Sverre Fehn
Olav Sverre Fehn (1924–2009) var en norsk arkitekt.
| Sverre Fehn | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 14. aug. 1924[1][2][3][4] Kongsberg[5][6] | ||
| Død | 23. feb. 2009[1][2][3][7] (84 år) Oslo[8] | ||
| Beskjeftigelse | Arkitekt, professor (1971–1995) | ||
| Utdannet ved | Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Kungliga Akademien för de fria konsterna | ||
| Utmerkelser | 7 oppføringer
Pritzker Architecture Prize (1997) (statsborgerskap: Norge)
Prins Eugen-medaljen (1982) Jacobprisen (1993) Norsk kulturråds ærespris (1998) Grosch-medaljen (2001) Treprisen (1973) Kommandør av St. Olavs Orden | ||
Fehn drev arkitektpraksis i Oslo og var professor ved Arkitekthøgskolen fra 1971 til han gikk av med pensjon i 1995. Hans stil har blitt karakterisert som «poetisk modernisme»,[9] og blant hans viktigste arbeider regnes[10] Villa Schreiner (1959–1963) i Oslo, Hedmarksmuseet (1967–1969) på Hamar, Villa Busk (1987–1990) i Bamble og Norsk Bremuseum (1992–1995) i Fjærland.
«For ham var ikke arkitektur det tekniske ved byggeprosessen. Når han snakket om å bygge var det en beskrivelse av fenomener. I naturen var det fenomener og krefter, og byggets enkle deler skulle settes inn i den sammenhengen. Naturen var viktig og den skulle ikke såres» (Thomas Thiis Evensen[12])
«Fehn has built some of the most remarkable museums in the world, but the very idea of a museum troubles him. He considers the museum an instrument of a society that denies death and overvalues material things; he is convinced that this secular age has transferred the idea of immortality to objects, conferring on them a special power; that we give to museums the position and respect accorded to cathedrals in earlier times. But this has not kept him from creating buildings for this purpose that redefine the museum’s role in the modern world.»[13]
Oppvekst og tidlig karriere
redigerHans foreldre var henholdsvis politifullmektig og farmasøyt, og Sverre Fehn vokste opp på Ulefoss og (fra 1936) i Tønsberg, hvor faren ble politimester.[11][14] Han ble utdannet arkitekt ved Statens arkitektkurs i Oslo 1946–1949 og ble tidlig preget av læreren sin, Arne Korsmo.[11]
I 1952–1953 oppholdt han seg i Marokko, og året etter studerte han hos den franske arkitekten Jean Prouvé i Paris. Der ble han også kjent med Le Corbusiers arbeid. I 1952 dannet han og Arne Korsmo sammen med syv andre unge arkitekter gruppen PAGON, som gikk inn for ny, modernistisk arkitektur.
- «I have never thought of myself as modern, but I did absorb the anti-monumental and the pictorial world of Le Corbusier, as well as the functionalism of the small villages of North Africa. You might say I came of age in the shadow of modernism.»[15]
Gjennombruddet sitt fikk Fehn sammen med Geir Grung i 1955 med det modernistiske Økern aldershjem.
- «I arbeidene fra tiden før 1958 samarbeider Fehn med Grung og arbeidene har et klart og tydelig modernistisk preg. Fra og med Villa Schreiner på begynnelsen av 1960-tallet utvikler Fehn et formspråk som er mer regionalt orientert, mer fokus på detaljer, materialer og overflater.»[10]
Karriere 1960–2009
redigerHans første internasjonale bidrag var den norske paviljongen til Verdensutstillingen i Brussel 1958. Fehn tegnet senere den nordiske paviljongen i Veneziabiennalens utstillingsområde, som stod ferdig i 1962. «Fehn var bare 34 år gammel da han vant konkurransen om å tegne den nordiske paviljongen i Venezia. Resultatet ble et bygg som satte Fehns navn på det internasjonale kartet. ‘Fehn ble umiddelbart internasjonalt anerkjent gjennom denne paviljongen. Og den har alltid vært viktig referanse også for Fehns selv’, sier professor Per Olaf Fjeld, ‘Det er ingenting å legge til eller trekke fra i denne bygningen, den har en arkitektonisk presisjon gjennom sin enkelthet. Samtidig er bygningen ladet med energi. Det føler man på kroppen, og den må også de objektene som stilles ut der prøve seg mot.’»[16]
Arbeidet med Storhamarlåven på Hedmarksmuseet, som blir regnet som Fehns hovedverk, strakte seg fra 1967 til 1979. Her restaurerte han en gammel låve, og innredet den til utstillingslokaler for museet, dels ved å eksponere ruinene av en bispeborg fra middelalderen, og dels ved å skape rom til nyere museumsutstillinger. Arbeidet karakteriseres ved hvordan Fehn har forent fortiden med den moderne uttrykket: «For å kunne gripe fortiden og videre komme i dialog med den er det nødvendig å ha klar forankring i moderne arkitektur, hevder Fehn. Fortid og nåtid må spille mot hverandre. Arkitektonisk uttrykker Fehn dette ståstedet ved at han hele tiden legger til og ikke forsøker å kopiere det gamle eller lage en fortidsfiksjon. En slik tilnærmingsmåte understreker fortidsminnets autentisitet.»[17]
Fehn var professor ved Arkitekthøgskolen (1971–1994), og en periode også rektor. Her utførte han «en fremragende pedagogisk innsats, og han har på denne måte bidratt kanskje mer enn noen annen til den faglige utvikling hos unge norske arkitekter de seneste 20–30 år.»[18]
I løpet av sin karriere tegnet Fehn bare 13 boliger: Fra Villa Schreiner (1959–1963) til Villa Kiese og Villa Busk, som begge ble ferdigstilt i 1990. «Til tross for det relativt beskjedne antallet er Fehns eneboliger klassiske. Den kanskje mest berømte av dem, Villa Busk på Bamble, er allerede fredet.»[19] Fehn har selv karakterisert Villa Schreiner som en «Hommage au Japon»: «Alle var opptatt av Japan og Østen på den tiden. Jeg tegnet Villa Schreiner i en tid som var preget av en mer beskjeden holdning. Den japanske arkitekturen var preget av tomme rom, enkelhet og fleksibilitet. Samspillet mellom ute og inne, måten ‹naturrommet› dannet hovedtema for både bolig og bysamfunn på, er en holdning som har virket ansporende i mitt arbeid - ikke minst i forhold til Villa Schreiner.»[19] Villa Busk (1990),[20] som Fehn tegnet for platedirektøren Terje Welle Busk, ble fredet allerede i 1993 for å bevare et viktig eksempel på samtidens arkitektur. Bygningen har blitt karakterisert som en «ridderborg»,[10]
I arbeidene med Aukrustsenteret og Norsk Bremuseum viste Fehn en «regional orientering med fokus på materialer og overflater.»:[10] på bremuseet skifertaket, på Aukustsenteret bruken av spontekking og rekken av furustammer. «Sverre Fehn er en universell arkitekt med regionale røtter, en poetisk modernist som bestandig utgår fra stedet - det lokale landskap og bebyggelse - når han får en byggeoppgave.»[21]
Fehns siste større arbeider ble samtidig de første han utførte i Oslo sentrum: restaureringen av Gyldendalhuset i Universitetsgaten, og et tilbygg til Arkitekturmuseet på Bankplassen. Ved arkitekturmuseet skapte Fehn et moderne tilbygg til Christian Heinrich Grosch' bankbygning fra 1830, og museet blir derved i kraft av sine lokaler et minnesmerke over to store norske arkitekter.[22]
Arbeider
redigerSom Fehns hovedverker regnes blant annet hans viktigste arbeider nevnes Villa Schreiner (1959–1963) i Oslo, Hedmarksmuseet (1967–1969) på Hamar, Villa Busk (1987–1990) i Bamble og Norsk Bremuseum (1992–1995) i Fjærland;[10] og også Aukrustsenteret (1996) i Alvdal og Ivar Aasen-tunet (2000) i Ørsta.[23]
- Liste over Fehns arbeider
|
|
Utmerkelser
rediger- Houens fonds diplom for Hedmarksmuseet (1975), Villa Schreiner (1991) og Norsk Bremuseum (1994)
- Gullmedalje fra det franske arkitekturakademiet 1993
- Jacobprisen fra Norsk Form 1993
- Kommandør av St. Olavs Orden 1994
- Statens Byggeskikkpris 1996 for Aukrustsenteret
- Pritzker Architecture Prize, 1997[25]
- Heinrich Tessenow-medaljen i gull i 1997[26]
- Norsk kulturråds ærespris 1998
- Den første som ble tildelt Grosch-medaljen 2001[27][28][29]
- Anders Jahres kulturpris 2003
- Æresmedlem av det danske kongelige akademi og av Svenska Konstakademiet (1990)
- Æresmedlem av det norske (1986), finske (1992), skotske (1990), britiske (1989) og amerikanske (1989) arkitektforbundet
- I 2008 kjøpte Nasjonalmuseet Sverre Fehns arkiv som dokumentasjon av Fehns virksomhet
Litteratur
rediger- sverrefehn.info. Presentasjon av Fehns bygninger
- arkitektur.no. NALs bibliotek: Bibliografi over Sverre Fehn (arkivert)
- Sverre Fehns arbeider på Nasjonalmuseet, gjengitt på Digitalt museum
- Sverre Fehn. The poetry of the straight line. Helsingfors, 1992. ISBN 951-9229-73-6
- Christian Norberg-Schulz og Gennaro Postiglione. Sverre Fehn, samlede arbeider. Damm forlag, 2003. ISBN 82-496-0852-6. Opprinnelig utgitt på italiensk. Siste italienske utgave 2007 – ISBN 978-88-370-4475-6. Fehn-bibliografi side 304-8. Første norske utgave Orfeus forlag 1997
- Ragnar Pedersen. Storhamarlåven : en visuell oppdagelsesreise i Sverre Fehns arkitektur. Hamar: Hedmarksmuseet og Domkirkeodden, 2004. ISBN 82-91326-17-7
- Arkitekt Sverre Fehn : intuisjon, refleksjon, konstruksjon. Redigert av Marianne Yvenes; utgitt av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2008. ISBN 978-82-8154-029-3. Katalog til utstilling på Nasjonalmuseet 2008.
