Tordenskjolds skip
Tordenskjolds skip er en bred presentasjon av krigsskipene som Peter Jansen Wessel, Tordenskjold – Norges største sjøhelt i historien og en av de meste kjente og myteomspunne helteskikkelser i Danmarks historie gjorde tjeneste ombord i i løpet av sitt liv - fra han som 14 åring gikk ombord på kongens skip i 1704.
Fra DigitaltMuseum
Farens skip rediger
Som reder drev rådmann Jan Wessel skipsfart fra Trondheim og eide kreierten «Pellicanen» og hukkerten «Jomfru Maria». Han var også medeier i det store og armerte handelsfartøyet «Den Waagende Trane». På disse skipene var den unge sønnen, Peter Wessel, om bord i ett års tid fra 1701 eller 1702 til 1703. Ombord på fartøyene ble han først kjent med sjømannslivet.
«Elephanten» rediger
Sommeren 1704 kom Frederik IV til Trondheim ombord på den kongelige lystjakten «Elephanten», eskortert av to linjeskip og seks fregatter med kommandør Christen Thomesen Sehested som skipssjef. Ved returnen fra Norge den 4. september 1704 var en ung gutt, Peter Wessel, som hadde rømt fra sin familie, med som lakei for kongen.
«Elephanten» var et overdådig luksusfartøy bygd i 1687, trolig av den berømte skipsbyggeren Francis Sheldon som også hadde bygd den store svenske «Kronan». Lystjakten var 90 engelsk fot lang og 22 engelsk fot bred med dyptgående på 8 til 9 engelsk fot. Den kunne bli bestykket med 20 kanoner av alle typer, til tross for at skipet hadde 16 kanonporter, den største var på kun 4 pund. Den var dessuten uvanlig stor til å være en jakt.
Kongeskipet ble omdøpt til «Aurora» og senere til «Frøken Elsken» ettersom et orlogsskip, et linjeskip, var sjøsatt med det samme navnet som admiralskip. I 1721 ble kongeskipet ødelagt.
«Christianus Quintus» rediger
På Peter Wessels første utenlandsreise valgte han slaveskipet «Christianis Quintus» som seilte fra København den 13. november 1706 for selskapet «Det Octroyerede Danske Vestindisk-Guinesiske Handelskompaniet» som drev slavehandel i den beryktede trekantfarten mellom Europa, Afrika og Amerika. Fra Nederland ble det fraktet farget tøy, geværer, krutt, brennevin og annet til Fort Christiansborg på Guineakysten.
Ferden skulle vise seg å være farlig, etter å ha nådd kolonien St. Thomas i Vest-India, var det få kjøpere til slavene på grunn av mye sykdom etter en orkan. 40 hadde omkommet underveis, men ved ankomsten begynte massedøden. De 406 slavene var brakt på land, unntatt 41, men mannskapet var rammet av sykdom. Ved ankomsten til København den 20. juni 1708 var kun 26 mann igjen ombord av den opprinnelige besetningen på 67.
«Fredericus Quartus» rediger
Etter å ha fått et avslag på en søknad, dro Tordenskjold med ostindiafareren «Fredericus Quartus» fra København mot kolonien Trankebar i India. Det var senhøsten 1708.
På returnen blir de praiet utenfor Shetlandsøyene av et skip fra Bergen den 29. mai 1710. De fikk melding om at det var brutt ut krig og at de skulle legge kurs mot Bergen. For å komme seg fortest fram til Kongenes by tok Tordenskjold skipsleilighet med et engelsk fartøy som stanset i Marstrand underveis til København.
«Postillon» rediger
Etter ha blitt kadett i sjøkadettkompaniet var det ikke lenge før Tordenskjold fikk sin første ordre. Som underløytnant gikk han om bord på fregatten «Postillon» som krysset mellom Lindesnes og Skagen i Glückstadt våren 1711.
«Postillon» var en fregatt med 20 kanoner som hadde blitt overtatt i Glückstadt av danskene siden det var en fransk fregatt ved navn «Franciscus» som var kjøpt etter reparasjoner, trolig som et kaperfartøy fra Dunkerque eller St. Malo. Kapteinløytnant Rostgaard overtok kommandoen sammen med underløytnant Peter Wessel tidlig våren 1711.
«Ormen» rediger
Peter Wessels første skip under egen kommando var snauen «Ormen» bygget i Langesund av den norske skipbyggeren Jørgen Pedersen Lund i 1711 med mannskap på 46 og en bestykning på 5 kanoner. Det var bare 36 fot langt, 13 fot bredt og 7 fot dyptgående med personlig utrustning på kun 36 geværer og 15 pistoler samt 19 huggerter.
