Ålgårdbanen

nedlagt jernbane fra Ganddal stasjon på Jærbanen til Ålgård

Ålgårdbanen, eller Ålgårdsbanen, er en 12 kilometer lang sidelinje til Jærbanen i Rogaland. Åpnet 20. desember 1924 og nedlagt ved stortingsvedtak i 1988.[2] Banen eies av Bane NOR.

Ålgårdbanen
Ålgård stasjon, som er nedlagt, brukes nå som ungdomshus.[1]
Info
LandNorges flagg Norge
TypeSidebane
StatusIkke i drift
UtgangsstasjonGanddal
EndestasjonÅlgård
Antall stasjoner7
Drift
Åpnet20. desember 1924
Nedlagt1955 (passasjertrafikk)
1988 (godstrafikk)
EierBane NOR
Operatør(er)Norges Statsbaner
Type trafikkPassasjerer og gods
Teknisk
KjørestrømNei
Sporvidde1 435 (normalspor)
Lengde12,2 km
Høydeforskjell72,8 meter

Ålgårdbanen
Kilometrering (fra Oslo V) og fra Stavanger
km
moh.
(580,55) 18,49
Ganddal
(1878)
21,2
Jærbanen mot Klepp
Fv4490 Hoveveien (under asfalt)
Storåna (10 m)
20,00
Holane
(1927)
Stokkelandsveien
industrisidespor til forsiden av trafostasjon
industrisidespor til trafostasjon-tunnel
20,67
Vagle
(1951)
Foss-Eikjeland sidespor
Fosseikeveien (under asfalt)
(584,15) 21,95
Foss-Eikeland
(1924)
25,2
industrisidespor til Spenncon Sandnes
22,59
Figgjoelva (30 m)
22,63
Kallberg
(1928)
Bråstein sidespor, 100 m fra pens til pens.
(587,27) 25,05
Bråstein
(1924)
52,4
27,06
Figgjo Fajanse
(1952)
Fv4424 Åslandsvegen, bro erstattet av fylling
(589,74) 27,52
Figgjo
(1924)
85,8
87,3
28,19
Figgjo Fabrikker
29,69
Fv4424 Figgjoveien (50,6 m)
Opstadveien, spor fjernet 2022
(592,79) 30,57
Ålgård
(1924)
94,0
Jernbanestasjonen på Figgjo står fortsatt, selv om det er en stund siden det gikk ordinære tog her

Banen gikk fra Ganddal stasjon (Jærbanen) gjennom Foss-Eikeland og Figgjo i Sandnes, til Ålgård i Gjesdal kommune.

Det ble fremmet flere forslag om at Ålgårdsbanen skulle bli første del av jernbanen fra Stavanger til Oslo, men i stedet ble Sørlandsbanen koblet til Jærbanen i 1944. Samtidig ble Ålgårdsbanen oppgradert fra smalspor til normalspor.

Banen hadde på det meste opptil ti daglige rundturer med diesellokomotiv, fram til passasjertrafikken ble avsluttet i 1955. Godstrafikken ble stoppet i 1988. Likevel ble 3 km av sporet ble brukt frem til 2001.

Stasjonen ved Figgjo er omgjort til museum, og de 3 km derfra til Ålgård brukes til dresinkjøring.

Trasé

rediger

Ålgårdsbanen er 12,24 km lang og går mellom Ganddal og Ålgård i Rogaland.[3]

Hele banen ble bygget med en maksimal gradient på 1,5 prosent og minimum kurveradius på 180 meter.[4] Den forgrener seg fra Jærenbanen nord for Ganddal stasjon,18 km sør for Stavanger.

