Vipe

fugl i lofamilien (Charadriidae)

Vipe (Vanellus vanellus) er en monotypisk art i vipeslekten (Vanellus), som består av 24 arter. Slekten inngår videre i lofamilien (Charadriidae). Vipa regnes som en kortdistansetrekkfugl.

Vipe
«Årets fugl 1994 og 2012»
«Årets fugl 1994 og 2012»
Vitenskapelig(e)
navn
:
Vanellus vanellus
(Linnaeus, 1758)
Tringa vanellus
Norsk(e) navn: vipe[1]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Vade-, måse- og alkefugler
Familie: Lofamilien
Slekt: Vipeslekten
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet[2]

Norsk rødliste for arter:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-CR-no.svg

CR — Kritisk truet
Artsdatabanken (2021)[3]

Habitat: terrestrisk vadefugl, hekker i kortvokst vegetasjon
Utbredelse: Palearktis
Utbredelseskart for vipe

Arten er utbredt i den palearktiske sone og hekker i store deler av Skandinavia, også Norge, der den regnes som fylkesfugl i Rogaland. Time kommune har dessuten vipa som motiv i kommunevåpenet. Arten har ved to anledninger, i 1994 og 2012, blitt valgt til «Årets fugl» i Norge av Norsk Ornitologisk Forening.

Vipa har status som nær truet internasjonalt.[2] BirdLife Norge har advart mot at arten lokalt har vært i «fritt fall» ganske lenge.[4] I Norsk rødliste for arter 2010 ble den regnet som nær truet, men i rødlista for 2015 var status oppjustert til sterkt truet. Da ble den norsk hekkebestanden estimert til omkring 15 000-20 000 individer.[5] I den nye rødlista for 2021 regnes den nå imidlertid som kritisk truet. Endringen følger av reell populasjonsendring.[3]

BeskrivelseRediger

Vipe blir cirka 28–31 cm lang og veier typisk omkring 128–330 g.[6] Vingespennet utgjør cirka 82–87 cm og vingene er brede.[6] Fjærdrakten har en glinsende grønn overside. Hodet har sorte og hvite tegninger og en karakteristisk fjærpryd som løper bakover fra bakhodet i en oppoverbøyd bue. Øvre del av brystet er mørkt bronsebrunt og underdelen hvit. Hunnen har mindre definert mønster i hodet enn hannen og hvite flekker på brystet.[7]

InndelingRediger

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[8] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[9][10]

Treliste

AtferdRediger

 
Vipa har brede vinger og er en dyktig flyver
 
Vipekyllingene har grå/brun spraglete dundrakt

Arten trives primært fastmarkssystemer langs kysten og i semi-naturlig mark og våtmark.

Vipa eter hovedsakelig små virvelløse dyr, som meitemark, og insekter, for eksempel tovinger, møll, biller, maur, sirisser og ulike larver, men også litt edderkopper og snegler.[7]

Eggleggingen foregår fra midten av mars til tidlig i juni. Senest i nord og øst. Arten regnes som sesongmonogam, men av og til er den også polygami. En undersøkelse fra Sørvestlandet i Norge viste at 23–41 prosent av hannene var polygame, med to, av og til tre og hele fire hunner. Undersøkelsen viste også at 50–77 prosent av hannene var monogame, mens hele 0–21 prosent ikke fant seg noen partner. En tilsvarende undersøkelse fra Nordøst-England viste at 30 prosent av hannene var polygame (og at spesielt hanner som var mer enn 2 år ofte hadde flere partnere).[7]

Hunnen legger typisk 2–3 egg, av og til opp mot fem, og det kan ta opp mot fem dager før selve eggleggingen er over. Inkubasjonstiden varer normalt i 21–30 dager og begge foreldrene deltar normalt i rugingen (men ikke alltid, spesielt ikke der hannen er bigam). Ungene får fjærdrakt etter cirka 33–40 dager.[7]

UtbredelseRediger

Vipe er utbredt i nesten hele Palearktis. I Irland, Storbritannia, Benelux-landene, Frankrike og i deler av Spania og Italia, samt i store deler av Tyrkia er vipa tilstede året rundt. Ellers regnes den som en trekkfugl i resten av utbredelsesområdet.[7]

I tillegg til områdene der arten er tilstede året rundt, hekker den fra Skandinavia og Tyskland (sør til Alpene) i vest og gjennom Russland til Mandsjuria og det det østlige Sibir ved kysten av Japanhavet i øst. I øst overvintrer vipa lenger sør, herunder i Afghanistan, Pakistan, India og det sørlige Sør-Korea og det sørlige Japan. Vestlige fugler trekker sørover til Sør-Europa, Midtøsten og Nord-Afrika.[7]

ReferanserRediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 28. februar 2022. Besøkt 28. februar 2022. 
  2. ^ a b BirdLife International. 2015. Vanellus vanellus. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T22693949A82827740.
  3. ^ a b Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (2021, 24. november). Fugler: Vurdering av vipe Vanellus vanellus for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/13178
  4. ^ Oddvar Heggøy & Ingar Jostein Øien (15. oktober 2014). «Den norske vipebestanden er i fritt fall!». Norsk Ornitologisk Forening. Besøkt 17. oktober 2014. 
  5. ^ Shimmings, P. & Øien, I.J. (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-Rapport 2015-2.
  6. ^ a b Wiersma, P., G. M. Kirwan, and C. J. Sharpe (2020). Northern Lapwing (Vanellus vanellus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.norlap.01
  7. ^ a b c d e f Wiersma, P., Kirwan, G.M. & Sharpe, C.J. (2016). Northern Lapwing (Vanellus vanellus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  8. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Plovers and Lapwings (Charadriidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.charad1.01
  9. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  10. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger