Wikipedia

New York Jets

(Omdirigert fra «Titans of New York»)

New York Jets er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i East Rutherford, New Jersey. Jets konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens American Football Conference (AFC) East-divisjon. Lagets hovedkvarter ligger i Florham Park, New Jersey. Jets deler stadionet MetLife Stadium i East Rutherford, New Jersey med New York Giants. Laget er registrert som New York Jets, LLC.[5]

New York Jets
Amerikansk fotball New York Jets i NFL-sesongen 2023
New York Jets
New York Jets
Drakter
Lagfarger Grønn, sort hvit[1][2][3]
              
Laginformasjon
Stiftet 14. august 1959; 64 år siden (1959-08-14)[4]
By USAs flagg East Rutherford

New Jerseys flagg New Jersey

Kallenavn Gang Green
Conference American Football Conference
Division AFC East
Ledelse
Eier Woody og Christopher Johnson
General manager Joe Douglas
Hovedtrener Robert Saleh
Laghistorie

Titans of New York (1960–1962)

Meritter
  • Ligamesterskap: (1)
AFL Championships (før sammenslåingen av AFL og NFL i 1970) (1)
1968
  • Super Bowls: (1)
1968 (III)
  • Divisjonstitler: (4)
AFL East: 1968, 1969
AFC East: 1998, 2002
  • Sluttspill: (14)
AFL: 1968, 1969
NFL: 1981, 1982, 1985, 1986, 1991, 1998, 2001, 2002, 2004, 2006, 2009, 2010
Hjemmebane
New York Jets' hjemmebane
Stadionnavn MetLife Stadium
Bygget 2010
Kapasitet 82 500

Laget ble stiftet i 1959 som Titans of New York og var et av de originale medlemmene av American Football League (AFL). Laget ble med i NFL som et resultat av sammenslåingen av AFL og NFL i 1970. Laget begynte å spille i 1960, da i Polo Grounds. Under nye eiere ble det nåværende navnet adoptert og laget flyttet til Shea Stadium i 1964 og videre til Meadowland Sports Complex i 1984. Jets gikk videre til sluttspillet for første gang i 1968, og deltok samme året i Super Bowl III hvor de beseiret Baltimore Colts, og ble dermed det første AFL-laget som slo et NFL-lag i et Super Bowl.[6] Siden 1968 har Jets nådd sluttspillet 13 ganger, og AFC Championship Game fire ganger, sist i 2010 da de tapte mot Pittsburgh Steelers.[7] Jets har derimot aldri nådd Super Bowl igjen, og er dermed ett av to lag som har vunnet den eneste gangen de var i Super Bowl sammen med New Orleans Saints. Sett bort fra Cleveland Browns og Detroit Lions, som aldri har nådd Super Bowl, har Jets den lengste titteltørken blant nåværende NFL-lag.

Lagets treningssenter, Atlantic Health Jets Training Center,[8] som åpnet i 2008, ligger i Florham Park.[9]

Ifølge Forbes hadde laget en verdi på $5,4 milliarder i august 2022, som gjorde dem til det 6. mest verdifulle laget i NFL.[10]

Historie rediger

 
Program fra 1968 med en hjelm fra lagets tid i AFL. Fra Heidi Game 17. november 1968

Det første organisasjonsmøtet for American Football League fant sted 14. august 1959.[11] Harry Wismer, som representerte byen New York på møtet, erklærte at staten var klar for et nytt, profesjonelt amerikansk fotballag, og at han var mer enn skikket til å styre laget.[11]

Wismer ble tildelt laget som senere fikk navnet Titans of New York fordi som Wismer selv forklarte, "Titans are bigger and stronger than Giants."[12] Han sikret en hjemmebane for Titans på Polo Grounds, hvor laget slet både økonomisk og på banen de første tre årene.[13] Innen 1962 hadde gjelden blitt så stor for Wismer at AFL ble tvunget til å ta på seg kostnader for laget frem til sesongslutt.[14]

 
Joe Namath var quarterback for Jets i Super Bowl III.

En gruppe på fem menn under ledelsen av Sonny Werblin, reddet laget fra å gå konkurs da de kjøpte Titans for $1 million.[15] Werblin skiftet navnet til New York Jets siden det nye stadionet lå nær LaGuardia lufthavn,[16] og fordi det rimte med New York Mets, som også spilte i Shea Stadium.[17] Det nye navnet skulle også reflektere en mer moderne tilnærming til fotball. Weeb Ewbank ble ansatt som General Manager og hovedtrener.[15] Ewbank og quarterbacken Joe Namath ledet Jets til kjendisstatus etter at de slo Baltimore Colts i Super Bowl III[6] og satte AFL på kartet for profesjonell amerikansk fotball.[18]

Da AFL og NFL ble sammenslått havnet laget på midten av tabellen, og quarterbacken Namath, som var lagets stjerne, hadde bare tre vellykkede sesonger etter sammenslåingen før skader la en demper på karrieren hans. Jets fortsatte nedover før de endelig fant noe suksess på 80-tallet, inkludert da de nådde AFC Championship Game i 1982 og fremveksten av det populære New York Sack Exchange.

Laget slet tidlig på 90-tallet.[19] Etter at Leon Hess ga hovedtrener Bruce Coslet sparken ansatte han Pete Carroll, som fikk sparken etter bare én sesong som endte 6-10.[19] Rich Kotite ble deretter ansatt for å lede laget til seier, men klarte bare å vinne fire ganger de neste to årene, med 28 tap.[19] Kotite sa opp ved slutten av sin andre sesong, som tvingte Jets til å lete etter en ny hovedtrener.[19]

Hess fikk tidligere hovedtrener for New England Patriots, Bill Parcells til Jets i 1997.[20] Parcells gjorde laget relevant igjen, og coachet dem til AFC Championship Game i 1998.[21][22] Hess døde i 1999 mens laget, som slet med flere skader, vant åtte kamper og dermed ikke klarte å nå sluttspillet.[22] Ved slutten av sesongen gikk Parcells av som hovedtrener og ga stillingen til assistenten sin Bill Belichick; Belichick sa opp dagen etter (han la en serviett på scenen han skulle introduseres på hvor det stod "I resign as HC of the NYJ") og tok heller stillingen som hovedtrener for Patriots.[23]

Laget fikk en ny eier, Woody Johnson, i 2000.[24] Gjennom 2000-tallet nådde Jets sluttspillet fem ganger, en rekord for laget, under tre forskjellige hovedtrenere.[7] Rex Ryan ble ansatt i januar 2009.[25] Ryan ledet laget til to AFC Championship-kamper i sine første to år,[26] men laget nådde ikke sluttspillet igjen med Ryan som hovedtrener. Etter at laget avsluttet 2014-sesongen 4–12 kuttet de Sanchez, og Ryan og general manager John Idzik fikk sparken.[27]

Mesterskap rediger

AFL Championships rediger

Sesong Trener Sted Motstander Stilling Sesongresultat
1968 Weeb Ewbank Shea Stadium (New York) Oakland Raiders 27–23 11–3
AFL Championships totalt: 1

Super Bowl championships rediger

Sesong Hovedtrener Super Bowl Sted Motstander Stilling Sesongresultat
1968 Weeb Ewbank III Orange Bowl (Miami) Baltimore Colts 16–7 11–3
Super Bowls totalt: 1

Divisjonstitler rediger

Sesong Hovedtrener Sesongresultat
1968 Weeb Ewbank 11–3
1969 10–4
1998 Bill Parcells 12–4
2002 Herm Edwards 9–7
Divisjonstitler totalt: 4

Eierskap rediger

Wismer rediger

Forretningsmannen Harry Wismer hadde vært interessert i sport størsteparten av livet da han ble tildelt et lag av American Football League.[28] Han spilte fortball for University of Florida og Michigan State University før en kneskade avsluttet spillerkarrieren hans.[28] Wismer begynte så en karriere som kommentator med Michigan State og ble en foregangsperson innen industrien. Senere, da han var eieren av Titans, formulerte Wismer retningslinjer for ligaen som lot lagene dele kringkastingsrettigheter likt mellom seg.[28]

Wismer, som tidligere hadde eid 25% av Washington Redskins, var interessert i American Football League og fikk et lag han kunne utvikle i New York, og prøvde å gjøre både laget og ligaen til en suksess.[28] Han begynte snart å bygge opp en betydelig gjeld, da Titans sine første to sesonger gikk dårlig og tilskuertallene gikk ned i lagets andre år.[28] Laget ble solgt for 1 million dollar til en gruppe på fem menn ledet av Sonny Werblin, eieren av Gotham Football Club, Inc., i februar 1963.[28]

Werblin rediger

Sonny Werblin var ferdig utdannet ved Rutgers University og ansatt i Music Corporation of America, hvor han eventuelt ble President i selskapets TV-avdeling.[29] Med bred kunnskap om media var han fast bestemt på å gjøre laget kjent.[29] Hans første handling som eier var å endra lagets navn og uniform, og tilby en stor kontrakt til Joe Namath.[29] Dette gav gevinst da laget under Namath, som ble lagets store stjerne, ledet Jets til seier i Super Bowl III. Werblin hadde derimot solgt sin andel i laget før det skjedde.[29]

Werblins partnere, Townsend B. Martin, Leon Hess, Donald C. Lillis og Philip H. Iselin ble uenige med Werblin om måten laget ble styrt - selv om laget hadde begynte å gå i pluss var det Werblin som tok alle avgjørelser selv uten å høre på partnerne sine.[30] Selv om Werblin til å begynne med var negativt innstilt overfor deres planer om å oppløse gruppen,[30] gikk han i 1968 med på å bli kjøpt ut.[29] Werblin forble involvert i sport og var den første CEOen i New Jersey Sports and Exposition Authority hvor han var med på å bygge opp Meadlowlands Sports Complex, inkludert Giants Stadium.[29]

Hess rediger

Leon Hess ble kjent for bensinstasjonene fra Hess Corporation; han spilte også en viktig rolle i utviklingen av Jets mens han var med-eier og etter hvert, den eneste eieren. Hess kjempet ofte for forbedringer mens laget spilte på Shea Stadium, men holdt seg for det meste borte fra selve fotballen, som han lot trenerene og General Manageren ta seg av.[31]

I 1973 satt Hess på den største andelen av lagets aksjer, og han kjøpte opp Philip H. Iselins andel da han døde i 1976, som etterlot de to partnerne Townsend Martin og Helen Dillon, som hadde arvet sin andel fra faren hennes Donald Lillis da han døde.[32] Hess begynte å kjøpe ut de gjenværende partnerne i 1981 da han kjøpte Martins 25% for $5 millioner.[33] Hess kjøpte opp Dillons andel tre år senere for $5 millioner, og eide dermed hele laget selv.[33]

Hess var lidenskapelig interessert i laget og tok nederlag tungt.[31] I 1995, etter en under gjennomsnittet sesong under Pete Carroll som endte 6-10, annonserte Hess at "I'm 80 years old, I want results now" under en pressekonferanse hvor Rich Kotite ble introdusert som lagets nye hovedtrener.[31] Etter to dårlige år med Kotite involverte Hess seg mer i laget da han ansette Bill Parcells, men fikk ikke sett drømmen sin gå i oppfyllelse da han døde 7. mai 1999.[31]

 
Johnson under en kamp i november 2008

Woody Johnson rediger

Da taget var til salgs var det to potensielle kjøpere, Cablevision og filantropen Woody Johnson, hvis bestefar, Robert Wood Johnson II, utvidet Johnson & Johnson.[34] Johnson var relativt ukjent blant andre NFL-eiere da han kjøpte laget for $635 millioner.[34] Ifølge tidligere General Manager for New York Knicks Ernie Grunfeld hadde Johnson en lidenskap for sport, og hadde uttryket ønske om å eie sitt eget lag.[34] Johnson har blitt beskrevet som en muliggjør og som ville at hans ansatte skulle gjøre sitt beste.[34]

I likhet med Hess holdt Johnson seg i stor grad ute av selve fotballen, men ble mer involvert da han ansatte hovedtrener Rex Ryan.[34][35][36]

Christopher Johnson rediger

I 2017 utpekt president Donald Trump Woody Johnson som USAs ambassadør til Storbritannia.[37] Etter at det ble bekreftet ble hans bror, Christopher Johnson, utpekt til medeier og tok daglig kontroll over laget, inkludert personalvalg.[38] Woody Johnsons periode som ambassadør utløp i 2021, hvorpå han tok over ansvaret for Jets igjen fra Christopher.[39]

Stadioner rediger

 
Shea Stadium, 1964

Eieren Harry Wismer lette etter et sted hvor laget kunne spille hjemmekamper, men klarte bare å sikre falleferdige Polo Grounds, som ikke hadde hatt et stort sportslag siden New York Giants sluttet å bruke det i 1957. Titans spilte sine første fire sesonger på stadiumet - i den siste sesongen skiftet de navn til Jets. Titans delte stadionet med et nytt MLB-lag, New York Mets i to år før begge lagene flyttet til Shea Stadium i Queens in 1964. Jets var det siste laget som avholdt en kamp på Polo Grounds, et tap (19-10) mot Buffalo Bills 14. desember 1963.[40]

Wismer hadde håpt at Titans kunne spille i det som senere ble kjent som Shea Stadium fra 1961 av.[41] En kombinasjon av mangelfull finansiering og juridiske problemer førte til at byggingen av det nye stadionet ble utsatt.[41] Wismer skrev under på et omforent memorandum mot slutten av 1961 for å sikre en ny hjemmebane for Titans.[41] Dette anerkjente at Mets hadde rett til eksklusiv bruk av stadionet frem til de hadde fullført sin sesong. Da laget flyttet til Shea under nye eiere ble de tvunget til å åpne sesongen med flere bortekamper, især i 1969 og 1973 da Mets nådde langt i sluttspillet.[41][42]

Da laget følte at denne avtalen var en ulempe for Jets annonserte de i 1977 at de ville spille to hjemmekamper i året i september på Giants sin nye stadion i New Jersey, Giants Stadium. Dette førte til en rettstvist mellom New York City og Jets, og i søksmålets avgjørelse ble byen enig i å la Jets spille to hjemmekamper i september per sesong på Shea fra 1978 og ut de gjenværende seks årene av Jets sin leieavtale. I 1977 spilte Jets én kamp i september i Giants Stadium og en kamp den 2. oktober i Shea.[43]

Til tross for alle probleme ønsket eieren på tiden Leon Hess å fornye lagets leieavtale med Shea, som skulle gå ut i 1983, og forhandlet med borgermesteren i New York Ed Koch.[44] Hess ville at byen skulle pusse opp stadionet for å utvide kapasiteten. Han hadde også håpt å forhandle andre deler av leieavtalen - Jets tjente ingen penger på parkering på Shea. Hess sitt første forslag ble negativt mottatt av Koch.[44] Da forhandlingene ble fastlåst annonserte Jets planer om å flytte til New Jersey.[44] 10. desember 1983 spilte Jets sin siste kamp på Shea hvor de tapte 34-7 mot Steelers.[42] Mens tilskuerene plyndret stadionet for suvenirer stod det "N.J. Jets" på poengtavlen.[42]

Da Jets begynte å spille med Giants på stadionet hadde flere Jets-tilhengere håpet at navnet på stadionet skulle endres. Giants, som hadde autoriteten over det, nektet.[45] I et forsøk på å skjule at de spilte i et stadion som var bygd og dekorert for et annet land fikk de ansatte på stadionet jobben med å gjøre den mer Jet-vennlig når laget skulle spille, ved å henge opp grønne bannere og plassere Jets sin logo over Giants sin. De kunne ikke gjøre noe med de røde og blå setene.[45] Jets deltok i den første sluttspillkampen i stadionets historie, hvor de tapte mot Patriots 28. desember 1985.[45]

Siden Jets ønsket å bli et større lag og flytte bort fra Giants sin skygge, begynte de å forhandle med Metropolitan Transportation Authority i et forsøk på å bygge et stadion på vestsiden av Manhattan, og startet en budkrig med TransGas Energy Systems og Cablevision for rettighetene til West Side Yard-eiendommen - Hess hadde før sin død blitt kontaktet av tidligere borgermester Rudy Giuliani om å flytte laget dit når deres kontrakt med Giants Stadium gikk ut i 2008.[46][47] Cablevision ønsket ikke å la Jets eie området siden Madison Square Garden lå bare noen kvartaler unna og ville da bli nødt til å konkurrere med Jets' nye stadion.[46] Lageierne hadde en avstemning som endte med 31-1 hvor bare Buffalo Bills stemte mot, om å gi Super Bowl 2010 til New York dersom Jets vant budrunden og kunne fullføre stadionet innen 2010.[46]

 
Innsiden av MetLife Stadium under den første sesongoppkjøringskampen mellom Giants og Jets

MTA ble enstemmig enige om å selge eiendommen til Jets for rundt $210 millioner, da komitteen var enige om at å ha stadionet der ville lønne seg på lang sikt.[48] Cablevision, grupper i lokalsamfunnet og andre i transportindustrien gjorde det de kunne for å hindre Jets i å bygge stadionet, og Jets ble saksøkt to ganger, med påstander om at stadionet ikke kunne bygges på grunn av risiko til miljøet.[49]

Til tross for at laget var trygge i at de kunne sikre stadionet ble håpet knust da Sheldon Silver og Joseph L. Bruno, som begge hadde vetomakt, nektet å støtte prosjektet, da de mente det ville skade snarere enn hjelpe utviklingen av West Side.[49][50]

Nedslått gikk Jets med på å inngå et 50/50-samarbeid med rivalen Giants for å bygge et nytt stadion, og gikk i grunn med på en 99-årig leiekontrakt, som Giants hadde skrevet under tidligere samme år, som bandt dem til New Jersey.[51] Stadionet, kjent som MetLife Stadium, var det første i NFLs historie som ble bygd i samarbeid mellom to lag.[52] Stadionet, som blir belyst i forskjellige farger avhengig av hvilket lag som spiller hjemmekamp, åpnet i april 2010 med en sesongoppkjøringskamp mellom Jets og Giants.[53][54] Jets sin første hjemmekamp i seriespill ble avholdt 13. september 2010 og ble vist på nasjonal tv på Monday Night Football. New York tapte mot Ravens 10-9.[55] Lageiere i NFL ble enige om å holde Super Bowl XLVIII i 2014 i det nye stadionet.[53]

Rivaler rediger

Divisjon rediger

New England Patriots rediger

Siden begynnelsen av American Football Leagye har rivaliseringen mellom Jets og New England Patriots blitt holdt ved like.[56] Det var først i 1966 at det blusset opp mellom dem da Jets ødela Patriots sin sjanse til å delta i Super Bowl I med en seier (38-28) på Shea Stadium.[57] Patriots slo tilbake i 1985 da de slo Jets ut av sluttspillet og selv gikk videre til Super Bowl XX, hvor de tapte mot Bears.[57]

Rivaliseringen eskalerte og fikk mer oppmerksomhet i 1997 da en misfornøyd Bill Parcells forlot jobben sin som hovedtrener for Patriots til fordel for samme stillingen med Jets.[56] Det neste året skrev Jets kontrakt med Curtis Martin fra Patriots.[56] Etter at det begynte å gå dårlig med Jets i løpet av Parcells' tredje år sa han opp stillingen som hovedtrener. Hans assistent, Bill Belichick, ble først utpekt som ny hovedtrener, men sa opp dagen derpå til fordel for å bli hovedtrener for Patriots.[58][59]

Rivaliseringen nådde et vendepunkt 23. september 2001 da veteranen Drew Bledsoe tok en takling fra linebacker Mo Lewis som etterlot ham med intern blødning. Dette ga Tom Brady muligheten til å ta over som startende quarterback, som etter hvert har ledet New England til seks Super Bowl-seiere.[60] I 2006 forlot Eric Mangini, en av Belichick sine assistenter, Patriots for å bli Jets sin nye hovedtrener. Det var i denne perioden at Spygate ble avdekket, som eskalerte spliden mellom de to lagene.[61] Da Rex Ryan tok over som Jets' hovedtrener eskalerte feiden videre. I januar 2011 møttes de to lagene i divisjonsrunden av sluttspillet, hvor Jets klarte å vinne 28-21 på bortebane og gå videre til AFC Championship Game, hvor de tapte mot Pittsburgh Steelers.[57][62]

Buffalo Bills rediger

 
Jets mot Bills i wildcard-runden i 1981

Jets og Bills representerer den samme staten (New York), og rivaliseringen representerer forskjellene mellom New York City og Western New York, hvor Bills spiller. Lagene var begge oppstartslag i American Football League, og har konkurrert i samme divisjon siden. Sett bort fra et par merkbare øyeblikk, som da O. J. Simpson slo en NFL-rekord for rushing mot Jets, en sluttspillkamp i 1981 og da tidligere hovedtrener fra Jets Rex Ryan gikk til Bills i to år,[63][64] har rivaliseringen blitt karakterisert av dårlige kamper, især feilsteg fra quarterbackene Mark Sanchez for Jets,[65] og J. P. Losman for Bills.[66] I nyere tid har derimot feiden plukket seg opp igjen som følge av en vennskapelig rivalisering mellom quarterbackene Sam Darnold og Josh Allen, som begge ble plukket opp i første runde av 2018.[67]

Miami Dolphins rediger

Rivaliseringen med Miami Dolphins har eksistert siden laget ble stiftet i 1966. En av de mest kjente kampene i Jets' historie var i 1994, med Dolphins' Clock Play gav dem en usannsynlig seier og satte en stopper for Jets sitt momentum i sesongen, som gikk videre inn i to dårlige sesonger under Rich Kotite.[68] Jets kom tilbake med en uforventet seier 23. oktober 2003 i det som senere har blitt kjent som The Monday Night Miracle.[69] Jets, som lå under 30-7 ved slutten av tredje kvarter, scoret 23 poenge i fjerde kvarter før de vant på overtid med et 40-yard field goal fra John Hall.[69]

Da Rex Ryan ble hovedtrener for Jets oppstod det en ordkrig mellom de to klubbene som kulminerte i at ryan viste fingen til Dolphins-tilhengere i januar 2010.[70] Rivaliseringen fortsatte mellom lagene da Sal Alos, Strength and Condition Coach for Jets, satte krokfot på Nolan Carroll, cornerback for Dolphins.[71] Carroll ble ikke skadet, og Alosi sa opp to måneder etterpå.[71]

Interconference rediger

New York Giants rediger

New York Jets hadde lenge en intenst rivalisering mot New York Giants, som spilte i samme by, som siden har dabbet av ettersom de to lagene sjelden møter hverandre i seriespillkamper.[72] Rivaliseringen nådde sitt høydepunkt 17. august 1969 da de to lagene møttes for første gang, i en sesongoppkjøringskamp.[72] Giants, som på den tidne var et middelmådig lag, ble sett på som kampens underdog.[72] Jets endte opp med å vinne kampen 37-14, som resulterte i at Allie Sherman, hovedtrener for Giants, fikk sparken.[72]

De to lagene møttes i den siste kampen av seriespillet i 1988.[73] Jets, som hadde gått 7-7-1 den sesongen, hadde ingenting å tape da deres sjanser for å nå sluttspillet var allerede knust.[73] Giants derimot spilte fremdeles for en plass i sluttspillet, og en seier i kampen ville både sikre dem plassen og gi dem divisjonstittelen.[73] Giants klarte derimot ikke å vinne over Jets sitt forsvar, som klarte å sacke quarterbacken Phil Simms åtte ganger i løpet av kampen.[74] Med Jets sin seier, kombinert med seieren til Rams og Eagles, mistet Giants sjansen til å nå sluttspillet.[74][75]

Til tross for at de to lagene har vært rivaler lenge, har lagene også bygd opp et uventet og sterkt partnerskap etter å ha delt Giants Stadium i 26 år, og deretter i MetLife Stadium som de to lagene eier halvparten av hver.[51][72][76] Rivaliseringen bygde seg opp igjen i 2011-sesongen da Jets og Giants møttes i uke 16. Begge lagene hadde en sjanse til å nå sluttspillet med ein seier i kampen, og det ble utvekslet harde ord mellom spillere og trenere på de to lagene. Giants vant kampen 29-14.[77] Rivalene møttes igjen 6. desember 2015, hvor Jets klarte å komme tilbake fra å ligge under og vant 23-20 i ekstraomganger.

Logoer og uniformer rediger

 
Cornerback Darrelle Revis med en throwback-uniform for New York Titans i 2008. Designet kombinerte den originale gullfargen fra 1960 med stripene innført i 1961 og 1962

Lagets originale uniformer da de het Titans of New York i 1960 var marineblå med gullfargede tall, gullfargede bukser med to parallelle blå striper på hver side, og marineblå hjelmer med en enkelt gullstripe ned midten og uten logoer. De hvite skjortene had marineblå tall. I 1961 la Titans til skulderstriper, gull og hvit på blå skjorter og gull og marineblå på hvite skjorter, og skiftet stripene på buksene til en blå stripe omringet av hvite striper. Gullfargen ble lysnet litt.

Da Titans skiftet navn til Jets i 1963 ble de gamle fargene, marineblå og gull, byttet ut med kelly grønn og hvitt. Skjortene hadde omvendt farger på ermene med tykke striper på skuldrene og mansjettene, over og under tallene. Buksene var hvite med to parallelle grønne striper på hver side. De nye hjelmene var hvite med en grønn stripe ned midten, og logoen på hver side av hjelmen var silhuetten av et jetfly i grønt med ordet JETS langs skroget. I 1964 ble den enkelte grønne stripen til to parallelle striper, og jetflyet ble erstate med en hvit fotball med grønn ytterlinje. Teksten "NY" ble plassert bak "JETS", og en liten fotball ble inkludert i midten neders. Ettersom at logoen var vanskelig å se på avstand (eller på TV), ble fargene reversert i 1965. Designet ble stort sett ikke endret før i 1977, med unntak av mindre endringer på skrifttype, vinkelen på logoene på hjelmen, og endringer på skulder- og ermestripene på grunn av endringer i hvordan skjortene ble utformet i NFL.

 
Jets' tekstlogo og primærlogo fra 1978 til 1997. En tynn sort ytterlinje ble lagt til i 1990

Den første store endringen ble gjort i forkant av 1978-sesongen. Fargene ble ikke endret på; hjelmene ble grønne med hvite ansiktsmasker og ordet JETS stod i hvitt på hver side. Fra toppen av "J"en i JETS kom det et moderne jetfly som strekte seg horisontalt over resten av ordet. Skjortene hadde store nummer på skuldrene og to tykke parallelle striper på ermene, mens buksene hadde en enkelt grønn stripe fra hoften til kneet på hver side. I 1990 modifiserte Jets deseignet ved å legge til tynne svarte ytterlinjer på nummerene, bokstavene, stripene og logoen på hjelmen, ansiktsmaskene ble endret fra hvitt til sort, og laget begynte å bruke grønne bukser til de hvite skjortene.

Jets var det første NFL-laget som hadde "throwback"-uniformer, som de brukte i 1993-sesongen i en hjemmekamp mot Cincinnati Bengals for feiringen av 25-årsdagen til laget som vant Super Bowl III. Buksene og skjortene var like designet som ble brukt mellom 1963-77, men hjelmene de brukte var grønne med en hvit ytterlinje rundt logoen fra samme periode. I 1994-sesongen, som en del av NFLs 75-årsdag brukte Jets både borte- og hjemmeversjoner av denne uniformen i noen kamper, med samme hjelm, men med to parallelle hvite striper ned midten.

 
Lagets uniformer fra 1998 til 2018, en moderne versjon av uniformene brukt mellom 1965 og 1977

I 2007-sesongen introduserte laget en ny "throwback"-uniform, med elementer fra Titans-uniformene fra 1960 og 1961-62, med marineblå hjelmer og skjorter, gullfargede nummer og striper på hjelmene, gull- og hvitfargede skulderstriper, og gullfargede bukser med blå og hvite striper på hver side. Disse uniformene ble brukt igjen i 2008, 2009 og 2011. I 2009 ble det brukt en hvit skjorte for som en del av feirignen av American Football League 50-årsdag.

Jets droppet det klassiske designet igjen i 2019, med nye uniformer med en grønnfarge de kalte for «Gotham Green» og med sort som tredjefarge. De tok også i bruk grønne hjelmer med en metallisk finish og sorte ansiktsbeskyttere.[78][79][80] Trøyene og buksene hadde nå et nytt design på stripene, teksten «NEW YORK» på brystet og en ny blokkstil på tallene uten serifer. De endret primærlogoen tilbake til en fotballform og fjernet initialene NY i bakgrunnen til fordel for teksten «NEW YORK» i kursiv over «JETS», som også var endret slik at bokstaven «J» hadde samme høyde som de andre bokstavene og ble flyttet noe nedover. På hjelmene hadde laget en sekundærlogo med teksten «JETS» og en amerikansk fotball. Jets introduserte en sort alternativ uniform med grønne striper og hvite tall og grønne kantlinjer. Da ligaen tillot lag å ta i bruk et ekstra design på hjelmer i 2022 ble den sorte uniformen kombinert med sorte hjelmer med en matt finish og en grønn ansiktsbeskyttelse, mde ordet «JETS» i grønt med en hvit kantlinje.

 
New York Jets’ uniformer siden 2024, med inspirasjon fra uniformene brukt mellom 1978 og 1989

I 2023 introduserte Jets en hvit throwbackuniform inspirert av designet tatt i bruk mellom 1978 og 1989, og annonserte etter sesongen at dette skulle bli lagets hoveduniformer fra 2024 av, med versjoner i grønt og sort.[1][2] «JETS»-logoen fra 1978 ble endret noe med mindre avstand mellom bokstavene. Hoveduniformen var i stor grad likt det klassiske designet, men laget kombinerer dem med hjelmer i fargen «Gotham Green» og har mulighet for å bruke grønne bukser.

Cheerleadere rediger

 
JetBlues hyllest til NY Jets.