Fra oktober 1711 til mai 1712 gjorde han snauen berømt med dristige rekognoseringstokt kloss i den svenske vestkysten. Han kom for første gang i kamp med to svenske sjalupper utenfor Göteborg. Hans innsats ledet til slaget ved Fladstrand 11. mai 1712.
«Ormen» forliste ved den norske kysten våren 1714.
«Løvendals Galley» rediger
«Løvendals Galei» kom under Peter Wessels kommando den 30. mai 1712 da det var helt nybygget og sjøsatt av skipbyggeren Jørgen Pedersen. Det var en usedvanlig fregatt, en lett fregatt som ros med tilsammen 24 store årer. Derfor hadde fregatten tilleggsnavnet Galley (galei).
«Løvendals Galley» var 90 fot langt med kun et kanondekk med bare halvdekk akterover og bakken i forskipet og var fullrigget med tre master med stor seilføring i forhold til størrelsen. Bestykningen var på 12 sekspunds og 4 firepunds jernkanoner på tilsammen 18 stykker. Besetningen på 100 mann kunne ha 50 geværer, 50 pistoler, 6 tordenbørser og 50 huggerter for hånd.
Peter Wessel gjorde fregatten kjent som Kattegats skrekk fra mai 1712 til sommeren 1715, og med den gjorde han seg til en av de fremste sjøoffiserer som var sett i samtiden med sin dristighet og slagkraftige dugelighet. I slaget ved Femern i april 1715 nådde han sitt høydepunkt som sjøoffiser ombord på denne fregatten ved å medvirke til at 5 svenske orlogsskip ble erobret. Et av disse var hans største prise, «Vita Örn».
Etter Wessel hadde flyttet over til «Hvite Ørn» fortsetter «Løvendals Galley» i dansk-norsk tjeneste som et regulært patruljefartøy med sine hurtige seilingsegenskaper fram til 1727. Fregatten ble tatt fra skipsregisteret i dette året. Etter all sannsynlighet var «Løvendals Galley» solgt til en ukjent part.
«Hvite Ørn» rediger
«Vita Örn» var på en måte forgjengeren for de senere fregatter som skulle dominere de neste hundre år etter 1740-tallet med en vellykket konstruksjon som kunne likestilles med «Løvendals Galley» i seilføring og hurtighet tross større dimensjoner og bestykning på 30 12-punds kanoner samt en besetning på 170 mann.
Det var bygget i 1711 og dens konstruksjon minnet om Pedersens skip under Peter Wessel, bare større og med trekk som skulle være typisk for fregattene etter 1740. Skipsbyggeren var den engelske William Smith som bygde fregatten for den svenske staten i Karlskrona og etterlot seg skipstegninger så man kunne vite hvordan «Vita Örn» så ut i våre dager.
Etter slaget ved Femern tok Peter Wessel «Vita Örn» på slep som prise og omdøpte den til «Hvite Ørn» eller «Hvide Ørn», som deretter ble overlatt til ham. Han tok den umiddelbart ut på sjøen, og deltok i slaget ved Rügen i august 1715. Han gjorde seg kjent ved å angripe et linjeskip og skamslå det.
Med det fortsatte Peter Wessel sine bragder i trefningen ved Jasmund i oktober 1715 og kunne ha fanget Karl XII i desember 1715. Men han måtte være eskorte for en annen fregatt med ordre fra København akkurat idet krigerkongen kom seg over til Sverige.
I november 1716 måtte han forlate sin kjære «Hvite Ørn». Mange år senere, i 1751, ble den tatt av skipsregisteret og to år senere ble en nybygget fregatt døpt «Hvide Ørn» til ære for dette legendariske skipet.
«Hjelperen» rediger
I slaget i Dynekilen var dog ikke fregatten «Hvite Ørn» flaggskipet, men stykkprammen «Hjelperen» bygget i 1715 av skipsbyggeren Ole Judichær som har 24 kanonporter i kanondekket og 22 mindre skyts på øvre dekket.
«Hjelperen» var en stykkpram med grovt artilleri som det sterkeste krigsskipet i slaget der Tordenskjold vant sin største seier. «Hjelperen» var også et skyttskip, en stor stykkpram med to kanondekk, et lukket og et åpent.