- Per Olaf Fjeld. Sverre Fehn : the pattern of thoughts. New York: Monacelli Press, 2009. ISBN 978-158093-217-2. Tidligere utgitt som Sverre Fehn : the thought of construction 1983. ISBN 0-8478-0471-2
- Sverre Fehn : prosjekter og refleksjoner. Redaktør: Ingerid Helsing Almaas. Oslo, 2009. Temanummer av Arkitektur N
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Sverre-Fehn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b RKDartists, «Sverre Fehn», RKD kunstner-ID 239901[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000022163, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Arkitekter verksamma i Sverige, utgitt 9. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ rkd.nl[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Leena Mannila (1996). God form i Norge, Jacob-prisens vinnere 1957-1995. Messel forlag / Norsk Form. ISBN 82-452-0011-5.
- ^ a b c d e Ketil Kiran. (no) «Sverre Fehn» i Store norske leksikon
- ^ a b c Ulf Grønvold. «(no) Sverre Fehn» i Norsk biografisk leksikon.
- ^ «Hva kjennetegner Fehn som arkitekt?», Aftenposten, 25. februar 2009
- ^ Ada Louise Huxtable (1997). «The Paradox of Sverre Fehn» (på engelsk). The Pritzker Architecture Prize. Arkivert fra originalen 16. april 2012.
- ^ I Norsk biografisk leksikon oppgis det at Fehn vokste opp på Kongsberg, i Store norske leksikon angis Ulefoss som oppvekststed.
- ^ (en) pritzkerprize.com Arkivert 16. april 2012 hos Wayback Machine. Biography: Sverre Fehn
- ^ Sarah Sørheim «Feiret Sverre Fehn i Venezia»; Klassekampen, 8. juni 2009
- ^ fehnsymposium.no Arkivert 31. oktober 2014 hos Wayback Machine. Storhamarlåven
- ^ Ketil Kiran. «Domkirkeodden, Sverre Fehn og NAL». Aftenposten, 17. august 1998
- ^ a b Mari Lending; Wenche Volle. «SVERRE FEHN - Naturen er blitt min skjebne»; Aftenposten, 12. juli 1998
- ^ Villa Busk, bildeserie, Telemarksavisa, 15. november 2010
- ^ Jan Carlsen «Sverre Fehn er ingen postmodernist» Aftenposten, 19. november 1998
- ^ nasjonalmuseet.no Arkivert 25. september 2008 hos Wayback Machine. Fehn
- ^ Alexander Berg (24. februar 2009). «Sverre Fehns høydepunkter». Bonytt. Arkivert fra originalen 26. februar 2009.
- ^ Sundts premie Arkivert 11. oktober 2007 hos Wayback Machine. - Norske arkitekters landsforbund
- ^ (en) The Pritzker Architecture Prize, offisiell hjemmeside Arkivert 9. desember 2011 hos Wayback Machine.
- ^ «Preisträger» (på tysk). Heinrich Tessenow Gesellschaft. Besøkt 27. september 2021.
- ^ NRK (12. januar 2001). «Grosch-medaljen til Fehn». NRK. Besøkt 9. april 2024.
- ^ «Groschmedaljen». Nasjonalmuseet. Besøkt 9. april 2024.
- ^ «Groschmedaljevinner 2001 – Sverre Fehn». Nasjonalmuseet. Besøkt 9. april 2024.