Cheearledergruppen som originalt het Jets Flag Crew ble stiftet i 2006.[81] I 2007 ble gruppen utvidet, og skiftet navn til det mer passende Jets Flight Crew.[82] Gruppen fremfører rutiner under lagets hjemmekamper, og har holdt årlige auditions siden den ble stiftet for å tiltrekke seg nye medlemmer.

Jets Junior Flight Crew ble etablert i 2010 og presenterte en mulighet for barn og unge å trene med gruppen for å forbedre deres "talent and abilities in a non-competitive environment."[83]

Radio og TV rediger

 
Kart over radiopartnere

Jets' hovedstasjon på radio er WAXQ, som er eid av iHeartMedia. Kanalen ble Jets’ hovedstasjon i februar 2024 etter at Good Karma Brands, eier av lagets forrige hovedstasjon WPEN-AM, endte avtalen med Emmis Communications for drift av WEPN-FM.[84]

Bob Wischusen er hovedkommentator og Marty Lyons, kjent fra Jets' Sack Exchange, er ekspertkommentator.[85][86]

Sesongoppkjøringskamper som ikke vises nasjonalt sendes på WCBS-TV.[87] SportsNet New York, som fungere som Jets’ offisielle hjem, sender over 250 timer med eksklusiv programmering om laget i high definition.[88]

Monday Night Football-kamper sendes samtidig på ESPN og på enten WABC-TV eller WPIX-TV dersom WABC velger å ikke sende kampen. Thursday Night Football-kamper strømmes på Amazon Prime og sendes lokalt på WNYW.

Sesongresultater rediger

Denne listen viser de siste fem sesongene. For en full liste over alle sesongene i lagets historie, se Liste over New York Jets’ sesonger.

Note: Plassering, seier, tap og uavgjort inkluderer ikke resultater i sluttspillet.

Super Bowl-vinnere (1970–nå) Conference-vinnere Divisjonsmestere Wild Card

Per 3. januar 2021

Sesong Lag Liga Conference Divison Seriespill Sluttspill Priser
Plassering Seier Tap Uavgjort
2019 2019 NFL AFC East 3. 7 9 0 — —
2020 2020 NFL AFC East 4. 2 14 0 — —
2021 2021 NFL AFC East 4. 4 13 0 — —
2022 2021 NFL AFC East 4. 7 10 0 — —
2023 2023 NFL AFC East 3. 7 10 0 — —

Spillere rediger

Nåværende spillerstall rediger

Spillerstall New York Jets
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Unrestricted FAs

Exclusive-Rights FAs

Nykommere i kursiv

Spillerstall oppdatert 1. april 2024

66 aktive, 15 free agent(s)

→ Spillerstaller i AFC → Spillerstaller i NFC


Pro Football Hall of Fame rediger

 
Joe Namath, Hall of Famer. Hans nummer, #12, ble pensjonert av Jets.
 
Curtis Martin (#28), Hall of Famer
 
Don Maynard (#13), Hall of Famer
New York Jets i Pro Football Hall of Fame
Spillere
Nr. Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet
12 Joe Namath QB 1965–1976 1985
13 Don Maynard WR 1960–1972 1987
44 John Riggins RB 1971–1975 1992
42 Ronnie Lott DB 1993–1994 2000
81 Art Monk WR 1994 2008
28 Curtis Martin RB 1998–2006 2012
4 Brett Favre QB 2008 2016
99 Jason Taylor DE 2010 2017
21 LaDainian Tomlinson RB 2010–2011 2017
68 Kevin Mawae C 1998–2005 2019
22/24 Ty Law CB 2005, 2008 2019
22 Ed Reed S 2013 2019
75 Winston Hill OT 1963–1976 2020
27 Steve Atwater S 1999 2020
65 Alan Faneca G 2008–2009 2021
73 Joe Klecko DE, DT 1977–1987 2023
24 Darrelle Revis CB 2007–2012, 2015–2016 2023
Trenere og ansatte
Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet
Sammy Baugh Hovedtrener 1960–1961 1963
Bulldog Turner Hovedtrener 1962 1966
Weeb Ewbank Hovedtrener 1963–1973 1978
Bill Parcells Hovedtrener
GM		 1997–1999
1997–2000		 2013
Ron Wolf Director-Player Personnel 1990–1991 2015

Ewbank, Hill, Klecko, Martin, Mawae, Maynard, Namath og Revis er anerkjent basert på deres prestasjoner med Jets. Ewbank er også anerkjent basert på hans prestasjoner med Baltimore Colts, som han coachet til NFL-mesterskap i 1958 og -59. Riggins er i hovedsak anerkjent for sine sesonger med Washington Redskins (1976-79, 1981-85), det samme går for Monk (1980-93), som vant tre Super Bowl med Washington. Lott ble hovedsakelig innlemmet i æresgalleriet for hans prestasjoner med San Francisco 49ers.[89] Baugh og Turner er anerkjent basert på prestasjoner som spillere med andre lag, fremfor perioden som hovedtrener for Jets.[90][91] Selv om Parcells presterte bra med et Jets som tidligere hadde slitt, var det New York Giants han ledet til to Super Bowl-seiere.[92] Wolf var bare med i Jets i en kort periode mellom 1990 og -91, og mesteparten av hans arbeid i amerikansk fotball skjedde som styremedlem og Player Personnel Director med Oakland Raiders (1963-74, 1979-89) og senere som General Manager for Green Bay Packers (1991-2001).[93] Favre spilte kun én sesong med Jets i 2008, og tilbragte mesteparten av sin karriere med Packers (1992-2007) og sine to siste sesonger med Minnesota Vikings (2009-10).

Pensjonerte numre rediger

New York Jets pensjonerte numre
Nr. Spiller Posisjon(er) År Pensjonert Ref.
12 Joe Namath QB 1965–1976 14. oktober 1985 [94]
13 Don Maynard WR 1960–1972 [95]
28 Curtis Martin RB 1998–2006 9. september 2012 [96]
73 Joe Klecko DT 1977–1987 26. desember 2004 [95]
90 Dennis Byrd DE 1989–1992 28. oktober 2012 [95]
(Jakke) Weeb Ewbank Hovedtrener 1963–1973

Jets har heller ikke delt ut Wayne Chrebets #80 (wide receiver, 1995–2005) siden han pådro seg en karriereavsluttende hjernerystelse i 2005-sesongen, og det har lenge vært forstått at nummeret ikke kommer til å deles ut i umiddelbar fremtid. Byrds #90 har heller ikke blitt utdelt siden han pådro seg en karriereavsluttende nakkeskade i 1992, og det er også her forstått at nummeret, til tross for at det ikke er offisielt pensjonert, ikke kommer til å deles ut igjen.[97] Jets har heller ikke delt ut #24 eller #74 siden henholdsvis Darrelle Revis og Nick Mangold forlot laget.

