Svantevit
Svantevit (Svetovid, Suvid, Świętowit, Sutvid, Vidvar, Vit, Bela m.fl.) var i den slaviske mytologi en krigsgud, fruktbarhetsgud og guddom for rikdom. Svantevit var kjent som en hovedgud i vendisk mytologi på grunn av fortellingen om danskenes angrep på venderne under biskop Absalon og kong Valdemar I, (Valdemar den store) i 1168.
Den russiske historiker Boris Rybakov har sammenlignet de fire ansikter på Svantevit med de slaviske guder Perun, Svar, Lada og Mokosj.
Ifølge feilaktig, russiskbasert etymologi betyr navnet «verdens-seer» (svjet = verden, vid = syn). Det første ledd i navnet er det oldslaviske svętъ (hellig), mens siste ledd kan være vit (herre, seierherre) eller vit (ansikt). Det har også vært foreslått at navnet er fra slavisk svantev, svitanje (morgengry) og adjektivsuffikset it.
I Polen har man funnet en nesten tre meter høy Svantevit-lignende figur med fire ansikter. Den antas å være fra omkring år 1000.
Svantevit-kulten er kun kjent fra kristne kilder. William av Malmesbury og Saxo Grammaticus beskrev den som en fruktbarhetskult. Begge nevner at statuen holdt et horn i høyre hånd, og hvert år ble hornet fylt med en drikk av vann og honning, kanskje mjød. Med denne drikk spådde prestene hvordan neste års avling ville bli.[1]
En alternativ teori er at Svantevit ikke opprinnelig var en slavisk gud, men den kristne Sankt Vitus i vendernes hedenske religion. Både Saxo Grammaticus og den tyske prest Helmold av Bosau mente at Svantevit hadde sin opprinnelse i kristen helgenkult, da det skal ha vært relikvier etter Sankt Vitus i en kirke i Rügen allerede på 900-tallet, og flere av de lokale obotritiske fyrster i regionen i 1000-tallet støttet misjonærer og kirkebygning. Svantevit kan ha vært en lokalt, forvansket versjon av Sankt Vitus. I 1124 møtte den tyske misjonær Otto av Bamberg en hedensk prest i Szczecin, som ifølge krønikeskriveren Ebo av Bamberg ikke ville høre om den kristnes kgud, som han forbandt med tyske stammefolk, og ikke særlig annerledes enn andre guder. Slik sett kan Svantevit-kulten ha vært en sen-kretistisk religion, i likhet noen typer helgenkult i latinamerikanske land i dag, eller Svantevit-tempelet kan ha vært en kristen kirke som ble tatt for å være hedensk fordi den ikke var tilsluttet den tyske kirke.[1]
Omvendt har det også vært hevdet at Sankt Vitus var den slaviske Svantevit overført til kristendommen. Venderne ble i det 10. til 13. århundre kristnet i flere omganger, da de gang på gang vendte tilbake til sin gamle hedenske tro. Sakserne fra Det Tysk-romerske riket endte med nesten å utrydde sin kultur, godt hjulpet av danene.
Angrepet på Arkona rediger
På midten av 1100-tallet gjennomførte Absalon og Valdemar I (Valdemar den store) en rekke hevntokter mot venderne. Det kulminerte med erobringen av Rygen i 1168. Her erobret han borgen ved Arkona og brente en stor trefigur av den hedenske guden Svantevit. Svantevits tempel ved Arkona på Rygen var Nordeuropas største hedenske helligdom, en trebygning smykket med utskjæringer, og det siste hellige sted som venderne hadde tilbake etter de kristnes tokter. I det innerste rom hvor kun ypperstepresten kunne gå inn sto statuen som var guden for ungdom, fruktbarhet og krig. Ifølge Saxo Grammaticus hadde statuen fire hoder, kort hår, stusset skjegg og en snøhvit hest som han red på i krig. Selv om hesten sto i stallen hele natten, hendte det at den kunne være svett om morgenen hvis Svantevit hadde vært i kamp. Offergavene var kveg, vin og honningkaker. Noen mener at de fire hoder symboliserte at han kunne se hvert av de fire verdenshjørner, men alternative teorier har vært, bl.a. at vendernes gud opprinnelig hadde hatt tre hoder, og at det fjerde hode var sankt Vitus som var blitt omvendt fra sin hedenske tro. Keltiske guder hadde ofte tre ansikter, eller opptrådte som treenigheten.
Festningen Arkona lå på et høyt platå, beskyttet på tre sider av skrenter, mens den fjerde skrent lå bak en høy jordvold med trepalisader. Men en ung kriger fikk sine venner til å sette opp en stige slikt at han kunne klatre opp og sette fyr på noe halm rett under det ene porttårn. Ilden bredte seg, og de danske krigere gikk til angrep. Arkonas innbyggere overga seg, men betingelserne var harde: de måtte la seg kristne, alle skatter til Svantevit skulle sendes til den danske konge, og alle kristne krigsfanger settes fri. Tempelets eiendommer ble overført til kirken. Venderne måtte for fremtiden også delta i kongens korstog og betale en skatt på førti sølvmynter i året for hver plogrand. For sikkerhets skyld tok man også gisler, og Svantevit-figuren ble hugget opp til ved for soldatenes suppegryter.[2]
Fredsslutningen ble møtt med sinne blant soldatene. De hadde ønsket hevn for alle vennernes angrep på de danske kystene, og nu fikk de ingenting, heller ikke krigsbytte. Erkebiskop Eskil påpekte at ved å spare de vantro, ville de andre av vendernes kystbyer se at det lønte seg å overgi seg. Så fikk man også dem som allierte mot andre vantro. Av tømmeret fra kastemaskinene bygde man en trekirke for å døpe Arkonas innbyggere i. Rygen ble så lagt under Roskilde Bispesete.