHaukefugler
FamilieHaukefamilien
UnderfamilieGypinae
SlektAegypius
Miljøvern
IUCNs rødliste:[3][4]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet

Økologi
Habitat: skogkledde åser og fjell
Utbredelse:

Munkegribben hekker ikke i Norge, men et eksemplar av arten har fra midten av mai 2019 frekventert i Sør-Norge. Det er snakk om en tidligere spansk rehabilitert hunnfugl, med montert GPS-sporing. Den ble først ble observert etende på et reinkadaver i Trøndelag.[5] Fuglen, som startet ferden hit fra Spania i april 2019, ble først observert og fotografert flyvende over Hellebæk i Danmark den 14. mai.[5] GPS-data viser at den også har passert over Sverige på sin ferd mot Norge. Spanske ornitologer, som har fulgt fuglen via GPS, oppdaget imidlertid nylig at fuglen hadde forholdt seg til samme plassen i flere dager. De tok derfor kontakt med sine norske kolleger i NOF, som rykket ut for å verifisere hvorfor den ikke hadde beveget seg. Den 20. mars 2020 ble fuglen funnet stygt skadet i Bjerkreim i Rogaland, og man antar at installasjoner i forbindelse med et vindkraftverk er den direkte årsaken til at fuglen var forulykket. Fuglen ble bragt til veterinær, som konstaterte to brudd i den ene vingen.[6]

Taksonomi rediger

 
Munkegribb
Foto: Julius Rückert, 2007
 
Munkegribb på åtsel
Foto: Juan Lacruz, 2014
 
Egg etter A. monachus
Foto: Didier Descouens, 2011

Arten regnes per i dag som monotypisk, men det er gjort forsøk på å beskrive minst to underarter. Den ene er chincou (av og til også skrevet som chinou) etter et eksemplar i fangenskap i Kina med opprinnelse fra Korea, mens den andre er danieli etter et eksemplar fra Mongolia. Ingen av dem anerkjennes i øyeblikket.[2]

Biologi rediger

Beskrivelse rediger

Munkegribben er en av de største gribbene i den gamle verden. Det er en storvokst og bredvinget åtselgribb som måler cirka 100–120 cm og har et vingespenn på 250–295 cm.[2] Hannene veier 7–11,5 kg, hunnene 7,5–12,5 kg[2]. Den er altså betydelig større enn både kongeørn og havørn. Hunnene blir litt større enn hannene, men hannene er forholdsmessige mye større i forhold til hunnene enn tilfellet er blant ørner.

Fjærdrakten har mørk brun til sort overside, lys krage og svart strupe. Stjerten er svakt kileformet. Hodet er ganske lite og halsen relativt kort, på toppen av hodet er den lys. Nebbet er tungt og kraftig. Ungfuglene har et helt mørkt hode og mørk krage.[2]

Arten er monogam og hekker i tidsrommet februar–april, men parene hekker ikke alltid hvert år. Hekkingen foregår enten solitært eller i løse kolonier. I Spania kan redene ligge med alt fra 30 m til 2 km avstand. I Tasjkent i Usbekistan er tettheten av hekkende par omkring 1,7–2 per 1 000 hektar, mens det i Mongolia i snitt hekker fem par per 100 km.[2] Redene er enorme kvistreder, typisk omkring 145–190 cm i diameter og omkring 95–300 cm dype. Redet plasseres gjerne cirka 1,5–5 m opp i et tre, av og til også på framspring i klipper, og gjenbrukes. Hunnen legger typisk ett egg, og bare ytterst sjelden to. Inkubasjonstiden er cirka 50–62 dager (typisk 54–56 dager). Avkommet har grå dun, som er blekere på hodet. Flygedyktig fjærdrakt oppstår etter cirka 95–110 dager i Spania og 104–120 dager i Asia.[2]

Habitat og ernæring rediger

Habitatet består i hovedsak av skogkledde åser og fjell, i Spania typisk landmasser som ligger 300–1 400 moh, men opp i mye større høyder i Asia. I Kina og Tibet også i områder med krattskog opp mot 780–3 800 moh. og i gresskledd alpint sletteland typisk opp mot 3 800–4 500 moh.[2]

Arten livnærer seg i hovedsak av åtseler, men den kan av og til også ta levende bytter, som øgler, slanger, skilpadder, og noen større insekter. Kosten varierer allikevel en god del gjennom utbredelsesområdet. På åtsler regnes arten som dominant.[2] Hekkende par vender alltid tilbake til redet, som gjerne brukes som utgangspunkt for leting etter mat året rundt. Under leting etter mat bruker fuglene synet som den viktigste sansen.

Utbredelse rediger

Arten er i hovedsak utbredt i den palearktiske sone, fra Den iberiske halvøy og det sørøstre Frankrike, Balearene og Balkan østover gjennom Tyrkia, Kaukasus. Iran, Afghanistan, Pakistan og muligens også det sørvestre Kashmir, til Sør-Sibir, Mongolia, og det nordøstre Kina. Om vinteren migrerer en del fugler så langt sør som til det nordlige Afrika.[2]

Det finnes omkring 7 800–10 500 hekkende par i verden,[4] hvorav minst 2 300–2 500 par i Europa.[4] Ifølge BirdLife International så er bestanden økende i Spania (estimert til cirka 1 500 par i 2010), Portugal og Frankrike, stabil i Hellas og Makedonia, men synkende i Russland, Tyrkia, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan og Ukraina. Den iberiske populasjonen blir antatt å være en god del større enn estimert. 16 par hekket også på Mallorca i 2011.[2] Man vet imidlertid svært lite om populasjonen i Asia,[2] annet enn at den teller cirka 5 500–8 000 par.[4]

Arten regnes for det meste å være resident i Europa, mens den i Asia om vinteren delvis regnes som en migrant, spesielt i sin nordligste utbredelse.[2]

Inndeling rediger

Inndelingen av haukefamilien følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2017),[7] med unntak av underfamilien Aquilinae. Den følger den nye revisjonen til Lerner et al. (2017).[8] HBW Alive bruker tribuset Gypini som synonym for Gypinae.[9] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[1] Eventuelle navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle.

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m Meyburg, B.U., Christie, D.A., Kirwan, G.M. & Marks, J.S. (2017). Cinereous Vulture (Aegypius monachus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  3. ^ BirdLife International (2013) Aegypius monachus. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.1. Besøkt 12. juli 2014.
  4. ^ a b c d BirdLife International 2018. Aegypius monachus. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22695231A131935194. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22695231A131935194.en. Downloaded on 23 March 2020.
  5. ^ a b Ławicki, L. & van den Berg, A.B. (2019) WP reports. Dutch Birding 41(3): 186–203.
  6. ^ Egil Ween (2020) Munkegribben Brinzolas ublide møte med norsk industrialisert natur. Norsk Ornitologisk Forening, 22.03.2020.
  7. ^ Boyd III, John H. (14. januar 2017). «Taxonomy in Flux: Version 3.02». Besøkt 8. juni 2017. 
  8. ^ Lerner, Heather et al. (2017) Phylogeny and new taxonomy of the Booted Eagles (Accipitriformes: Aquilinae). Zootaxa, [S.l.], v. 4216, n. 4, p. 301–320, jan. 2017. ISSN 1175-5334. doi:https://dx.doi.org/10.11646/zootaxa.4216.4.1. Date accessed: 06 june 2017.
  9. ^ Thiollay, J.M. (2020). Hawks, Eagles (Accipitridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52213 on 25 March 2020).

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Munkegribb&oldid=23590611»