Da banen åpnet lå Ganddal stasjon sør for Storåna, men den ble flyttet lenger nord i 1935 for å forenkle driften.[5]

Banen fortsetter over Storåna over en 7,5 meter lang jernbanebro, og fortsetter til den når Foss-Eikeland, 3,43 km fra Ganddal.[4]

Foss-Eikeland hadde et 91 meter langt krysningsspor og en 40 meter lang plattform. Stasjonsbygningen ble bygget i tre, hadde én etasje og var 57 m².[6]

Videre fortsetter banen over Figgjoelva på en 30 meter lang fagverksbro. Den passerer Bråstein stasjon og fortsetter opp en 1,5 prosent brat stigning til Figgjo stasjon.[4]

Figgjo stasjon hadde et 69 meter langt krysningsspor og en en 66 meter lang plattform, og en enetasjes stasjonsbygning i tre på 97 .[7]

Ålgård stasjon var banens største, med to spor og en 120 meter lang plattform, en 12,3 meter lang svingskive og et depot på 66 m² . Stasjonen ble bygget i tre med to etasjer, og inkluderte en leilighet for stasjonsmesteren.[8]

Samme år som persontrafikken ble nedlagt, i 1955, ble det opprettet en rekke nye holdeplasser på; Holane, Vagle, Foss-Eikeland, Kalberg, Bråstein, Figgjo, Figgjo fabrikker og Ålgård.

Siden 1994 har banen ligget intakt og operativ fra Ganddal til Foss-Eikeland, like ved Sandnes Ullvarefabrikk. Her ble det sveiset inn et kranspor over linjen.

Fra Foss-Eikeland til Figgjo er banen intakt. På Figgjo har det blitt revet en en bro, og det er ikke mulig å kjøre tog videre. Bortsett fra en del planoverganger hvor sporene er asfaltert, forblir banen intakt til Ålgård. Ved Ålgård Stasjon er sporene fjernet, men stasjonsbygning og depotet står igjen. Ålgårdsbanen er offisielt stengt, men har ikke blitt lagt ned.

Arkitektur

rediger

Ålgårdbanen er sammen med Namsosbanen, de eneste jernbanestrekningene i Norge som helhetlig har brukt Neoklassisk arkitektur.[9] Alle de opprinnelige stasjonsbygningene ble tegnet av R. Werenskiold, som brukte en forenklet tretolkning av 1920-tallets nyklassisisme.[10] Stasjonsbygningene på Figgjo og Ålgård er bevart av Riksantikvaren.[11]

Historie

rediger
 
Ålgård stasjon i 1924

De første planene om å bygge en jernbane i samme trasé som Ålgårdbanen kom under planleggingen av jernbanestrekningen mellom Stavanger og Oslo.

I 1873 foreslo fylkesingeniør Th. Sejersted en trasé som gikk gjennom Høgsfjord, Dirdal, Hunnedalen, Sirdal og Hylestad og videre gjennom Telemark til Kongsberg, med en trasé lik den som E39 har i dag. Gjennom Rogaland ville den gå lengre øst enn Jærbanen, som var under bygging fra Stavanger til Egersund. Da arbeidene med Sørlandsbanen ble satt i gang i 1892, ble noen av Sjersteds planer tatt opp igjen.[12]

27. september 1894 ble det opprettet en komité for å utrede en sidebane fra Jærbanen til Ålgård. Året etter anbefalte utvalget at det skulle den skulle bygges en smalsporet bane fra Orstad i Klepp, som skulle koste 348 000 kroner. Gjesdal kommune tilbød seg å finansiére 60 000 kroner av kostnaden, under forutsetning av at NSB skulle bygge og drifte den. Staten ville derimot at banen skulle bygges og drives av private.[13] Private jernbaner var ofte eid helt eller delvis av kommuner, fylker og stat, men ble drevet uavhengig av NSB, der eieren selv bar risikoen for driftsunderskudd.[14]

En ny komité ble opprettet i 1910, ledet av daværende Gjesdal-ordfører Sven Nilssen, som også var direktør ved Ålgårds Ullvarefabrikker. Selskapet hans betalte for trafikktelling langs strekningen, og utvalget konkluderte med at det var tilstrekkelig trafikk til å bygge en jernbanelinje der. To traseer ble foreslått: en fra Sandnes stasjon og en fra Ganddal stasjon. Ganddals-alternativet hadde lavere investeringskostnader, men ville gi høyere driftskostnader. Estimert byggepris i 1913 ble lå på 787 800. Derfor søkte komitéen i 1914 om at det skulle fremmes en kongelig resolusjon om å få bygget banen.[13]

