Storåna (Sandnes)

elv i Sandnes i Rogaland
Storåna
Storåna (Sandnes).jpg
LandNorge Norge
FylkeRogaland
KommuneSandnes
Lengde4,5 km 
Nedbørfelt33,6 km² 
Middelvannføring1,12 /s 
StartStokkalandsvatnet
  – Høyde18,5 moh.
  – Koord.   58°49′18,5″N 05°43′03″Ø
MunningVågen i Sandnes
  – Koord.   58°51′07″N 05°44′34″Ø

Storåna er ei elv i Sandnes. Elva er omtrent 4,5 kilometer lang og faller 18,5 meter fra StokkalandsvatnetGanddal til utløpet i Gandsfjorden. Langs elva går parkdraget Gandsparkene fram til Vågsgjerd i sentrum, før den går i rør ca. 600 meter og åpnes igjen like før utløpet i den innerste delen av Gandsfjorden, Vågen i Sandnes sentrum. Gjeldende kommuneplan foreslår å åpne elva og bygge park gjennom hele sentrum.

HistorieRediger

Elva het opprinnelig Gandeelven eller Gandeåen etter Gand skipreide, men navnet ble endret til Storåna på midten av 1800-tallet. I dag er det bare i elvene lenger sør på Jæren at det fortsatt finnes perlemuslinger, men før i tida var også Storåna rein nok til å produsere ferskvannsperler. I dansketida var disse forbeholdt dronningen i København og ble oppfisket av en egen perleinspektør.[1]

Fallet i elva har blitt utnyttet industrielt siden 1850-årene. Den første industrien til å utnytte fallenergien var en gårdsindustri med grynmøller, som det i 1920 totalt var 12 av i Sandnes, to tredjedeler av alle havregrynsmøllene i Norge.[2] Flere gårder fikk seg også private elektrisitetsverk drevet med vannkraft. I 1877 ble trevare- og møbel-industrien på Ganddal grunnlagt da Åse Dreieri ble anlagt med vannkraft fra elva.[2] Denne industrien blomstret i mer enn 100 år, men er i dag nedlagt.

Denne industrien forurenset lite og vannet i elva holdt seg så reint at Sandnes by for 100 år siden fikk sitt drikkevann fra badeplassen Laksen like øst for nåværende Sandnes stasjon på Skeiane, langt nede i Storånas nedre løp. Dette elvevannet ble pumpet opp i Gisketjernet på Trones for å få tilstrekkelig trykk.[3] Fram til 1950-tallet var Storåna så rein at den kunne brukes til bading, men kloakkutslipp fra bebyggelsen førte deretter til økende forurensing. I løpet av de siste årene har målrettet innsats ført til at elva er blitt mye reinere, og fisk blir nå jevnlig observert.

Det opprinnelige elveløpet er i tidens løp blitt forandret på og rettet ut. Ved elvas øvre løp for å skape fallhøyde til industrien, ett eksempel på dette er fossen ved det gamle kvernhuset på Sørbø, og ved elvas nedre løp i forbindelse med de mange planteskolene og gartneriene som ble til Sandvedparken.

Etter å jevnlig ha tatt vannprøver av Storånå vassdraget, ble det av Kjell Tormod Sørensen, satt i gang et samarbeid med NINA, forskningsstasjonen for ferskvannsfisk på Ims, og Sandnes Kommune, for å etablere en livskraftig lakse- og sjøørret stamme i vassdraget. Sandnes Kommune sto for traktor, redskap etc. Forskningsstasjonen satte ut vel 25.000 laksesmolt, og -yngel, og vel 5000 sjøørretsmolt, mens Sørensen sto for selve restaureringen. Forskningsprosjektet pågikk i 5-6 år, der det ble fjernet flere tonn med søppel fra bunnen, etablert gode gyte- og oppvekst vilkår for yngelen, skjulesteder for fisk under vandring, osv. Biologer fra Fylkesmannens miljøvernkontor etablerte, i samarbeid med Sørensen, tilsammen 4 "målestasjoner oppover vassdraget, for å følge utviklingen av vekst for yngel etc. Resultatene var oppløftende, og Sørensen/Sandnes kommune arrangerte fiskefestival for barn. Dessverre ble det utøvd så mye tyvfiske av voksne, både i vassdraget, og i fjorden utenfor elvemunningen, noe som saboterte mye av forskningsprosjektet. Men vassdraget er i dag (2019) registrert som lakseførende, og mye av formålet med prosjektet, var å vise, at det var mulig å få tilbake livet, og fisken, selv i små vassdrag, med enkle midler, og metoder.

ReferanserRediger

  1. ^ Bendix Christian de Fine (1987). Stavanger Amptes udførlige Beskrivelse. Stavanger. s. 16. 
  2. ^ a b Ove Fosså, red. (1993). Turgleder i Sandnes. Storåna og Stokkelandsvatnet. Sandnes: Sandnes kommune Teknisk etat v/ parkavdelingen. 
  3. ^ Marit Karin Alsvik og Jan Alsvik (2002). Austrått og Sandved. Gamle glimt. Bind 1. Stavanger. s. 8.