Ring of Honor rediger

Jets etablerte Ring of Honor 20. juli 2010, for å minnes tidligere spillere.[98] Hver sesong blir spillere nominert av intern komite og deretter innlemmet. Antallet som blir valgt hvert år er ikke fast.[98]

Stemt inn i Pro Football Hall of Fame
New York Jets Ring of Honor
Nr. Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet Nr. Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet
12 Joe Namath QB 1965–1976 2010 13 Don Maynard WR 1960–1972 2010
28 Curtis Martin RB 1998–2005 2010 75 Winston Hill OT 1963–1976 2010
73 Joe Klecko DT 1977–1987 2010 — Weeb Ewbank Hovedtrener 1963–1973 2010
60 Larry Grantham LB 1960–1972 2011 81 Gerry Philbin DE 1964–1972 2011
24 Freeman McNeil RB 1981–1992 2011 88 Al Toon WR 1985–1992 2011
85 Wesley Walker WR 1977–1989 2012 99 Mark Gastineau DE 1979–1988 2012
93 Marty Lyons DT 1979–1989 2013 80 Wayne Chrebet WR 1995–2005 2014
— Leon Hess Eier 1968–1999 2014 32 Emerson Boozer RB 1966–1975 2015
41 Matt Snell RB 1964–1972 2015 68 Kevin Mawae C 1998–2005 2017
24 Darrelle Revis CB 2007–2012 2022 74 Nick Mangold C 2006–2016 2022
60 D'Brickashaw Ferguson OT 2006–2015 2022

American Football League All-Time Team rediger

Følgende Titans eller Jets-spillere ble utvalgt til American Football League All-Time Team den 14. januar 1970. Første- og andrelag ble utvalgt av et panel av medlemmer på AFLs Hall of Fame Board of Selectors:[99][100][101][102]

Førstelag
Joe Namath (QB) • Don Maynard (WR) • Gerry Philbin (DE) • Weeb Ewbank (Coach)
Andrelag
Winston Hill (T) • Larry Grantham (LB) • Jim Turner (PK) • Art Powell (WR) • Bob Talamini (G)

All-Time Four Decade Team rediger

New York annonserte sitt offisielle All-Time Four Decade Team i 2003 som ble bestemt av lagets tilhengere.[103]

Offense Defense
Joe Namath QB Mark Gastineau DE
Curtis Martin RB John Abraham DE
Matt Snell FB Marty Lyons NT
Don Maynard WR Joe Klecko NT
Al Toon WR Greg Buttle LB
Wesley Walker WR Kyle Clifton LB
Mickey Shuler TE Mo Lewis LB
Kevin Mawae C James Hasty CB
Jason Fabini T Aaron Glenn CB
Marvin Powell T Victor Green S
Winston Hill T Bill Baird S
Randy Rasmussen G
Jim Sweeney G
Special Teams
Bruce Harper (KR), Pat Leahy (PK), Chuck Ramsey (P)

Merkbare draft picks i første runde rediger

Den mest kjente av Jets sine picks i første runde kom i 1965 da de valgte Joe Namath, quarterback fra Alabama, som gjorde laget nasjonalt kjent med sin personlighet og livsstil.[104] Hans talenter på banen ledet laget til en seier over Baltimer Colts i Super Bowl III.[104] Til tross for at Namath mot slutten av karrieren sin ble hindret av skader er han ifølge tidligere lagkamerat John Dockery best kjent som "a guy that came along and broke a lot of the conventions."[104] Namath ble innlemet i Pro Football Hall of Fame i 1985.[104]

Jets har historisk pleid å velge spillere som endte opp med å ikke nå opp til forventninger. Trolig en av de mest skuffende valgene var Blair Thomas. Thomas, som hadde i snitt 5,4 yards per carry hos Penn State, var en mulighet for Jets å styrke ett for tiden svakt offensivt lag.[105] Thomas ble draftet som nummer to totalt i 1990.[105] Det året hadde han total 620 yards, langt under forventninger.[105] Innen han forlot laget som en unrestricted free agent i 1993 hadde han totalt 2 009 rushing yards, med bare fem touchdowns.[105] Outside linebacker Vernon Gholston var Jets' first round pick i 2008, og var en like stor skuffelse for laget, uten en eneste sack i løpet av hans tre år med laget.[106] I 1995 ble Kyle Brady draftet fremfor Warren Sapp, og var en av flere skuffelser under Rich Kotite som lagets hovedtrener. Laget reddet seg inn i samme draft med Hugh Douglas. Dewayne Robertson var fjerde pick totalt i 2003. Robertson var en defensive tackle fra Kentucky som ikke klarte å leve opp til forventninger med Jets. Han hadde 14,5 sacks i løpet av sine fem sesonger med laget.[107] I 1976 draftet Jets Richard Todd, en quarterback fra Alabama. I løpet av sin tid med Jets kastet Todd flere interceptions enn han kastet touchdowns. I 1981-sesongen spilte Jets mot Dolphins i AFC Championship Game, hvor Todd kastet fem interceptions, og Jets tapte kampen. Året etter ble han byttet til New Orleans Saints.[108] Det nyligste feilsteget kom da Jets draftet Dee Milliner i 2013. Milliner hadde spilt college football ved University of Alabama og folk hadde høye forventninger, men varte bare tre år, som var plaget av skader og kun 3 interceptions.[109]

I 2013- og 2014-sesongene stilte Jets med en sterk defensive line bemannet av first round picks Muhammad Wilkerson (2011) og Sheldon Richardson (2013). I 2013 avsluttet Wilkerson sesongen med 10,5 sacks, samme statistikker som den forrige Jets-spilleren med over 10 sacks i én sesong, John Abraham i 2005. Samme år fikk Richardson en pris fra Associated Press for Defensive Rookie of the Year.[110] Jets sitt run defense var imponerende, og laget endte opp på femte plass av tillatte rushing yards i 2014 i NFL.[111]

I NFL Draft i 2017 valgte Jets Jamal Adams fra LSU med sjette pick i første runde. Adams startet karrieren sin sterkt, og ble utvalgt til Pro Bowl i 2018 og vant Defensive MVP-tittelen.[112]

Trenere og personale rediger

Personale rediger

New York Jets personale
Administrasjon
  • Eier/chairman/CEO – Woody Johnson
  • Vice chairman – Christopher Johnson
  • President – Hymie Elhai
  • Executive vice president/COO – Brian Friedman
  • General manager – Joe Douglas
  • Senior director of football administration – Dave Socie
  • Director of player personnel – Ledig stilling
  • Director of pro personnel – Greg Nejmeh
  • Assistant director of pro personnel – Kevin Murphy
  • Director of college scouting – Jon Carr
  • Senior football advisor – Phil Savage
Hovedtrenere
  • Hovedtrener – Robert Saleh
  • Hovedtreners assistent – Robert Dadona
  • Chief of staff – Steve Scarnecchia
  • Instructional designer — John Vieira
  • Situational football/game management coordinator – Dan Shamash
Offensive coaches
  
Defensive coaches
  • Defensive coordinator – Jeff Ulbrich
  • Defensive line – Aaron Whitecotton
  • Assistant defensive line – Shaq Wilson
  • Linebackers – Mike Rutenberg
  • Senior defensive assistant/cornerbacks – Tony Oden
  • Defensive backs/safeties – Marquand Manuel
  • Defensive assistant – Nathaniel Willingham
Special teams coaches
Strength and conditioning
  • Head strength and conditioning – Mike Nicolini
  • Assistant strength and conditioning – Joe Giacobbe & Aaron McLaurin