I 1919 foreslo lokalpolitikerne at banen skulle bygges som en del av Jærbanen og finansieres som en den av denne, men dette ble avvist av regjeringen.[13] I stedet ønsket departementet igjen å vurdere å bygge Ålgårdsbanen som en del av Sørlandsbanen, og foreslo at Ålgårdsbanen bygges med normalspor, som Sørlandsbanen ble planlagt med. Det ville derimot ikke være behov for normalspor før Sørlandsbanen ble forlenget til Rogaland. Derfor ble banen planlagt bygget med smalspor, men der alle andre installasjoner skulle klargjøres for å kunne brukes med normalspor.[15]

Endelige trasée til Ålgårdsbanen, fra Ganddal til Ålgård, ble lagt i 1920. Estimert kostnad var 2,82 millioner kroner. Planene ble vedtatt av Stortinget 20. juli 1921, med byggestart 21. desember.[4] Byggingen av banen ble ledet av Just Broch med Olaf Bakke som anleggsjef.[16] Mellom 200 og 250 personer jobbet med byggingen i anleggsperioden. På grunn av finanskrisen i 1921, ble byggingen av jernbanen sett på som en måte å skape arbeidsplasser på. De fleste av arbeiderne kom fra Stavanger og hadde en gjennomsnitslønn på 1,18 kroner i timen. Nesten alle arbeidserne hadde hadde familier å forsørge og slike ble prioritert under ansettelsene.[17]

I 1923 vedtok Stortinget at Sørlandsbanen skulle følge en indre trasé via Bjerkreim og Ålgård. Vedtaket innebar at strekningen fra Ganddal til Stavanger skulle få 3-skinnespor. Under den videre planlegging ble det klart at Gjesdals-alternativet, hadde større høydeforskjell enn det som trengs for å koble Sørlandsbanen til Jærbanen, selv om traséen var 15 km kortere. Dette gjorde at NSB-styret og Rogaland fylkeskommune ombestemte deg og alternativet med en trasé over Jæren ble valgt.[15] I 1937 gjorde derfor Stortinget nytt vedtak om at den normalsporede Sørlandsbanen skulle gå over Egersund og Jæren.[18]

Idéen om at Sørlandsbanen skulle følge en indre trasé ble tatt opp igjen av et interkommunalt jernbaneutvalg i 1941. Utvalget ble ledet Sigval Bergesen utredet muligheten for å forlenge Ålgårdsbanen mot Hunnedalen via Setesdalsheiene til Lunde i Telemark. Banen skulle bygges med høyere standard enn Sørlandsbanen og ha kortere rute, slik at reisetiden fra Stavanger til Oslo kan reduseres omtrent fire til fem timer. Det ble laget en detaljplan for utvidelsen fra Ålgård til fylkesgrensen mot Telemark. For å behandle forslaget opprettet Stortinget i 1949 en komité for å se på de ulike traséalternativene. Etter å ha vurdert av de forskjellige alternativene som ble foreslått på 1940-årene, ble det anbefalt å ikke bygge den såkalte indre stambane.[18]

Første avgang på Ålgårdsbanen gikk fra Stavanger 20. desember 1924. Den offisielle åpningen ble foretatt av Arbeidsminister Lars Oftedal da toget ankom Ålgård.[16] Ålgårdbanen ble den siste statseide jernbanen i Norge som ble åpnet med smalsporet.

I starten gikk det en eller to daglige avganger med damplokomotiv.[19] Første driftsår hadde 18 500 passasjerer på Ålgårdsbanen. Opprinnelig billettprisen fra Sandnes til Ålgård var 1,50 kroner, mot én krone for en bussbillett på samme strekning. Dette var blant annet fordi NSB opererte med en standardpris basert på reiselengde, og jernbanen hadde lenger trasé enn bussen. Senere ble billettprisen lik som bussens, og prisen ble redusert til 1 krone og 10 øre. På grunn av konkurranse fra lastebilsjåfører som plukket opp passasjerer langs veien for 75 øre, reduserte NSB prisen ytterligere redusert 80 øre i 1927.