«Laaland» rediger
I november 1716 ble Tordenskjold utnevnt som kommandant for Nordsjøeskadren. Etter å ha overlatt «Hvite Ørn» til kaptein Lemwig gjorde han et linjeskip på femti kanoner i to lag til sitt flaggskip med en besetning på 350 mann ombord.
I desember 1718 fór han med en konvoi med 3 300 soldater ombord til Norge med «Laaland» som hans skip. Ved Moss fikk han høre om Karl XIIs død og dro straks ut den 24. desember for en kappseilas med andre skip til København. Man skulle være førstemann med nyheten til Frederik IV på hans slott. Det tok ham bare to dager å komme fra Moss til København. «Laaland», modell med data
Hukkerten rediger
Etter ydmykelsen ved å ha blitt fratatt kommandoen ville Tordenskjold snarest tilbake til København i håp om å vinne kongens gunst på nytt. Han tok en hukkert den 7. desember 1717 med et dusin menn ombord i tillegg til 2 trepunds kanoner. Ferden endte i et hardt slag med en svensk kaper som tok hukkerten etter å ha blitt holdt på avstand fram til Tordenskjold hadde grunnstøtt ved Kullen i Skåne og tatt seg vekk i en jolle.
«Ebenezer» rediger
Etter å ha kommet til Danmark fant han ikke mye støtte, og måtte istedenfor finne seg til rette som skipskommandant på et linjeskip i 1718 på Østersjøen fram til desember da han på nytt kom om bord på «Laaland» for å eskortere en konvoi til Norge.
«Ebenezer» var det største krigsskipet Tordenskjold kommanderte i sin militærkarriere, et orlogsskip med 64 kanoner sjøsatt i desember 1709.
Gravferdsskipet rediger
Tordenskjold hadde hisset på seg flere personer med mye makt. Etter hans død den 20. november 1720 for h oberst Staël von Holsteins hånd i en duell, ble hans legeme utsatt for en rekke forsmedelser.
Nyheten om dødsfallet ble kjent for den danske legasjonssekretær von Jessen som var i Hannover i forbindelse med et kongebesøk av Georg I av Storbritannia. På eget initiativ ble liket lagt i en kiste av furutre av von Jessen. To uker senere kom det beskjed om at fregatten «Raa» som hadde kommet til Lübeck, skulle hente kisten over til København, beordret av Frederik IV. Kisten kom til Lübeck i desember, men der oppdaget Tordenskjolds nevø og hans følgesvenn at det var kommet kontraordre fra admiralitetet. Det var besluttet at intet kongelig skip skulle føre Tordenskjolds legeme under det danske flagget.
Etter forskrekkelsen besluttet man å føre kisten ombord på en liten lasteskute, galioten «Sofie Hedvig» som seilte ut fra Travemünde. Fregatten «Raa» som hadde ventet på kisten, var fremdeles i Travemünde. Etter å ha kommet forbi i vintermørket fortsatte galioten videre til Øresund ved nyttår.
Etter å ha krysset utenfor København red og til slutt lagt til ved Tollboden, stadig forsinket av mangel på bekreftelse fra admiralitetet eller myndighetene. Etter flere dager reagerte myndighetene. Først etter tillatelsen var gitt, måtte mannskapet på «Sofie Hedvig» om natten til den 21. januar 1721 heiste ned den store kisten i skipets sjalupp. Underoffiserer og matroser rodde sjaluppen med kisten til havneområdet. Ved ankomsten utenfor Holmens kirke ventet seks skoleelever med lykter som ledet dem til gravkjelleren i kirken.
Hvordan det hendte er aldri blitt fullstendig forklart, men akten med de seks skoleelever var ansett for være en spesiell nedrig handling selv den gang, fra flere hold hadde man ønsket at det skulle være offiserer i deres sted. Viseadmiral Christian Carl Gabel hadde stått for denne handlingen.
Hvorfor Frederik IV hadde tillatt det er ikke mulig å vite, men ettersom han hadde tillatt den nattlige begravelsen var det i fakta en særlig ære. For det var lovbestemt at de døde etter duell ikke skulle få en kristen begravelse. Man skulle begraves i uvigslet jord i vanære ifølge dansk-norsk lovbestemmelse. Med det kan i ettertid virke som om kongen var bevisst sin gjeld, og hadde gitt den døde sjøhelten en sist kongelig gest. I så fall kom admiralitetet under Gabel fram i grelt lys.
Det var ikke før i 1819 Tordenskjolds kiste var lagt i en sarkofag i kapellsalen i Holmens kirke. Endog måtte man vente helt til 1995 på en offentlig gravseremoni.