Skyttskip

Skyttskip (Skjøtskip) er større stykkprammer fra 1700-tallet, kjennetegnet av sine kraftige bestykninger med et lukket kanondekk. Denne fartøystypen var utviklet for bruk i fremmede farvann langt vekk fra de dansk-norske flåtebaser som den svenske skjærgård og Østersjøskysten med grunne farvann, spesielt utenfor Rügen og Pommeren. Det var større skip med tre master og flat bunn som kunne seile over åpen sjø for egen regning, men hadde dårlig stabilitet, ettersom de hadde lite dypgang, slik at kanonene måtte legges ned i skipets bunn. I sammenligning med stykkprammen var skyttskipet mer lik et linjeskip med kraftig konstruksjon og kraftig bestykning med en besetning på mellom 200 og 300 mann. Et lite antall skyttskip var bygd for den dansk-norske flåten under Elleveårskrigen fra 1712 til 1720, og var brukt med stort hell av flere fremragende sjøoffiserer som Christen Thomesen Sehested og Petter Wessel Tordenskjold under strategiske viktige operasjoner og sjøslag som slaget i Dynekilen.

Disse ble etterfulgt av mindre stykkprammer, som ved år 1800 betegnes som «defensionsprammer». Bare én av disse defensionsprammer har blitt beskrevet som en «defensionsfregatt», den store «Hjælperen» med 14 36-punds kanoner og 2 12-punds kanoner på et åpnet kanondekk. Meget få dansk-norske krigsskip var utrustet med svære 36-punds forladekanoner. «Hjelperen» fra 1715 hadde to kanondekk, ett lukket og ett åpent for 48 kanoner som det sterkeste av skyttskipene i historien, som spilte en meget viktig rolle under slaget i Dynekilen og Tordenskjolds operasjoner.

Det er bare seks skip som betegnes som «skyttskip», inkludert et svensk krigsskip som var erobret som prise i 1719 i Marstrand. De fire siste skyttskip var i tillegg utstyrt med tre 100-punds morter, krumbaneskyts på det åpne øverste dekket for bruk som bombarderfartøyer. Skyttprammen var vanligvis et defensivt våpen beregnet på bruk i skjærgården og lavvanns kyststrekninger med operasjonsbase i en flåtehavn, mens skyttskipet kunne operere i fremmede omgivelser langt vekk fra egne baser som et offensivt våpen. Dette kom til sin rett meget langt vekk fra de normale operasjonsområdene, ofte i nært samarbeid med andre fartøyer i en flåtestyrke. Blant annet var «Marstrand» dratt til Finskebukten i 1727 for å blokkere den russiske flåten under en internasjonal krise som satte Danmark, Storbritannia og Sverige i konfrontasjon med Russland.

Skipsnavn	Kjølstrekking/Sjøsetting	Utgått	Bestykning	Besetning
«Arche Noæ»	1712	1736	34 kanoner	204 mann
«Hjelperen»	Ombygd fra «Støren» 1715	1735	48 kanoner	230 mann
«Hjelperinden»	Ombygd fra utrangert linjeskip 1718	1747	36 kanoner, 3 100-punds morterskyts	280 mann
«Frederichshald»	1719	1747	36 kanoner, 3 100-punds morterskyts	280 mann
«Greif-påå»	Erobret 1719	Solgt i 1722	31 kanoner, 3 100-punds morterskyts	250 mann
«Marstrand»	1720	1736	36 kanoner, 3 100-punds morterskyts	280 mann

Se også

• Stykkpram
• Flåtebatteri
• Kavaleripram

Litteratur

• Henrik Christiansen: Orlogsflådens skibe gennom 500 år – Bind 2 ISBN 978 87 89022 78 9