I 1930 ble en NSB litra Cmb type 1 dieselmotorvogner tatt i bruk, og antallet daglige turer økte til fire. På dager med stor trafikk dro den en tilhenger, som normalt var stasjonert ved Sandnes stasjon.[19] 10. november 1935 åpnet den nye Ganddal stasjon, noe som forenklet stoppet ved stasjonen.[5] Under andre verdenskrig ble dieselmotorvognene byttet ut med damplokomotiver. 1. mai 1944 ble banen omgjort til normalspor og NSB type 15 med knottgenerator, ble tatt i bruk fram til slutten av krigen. I 1945 var det fire daglige rundturer, men i starten av 1946 økte antallet daglige rundturer til seks, og fra midten av 1946 til ti. Fra 1947 til 1953 var det åtte til ni daglige rundturer, og fra 1953 ti. Type 14-togene ble etter hvert erstattet med NSB type 86 og NSB type 87 i 1953.[19] Da ble kjøretiden fra Ålgård til Sandnes redusert fra 38 til 25 minutter.[20]

Banen gikk med overskudd frem til slutten av 1940-årene, hvoretter den begynte å gå med underskudd. I regnskapsåret 1948–1949 reiste 79 700 passasjerer med banen.[20]

På 1940- og 1950-årene startet flere busselskaper opp bussruter mellom Sandnes og Ålgård i konkurranse med jernbanen. Det var beskyldninger om at disse rutene ble krysssubsidiert og at det foregikk prisdumping mellom Sandnes og Ålgård.[21] På begynnelsen av 1950-årene startet diskusjonen om å legge ned jernbanelinjen på grunn av dårlig økonomi. NSB mente de burde ha minst 250 000 årlige reisende for å gå i null, mot dette årets 160 000 reisende. 1. november 1955 ble passasjertrafikken nedlagt,[22] etter et Stortingsvedtak fra 26. mai 1955.[23] Dette gjør Ålgårdbanen til den enkeltbanen i Norge, med størst passasjertrafikk som har blitt lagt ned.[22]

Etter at det ble besluttet at persontrafikken på jernbanen skulle avsluttes, ønsket både NSBs bussavdeling og andre private selskaper, særlig Sverre Hage, å skaffe seg konsesjon til å kjøre den samme strekningen. Begge selskapene etablerte et busstilbud med en frekvens som om den andre operatøren ikke fantes. På toppen av konflikten ble NSBs virksomhet på et tidspunkt stoppet av politiet, selv de til slutt fikk tildelt konsesjonen. Som et svar søkte Haga om konsesjon til å drive persontransport på jernbanen, men dette ble avslått av myndighetene. Overføringen til bussdrift økte billettprisene og reisetiden.[21]

Det ble kjørt godstog til de forskjellige industribedriftene langs banen, fram til 1980-årene, da trafikken sank drastisk. Fra 1988 ble banen stengt fra Foss-Eikeland. Banen derfra til Ganddal ble beholdt for å kjøre tog fram til en sementfabrikk.[22] Fram til 2001 ble bare de tre første kilometerne av linjen benyttet til transport av betongelementer, da Jernbaneverket stanset all trafikk. Jernbaneverket brukte den nordre delen av banen til tungtransport av trafoer som lastes på vogner, sviller er skiftet på en del av dette strekket. I 2008 ønsket bydelsutvalget på Figgjo å fjerne jernbanespor på Ålgårdbanen. Dette ble stoppet av Jernbaneverket, som var eier av sporet.