→ Trenerstall
→ Administrasjon

Referanser rediger

  1. ^ a b «Jets Unveil New 'Legacy Collection' Uniform Ahead of 2024 Season». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises. 15. april 2024. Besøkt 27. april 2024. 
  2. ^ a b Edholm, Eric (15. april 2024). «Jets unveil 'Legacy Collection' uniforms, updated primary logo». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 27. april 2024. 
  3. ^ «New York Jets Team Capsule» (PDF). 2021 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 17. september 2021. 
  4. ^ «New York Jets Team Facts». ProFootballHOF.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 28. januar 2020. 
  5. ^ «Privacy Policy». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 6. juni 2020. 
  6. ^ a b «Year In Review: 1969». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 18. september 2012. Besøkt 26. februar 2019. 
  7. ^ a b «New York Jets Playoff History» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 26. februar 2019. 
  8. ^ Lange, Randy (16. april 2008). «Training Center by the Numbers». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 26. februar 2019. 
  9. ^ «New York Jets Corporate Headquarters and Training Center-Florham Park, N.J» (engelsk). ENR New York. 2009. Arkivert fra originalen 20. juli 2011. Besøkt 26. februar 2019. 
  10. ^ «New York Jets on the Forbes NFL Team Valuations List». Forbes (engelsk). Besøkt 23. august 2023. 
  11. ^ a b «Minutes of the First Organizational Meeting of the American Football League» (PDF) (engelsk). Pro Football Hall of Fame. 14. august 1959. Arkivert fra originalen (PDF) 29. desember 2010. Besøkt 26. februar 2019. 
  12. ^ Sahadi, s. 36
  13. ^ Sahadi, s. 40, 226–227
  14. ^ «Year In Review: 1962». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 14. april 2018. Besøkt 26. februar 2019. 
  15. ^ a b «Year In Review: 1963». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 29. april 2018. Besøkt 26. februar 2019. 
  16. ^ Allen, Scott (10. september 2017). «How All 32 NFL Teams Got Their Names» (engelsk). Mentalfloss. Besøkt 26. februar 2019. 
  17. ^ Smith, Robert. Illustrated History of Pro Football. Madison Square Press. s. 260. ISBN 9780448144160. 
  18. ^ Cross, B. Duane (22. januar 2001). «The AFL: A Football Legacy». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 4. juni 2011. Besøkt 26. februar 2019. 
  19. ^ a b c d Chastain, pp. 191–198
  20. ^ «Year In Review: 1997». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 12. april 2018. Besøkt 26. februar 2019. 
  21. ^ «Year In Review: 1998». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 12. april 2018. Besøkt 26. februar 2019. 
  22. ^ a b «Year In Review: 1999». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 10. november 2017. Besøkt 26. februar 2019. 
  23. ^ «Year In Review: 2000». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 12. april 2018. Besøkt 26. februar 2019. 
  24. ^ Lange, s. 141
  25. ^ «Jets welcome Ryan to New York» (engelsk). ESPN. 22. januar 2009. Besøkt 26. februar 2019. 
  26. ^ Oehser, John (24. februar 2011). «Rex Ryan Guarantees Super Bowl Title for Jets' Next Season» (engelsk). AOL News. Arkivert fra originalen 1. mars 2019. Besøkt 26. februar 2019. 
  27. ^ «Johnson Official Statement on Idzik and Ryan». NewYorkJets.com (engelsk). 29. desember 2014. Arkivert fra originalen 31. desember 2014. Besøkt 11. desember 2020. 
  28. ^ a b c d e f Chastain, pp. 41–43
  29. ^ a b c d e f Chastain, pp. 64–66
  30. ^ a b Sahadi, pp. 142–145
  31. ^ a b c d Chastain, pp. 154–156
  32. ^ Gola, Hank (12. januar 2000). «Hess Family Hits Gusher In Jet Sale». New York Daily News (engelsk). Arkivert fra originalen 12. januar 2012. Besøkt 26. februar 2019. 
  33. ^ a b Sandomir, Richard (14. januar 2000). «Sports Business; For Hess's Estate, It's a jets.com». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 30. januar 2013. Besøkt 26. februar 2019. 
  34. ^ a b c d e Sandomir, Richard (12. januar 2000). «Man in the News; Philanthropist and Fan». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 4. januar 2013. Besøkt 26. februar 2019. 
  35. ^ Wilson, Duff (11. november 2004). «Behind the Jets, a Private Man Pushes His Dream». The New York Times. Arkivert fra originalen 9. september 2012. Besøkt 26. februar 2019. 
  36. ^ Bishop, Greg (27. mars 2010). «Jets' Woody Johnson Leaps Into the Limelight». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 23. oktober 2018. Besøkt 26. februar 2019. 
  37. ^ Borger, Julian (19. januar 2017). «New York Jets owner Woody Johnson to be US ambassador to UK». The Guardian (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  38. ^ Slater, Darryl (23. juni 2017). «5 things to know about Christopher Johnson, Woody Johnson's Jets successor». The Guardian (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  39. ^ Cimini, Rich (21. januar 2021). «Jets' Woody Johnson to resume owner duties». ESPN.com (engelsk). Besøkt 26. januar 2022. 
  40. ^ Chastain, s. 75–76
  41. ^ a b c d Ryczek, s. 158–159
  42. ^ a b c Chastain, s. 87–88
  43. ^ Eskenazi, Gerald; McGowen, Deane (27. mai 1977). «Court Accord Keeps Football Jets at Shea Stadium». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  44. ^ a b c Eskenazi, s. 210–212
  45. ^ a b c Chastain, s. 72–73
  46. ^ a b c Brown, Clifton (24. mars 2005). «N.F.L. Owners Vote to Give the Jets a Super Bowl». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  47. ^ Anderson, Dave (9. mai 1999). «Sports of The Times; Hess Mulled The Return Of the Jets». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  48. ^ Chan, Sewell; Bagli, Charles V. (1. april 2005). «Jets Win Stadium Battle by 2 Touchdowns (the Vote Is 14–0)». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  49. ^ a b Bagli, Charles V. (23. desember 2004). «2 Groups Sue to Halt Action on Jets Stadium». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  50. ^ Bagli, Charles V.; Cooper, Michael (8. juni 2005). «Olympic Bid Hurt as New York Fails in West Side Stadium Quest». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  51. ^ a b Bagli, Charles V. (29. september 2005). «Jets and Giants Agree to Share New Stadium». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  52. ^ «New Giants-Jets stadium to cost in range of $1B». ESPN (engelsk). Associated Press. 12. desember 2005. Besøkt 27. februar 2019. 
  53. ^ a b «Owners warm up to New York/New Jersey as Super Bowl XLVIII host» (engelsk). National Football League. 2010. Arkivert fra originalen 15. november 2011. Besøkt 26. februar 2019. 
  54. ^ DeLessio, Joe (1. april 2010). «Jets and Giants to Play in Preseason Meadowlands Stadium Opener». New York Magazine (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  55. ^ Bishop, Greg (13. september 2010). «In Ugly Debut, Reality Sets in for Jets». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  56. ^ a b c Graham, Tim (11. september 2008). «Jets-Pats rivalry transcends games» (engelsk). ESPN. Besøkt 28. februar 2019. 
  57. ^ a b c Hale, Mark (13. januar 2011). «Inside the Jets-Patriots rivalry». New York Post (engelsk). Besøkt 28. februar 2019. 
  58. ^ «Jets' Belichick era lasts one day» (engelsk). ESPN. 5. januar 2000. Besøkt 28. februar 2019. 
  59. ^ Battista, Judy (28. januar 2000). «Pro Football; Patriots Hire Belichick, and Everyone's Happy». The New York Times (engelsk). Besøkt 28. februar 2019. 
  60. ^ Kelly, Mark (29. januar 2008). «Call it the curse of Mo Lewis» (engelsk). ESPN. Besøkt 28. februar 2019. 
  61. ^ Mortensen, Chris (11. september 2007). «Sources: Camera confiscated after claims of Pats spying on Jets» (engelsk). ESPN. Besøkt 28. februar 2019. 
  62. ^ Florio, Mike (23. august 2010). «Rex Ryan: I don't like Tom Brady; he knows we hate the Patriots» (engelsk). Pro Football Talk. Besøkt 28. februar 2019. 
  63. ^ Patra, Kevin (12. januar 2015). «Buffalo Bills hire Rex Ryan as head coach» (engelsk). NFL.com. Besøkt 28. februar 2019. 
  64. ^ Steele, David (13. november 2015). «Did Rex and Bills get last word on Bowles' Jets? F— yeah». Sporting News (engelsk). Besøkt 28. februar 2019. 
  65. ^ «Sanchez's INTs overshadow Jones' career day as Jets lose third straight» (engelsk). ESPN. 19. oktober 2009. Besøkt 28. februar 2019. 
  66. ^ «Jets escape costly defeat after scoring on late turnover» (engelsk). NFL.com. Besøkt 28. februar 2019. 
  67. ^ Costello, Brian (5. september 2019). «Rivalry doesn’t eclipse Sam Darnold-Josh Allen friendship». New York Post (engelsk). Besøkt 4. januar 2020. 
  68. ^ Eskenazi, Gerald (28. november 1994). «Pro Football; The Spike Was a Fake, but the Damage to Jets' Season Is Real». The New York Times (engelsk). Besøkt 28. februar 2019. 
  69. ^ a b Diegnan, Mike (4. desember 2002). «MNF's Greatest Games: Miami-New York Jets 2000» (engelsk). ESPN. Besøkt 28. februar 2019. 
  70. ^ Graham, Tim (1. februar 2010). «Jets' Ryan calls incident 'stupid'» (engelsk). ESPN. Besøkt 1. mars 2019. 
  71. ^ a b Cimini, Rich (1. februar 2011). «Sal Alosi resigns from Jets job» (engelsk). ESPN. Besøkt 1. mars 2019. 
  72. ^ a b c d e Branch, John (7. oktober 2007). «A Rivalry That Everyone Has Forgotten to Remember». The New York Times (engelsk). Besøkt 1. mars 2019. 
  73. ^ a b c Litsky, Frank (18. desember 1988). «Pro Football; Giants Go for the Title». The New York Times (engelsk). Besøkt 1. mars 2019. 
  74. ^ a b Eskenazi, Gerald (19. desember 1988). «Jets stagger Giants and Rams knock them out; Lyons helps Jet defense win Respect». The New York Times (engelsk). Besøkt 1. mars 2019. 
  75. ^ Litsky, Frank (19. desember 1988). «Jets stagger Giants and Rams knock them out; Errors crucial in 27–21 Defeat». The New York Times (engelsk). Besøkt 1. mars 2019. 
  76. ^ Rhoden, William C. (15. august 2010). «It's a Battle for the Soul of New ... Stadium». The New York Times (engelsk). Besøkt 1. mars 2019. 
  77. ^ Perlman, William (24. desember 2011). «Jacobs, giddy Giants not done chewing the fat with Jets». US Presswire (engelsk). The National Football League. Besøkt 1. mars 2019. 
  78. ^ Landis, Olivia; Allen, Eric; Lange, Randy (4. april 2019). «Take Flight: New Jets Uniforms Another Symbol of a New Era». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 27. april 2024. «Three new colors: Gotham Green, Spotlight White and Stealth Black» 
  79. ^ «Introducing the Next Generation of Jets Football». NewYorkJets.com (englsk). NFL Enterprises. 4. april 2019. Arkivert fra originalen 6. april 2019. Besøkt 6. april 2019. 
  80. ^ Bergman, Jeremy (4. april). «New York Jets unveil new uniforms, green helmets». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 27. april 2024. «For the first time in over 20 years, the New York Jets will take the field with a new look, to go with their new head coach and high-priced free agents. The Jets unveiled on Thursday evening their new uniforms, helmets and branding for the 2019 season and beyond. Their team colors are "Gotham Green, Spotlight White and Stealth Black."»  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  81. ^ Shorenstein, Marissa (22. oktober 2006). «Wave Hello to New Flag Carriers». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 28. desember 2010. Besøkt 1. mars 2019. 
  82. ^ «Jets' Flight Crew Set for Takeoff». New York Daily News (engelsk). 8. august 2007. Besøkt 1. mars 2019. 
  83. ^ «NY Jets Junior Flight Crew Cheerleader General Information». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 27. januar 2010. Arkivert fra originalen 27. august 2010. Besøkt 1. mars 2019. 
  84. ^ «New York Jets Leaving ‘ESPN New York 98.7’ For iHeart’s ‘Q104.3’ WAXQ.». Inside Radio (engelsk). 28. februar 2024. Besøkt 5. mars 2024. 
  85. ^ Allen, Eric (13. februar 2008). «Wischusen Still Having a Blast as Voice of the Jets». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 5. mars 2024. 
  86. ^ «Bob Wischusen» (engelsk). MSG. Arkivert fra originalen 15. april 2012. Besøkt 1. mars 2019. 
  87. ^ «Ian Eagle» (engelsk). CBS Sports. Arkivert fra originalen 26. januar 2012. Besøkt 1. mars 2019. 
  88. ^ «About SportsNet New York» (engelsk). SportsNet New York. Arkivert fra originalen 13. mai 2011. Besøkt 1. mars 2019. 
  89. ^ «Ronnie Lott» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  90. ^ «Sammy Baugh» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  91. ^ «Clyde (Bulldog) Turner» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  92. ^ «Bill Parcells» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  93. ^ «Ron Wolf» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  94. ^ «Jets to Retire Famed No. 12». The New York Times (engelsk). 14. mai 1985. Besøkt 20. juni 2020. 
  95. ^ a b c Beavers, Dane (18. mars 2016). «Retired jersey numbers for all 32 NFL teams». ESPN.com (engelsk). Besøkt 20. juni 2020. 
  96. ^ Logan, Greg (9. september 2012). «Curtis Martin has jersey number retired by Jets». Newsday.com (engelsk). Arkivert fra originalen 21. juni 2020. Besøkt 20. juni 2020. 
  97. ^ Lange, Randy (15. oktober 2016). «Inspirational Jets DL Dennis Byrd Dies at 50». NewYorkJets.com (engelsk). Besøkt 20. september 2021. 
  98. ^ a b «Jets Unveil Ring of Honor, Class of 2010». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 20. juli 2010. Arkivert fra originalen 28. desember 2010. Besøkt 1. mars 2019. 
  99. ^ «All-Time AFL Team – Offense» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  100. ^ «All-Time AFL Team – Offense (Second Team)» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  101. ^ «All-Time AFL Team – Defense» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  102. ^ «All-Time AFL Team – Defense (Second Team)» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  103. ^ «Year In Review: 2003». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 3. august 2010. Besøkt 1. mars 2019. 
  104. ^ a b c d Chastain, pp. 1–4
  105. ^ a b c d Chastain, pp. 222–224
  106. ^ Cimini, Rich (2. mars 2011). «Jets cut Vernon Gholston, Ben Hartsock» (engelsk). ESPN. Besøkt 1. mars 2019. 
  107. ^ «New York Jets’ 7 Biggest Draft Busts» (engelsk). CBS New York. 26. april 2017. Besøkt 1. mars 2019. 
  108. ^ Slater, Darryl (2018). «Ranking Jets' all-time worst picks in top 10 of NFL Draft». nj.com (engelsk). Besøkt 1. mars 2019. 
  109. ^ Sabin, Rainer (11. mai 2017). «Why was All-Saban team pick Dee Milliner an NFL bust?». al.com (engelsk). Besøkt 1. mars 2019. 
  110. ^ Wesseling, Chris (1. februar 2014). «Sheldon Richardson wins Defensive Rookie of the Year» (engelsk). National Football League. Besøkt 1. mars 2019. 
  111. ^ Lange, Randy (7. januar 2015). «Wilkerson, Richardson at the Forefront in '14». New York Jets (engelsk). Arkivert fra originalen 9. januar 2015. Besøkt 1. mars 2019. 
  112. ^ Lange, Randy (27. januar 2019). «Jamal Adams Named Defensive MVP in AFC Pro Bowl Win». NewYorkJets.com (engelsk). Besøkt 1. oktober 2019. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=New_York_Jets&oldid=24421136»