Kulturminner etter jernbanen

rediger

Figgjo stasjon har blitt omgjort til museum og har utstilt følgende jernbanemateriell: NSB Skd 220 197 og NSB Bfv 1 19904. Om sommeren er det mulig leie dresin og sykle til Ålgård og Foss-Eikeland.[24]

I 1998 og 1999 ble det satt opp søndagsturer Ganddal - Figgjo-Ganddal med motorvogn BM 86 22 og en styrevogn lånt fra Jærlokalen. En av dagene reiste over tusen små og store passasjerer med Ålgårdbanen. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Jernbaneverket, kulturetaten i Sandnes og vertskapet på Figgjo stasjon.

Mulig gjenåpning

rediger

Flere lokalpolitikere foreslo i 2007 å gjenåpne banen, enten som en del av jernbanenetter eller en del av en potensiell bybaneNord-jæren.[25]

I 2012 anslo Jernbaneverket at en gjenåpning av Ålgårdsbanen vil koste mellom 580 og 787 millioner kroner. Politikerne i Sandnes og Gjesdal var positive til gjenåpning av Ålgårdsbanen[26], og i desember 2014 gikk transportkomiteen på Stortinget inn for å utrede fremtiden for Ålgårdsbanen, sammen med utvidelse av Jærbanen sørover[27].

Bane NOR anbefalte i 2019 å ta Ålgårdbanen ut av det nasjonale jernbanenettet, ved å formelt legge den ned. Jernbanedirektoratet gjennomførte i 2022 derfor en ny undersøkelse av fremtidig togdrift på Ålgårdbanen.[28] Der kommer det frem at den totale prisen for at tog igjen skal kunne rulle på skinnene mellom Ganddal og Ålgård sentrum vil være rundt to milliarder.[29]

Referanser

rediger
  1. ^ «Ålgård kommune om ungdomshuset Stasjonen». Arkivert fra originalen 1. desember 2017. Besøkt 22. november 2017. 
  2. ^ «Network Statement Bane NOR, vedlegg 3.2.2.2 Tilknyttet nett». Bane NOR. 20. juni 2017. Besøkt 26. juni 2017. 
  3. ^ Aspenberg (1994) s. 227
  4. ^ a b c d Thime (1999) s. 12
  5. ^ a b Thime (1999) s. 23
  6. ^ Thime (1999) s. 35
  7. ^ Thime (1999) s. 62
  8. ^ Thime (1999) s. 76
  9. ^ Hartmann (1997) s. 89
  10. ^ Hartmann (1997) s. 139
  11. ^ Hartmann (1997) s. 140
  12. ^ Thime (1999) s. 7
  13. ^ a b c Thime (1999) s. 8
  14. ^ Aspenberg (1994) s. 14
  15. ^ a b Thime (1999) s. 9
  16. ^ a b Thime (1999) s. 13
  17. ^ Thime (1999) s. 14
  18. ^ a b Thime (1999) s. 11
  19. ^ a b c Aspenberg (1994) s. 228
  20. ^ a b Thime (1999) s. 15
  21. ^ a b Friends of the Ålgård Line. «Historien» (Norwegian). Arkivert fra originalen 24. juli 2012. Besøkt 14. februar 2012. 
  22. ^ a b c Aspenberg (1994) s. 230
  23. ^ Thime (1999) s. 17
  24. ^ For jernbane - Dresinsykling på Ålgårdbanen, hentet 18. april 2007
  25. ^ Bjørnå, Tove M. E. (30. august 2007). «Ålgårdbanen må gjenåpnes». Stavanger Aftenblad. s. 2. 
  26. ^ «Nå vil også Ap gjenåpne Ålgårdbanen». Stavanger Aftenblad. 26.05.2015. Arkivert fra originalen 26. mai 2015. Besøkt 26. mai 2015. 
  27. ^ «– Skikkeleg gjennombrot for Ålgårdbanen». NRK Rogaland. 26.05.2015. 
  28. ^ «Høyring om Ålgårdbanens framtid». Jernbanedirektoratet. 26. april 2022. Arkivert fra originalen 15. juli 2023. Besøkt 15. juli 2023. 
  29. ^ «Nye tall om Ålgårdbanen: Tre ganger dyrere enn tidligere antatt». www.aftenbladet.no. Besøkt 25. april 2022. 

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger