Stefan Johansson

Stefan Nils Edwin «Lill-Lövis» Johansson (født 8. september 1956 i Växjö, Sverige) er en svensk racerfører, som kjørte i Formel 1 for Ferrari og McLaren, samt flere andre team. Etter at han forlot Formel 1 har han kjørt i en rekke andre racingserier og mesterskap, blant annet CART og forskjellige typer sportsvognsracing, inkludert 24-timersløpet på Le Mans.

Stefan Johansson
Født		8. sep. 1956 (67 år) Växjö
Beskjeftigelse		Racerbilfører, Formel 1-fører
Nasjonalitet		Sverige
Formel 1-karriere
Sesonger		1980, 1983 – 1991
Konstruktører		Shadow, Spirit, Tyrrell, Toleman, Ferrari, McLaren, Ligier, Onyx, AGS, Footwork
Løp		103 (79 starter)
Seiere		0
Pallplasseringer		12
Pole positions		0
Raskeste runder		0
Poeng		88
Debut		Argentinas Grand Prix 1980
Siste løp		Storbritannias Grand Prix 1991
Plassering 1991		NC
Stefan Johansson på Commons

Formel 1-karriere

Johanssons vei til Formel 1 gikk via det britiske Formel 3-mesterskapet, som han vant i 1980 mens han kjørte for Project Four-teamet til den framtidige McLaren-teamsjefen Ron Dennis. 13. januar 1980 debuterte han i Formel 1 for Shadow Racing Team i Argentinas Grand Prix 1980, mens han ennå kjørte regelmessig i Formel 3. Han klarte ikke å kvalifisere seg til løpet, og heller ikke til det neste løpet i Brasil. Han dukket ikke opp igjen i Formel 1 igjen før i 1983, etter å ha tilbrakt 1982 i det europeiske Formel 2-mesterskapet med Spirit Racing, hvor han kom på åttendeplass totalt med en tredjeplass på Mugello som beste resultat.

1983

Johanssons første Formel 1-løp med Spirit var i Race of Champions 1983 på Brands Hatch. Dette var et løp som ikke talte med i verdensmesterskapet, og han måtte bryte løpet på fjerde runde da Honda-motoren sviktet. Kvalifiseringstiden hans var nesten 20 sekunder etter poletiden som ble satt av verdensmesteren fra 1982, Keke Rosberg i hans Williams FW08, men tidene hans i oppvarmingsrunden om morgenen på løpsdagen var under et sekund bak den raskeste, René Arnoux i Ferrari. Han kjørte seg opp til syvendeplass før motoren brøt sammen. Spirit fortsatte å teste og videreutvikle 201C-bilen og Johansson kom tilbake til Formel 1 i Storbritannias Grand Prix 1983 på Silverstone, hvor han kvalifiserte inn til 14. posisjon. Han kjørte i ytterligere fem Grand Prix-løp i 1983, med en syvendeplass i Nederlands Grand Prix på Zandvoort som beste resultat.

1984

Toleman TG184, kjørt av Johansson i 1984

Da Spirit-teamet mistet sine Honda-motorer til Williams ble Stefan Johansson ble erstattet av Mauro Baldi for 1984-sesongen. Han kjørte ikke igjen før i mesterskapets tiende runde, Storbritannias Grand Prix på Brands Hatch, da han overtok plassen til den skadede Martin Brundle i Tyrrell. Da Tyrell senere ble diskvalifisert fra 1984-sesongen og alle teamets resultater ble strøket, inkludert Johanssons. Han gikk da videre til Toleman for de siste tre løpene i sesongen, som erstatning for den skadede Johnny Cecotto, og tok fjerdeplassen i Italias Grand Prix på Monza. Mens Johansson var hos Toleman var hans teamkollega den framtidige tredobbelte verdensmesteren Ayrton Senna.

1985-1986

Johansson signerte en kontrakt med Toleman for 1985, men den falt gjennom da Toleman ikke klarte å sikre seg en dekkavtale. Han startet i stedet for Tyrrell igjen, i stedet for den suspenderte Stefan Bellof. Men da René Arnoux fikk sparken i Ferrari etter sesongens første løp i Brasil ble Johansson hentet inn som hans erstatter. I sitt andre løp for Ferrari, på deres «hjemmebane» i Imola, passerte han Sennas drivstofftomme Lotus to runder fra mål, til Tifosienes store fryd, og ville sannsynligvis ha vunnet hvis ikke hans Ferrari 156/85 også hadde gått tom for bensin bare en halv runde senere. Hans rolle i Ferrari for 1985-sesongen var primært å støtte Michele Alboretos i hans kamp for mesterskapet, men han kom dog på andreplass bak italieneren i Canada og fulgte opp med en ny andreplass i det neste løpet i Detroit, denne gang foran Alboreto. Johansson fullførte sesongen på syvendeplass i førermesterskapet.

I 1986 var han ofte raskere enn Alboreto, selv om italieneren fortsatt var teamets førstefører. Motoren i Ferrari F1/86 var fullt på høyde med konkurrentene i BMW, Renault og TAG, men bilen selv viste seg å være vanskelig, og begge førerne klaget sesongen gjennom på manglende marktrykk og at det var bare på de aller jevneste baner at bilen kunne kjøre ordentlig. Johansson avsluttet 1986-sesongen på femteplass, den beste plasseringen i hans karrier, mens Alboreto bare klarte en niendeplass, etter å ha tatt andreplassen i 1985.

1987

For 1987 ble Johanssons sete i Ferrari overtatt av østerrikeren Gerhard Berger, og han gikk i stedet til McLaren som andrefører bak den dobbelte verdensmesteren Alain Prost. McLaren var ikke så konkurransedyktige i 1987 som de hadde vært fra 1984 til 1986, og Prost klarte ikke å forsvare sin verdensmestertittel. Johansson tok en rekke pallplasseringer og kom til slutt på sjetteplass i førermesterskapet. Stefan Johanssons posisjon i McLaren ble av mange ansett som en midlertidig signering av teamsjef Ron Dennis, som ikke hadde klart å lokke Ayrton Senna over fra Lotus, ettersom hans kontrakt der gikk til slutten av 1987-sesongen, og at det alltid var hans intensjon å signere brasilianeren for 1988. Johansson ble berømt da han fullførte Tysklands Grand Prix 1987 på tre hjul etter å ha punktert på siste runde. Han tok også andreplassen bak Prost i Belgia, og hadde ytterligere tre pallplasseringer i løpet av sesongen. Ti tross for 11 pallplasseringer på tre sesonger var Johansson fremdeles uten en seier, og han var ikke ønsket av noen av toppteamene (Han hadde håpet på et sete i Williams i 1988 som erstatning for 1987-verdensmesteren Nelson Piquet, men Williams signerte Riccardo Patrese i stedet). Han kom dog tilbake til McLaren som testfører i 1991, for å teste Hondas V12-motor på Suzuka i Japan.

1988-1991

Han gikk til Ligier for 1988, ironisk nok sammen med mannen han erstattet i Ferrari, René Arnoux, men teamets første bil uten turbo siden 1981, JS31, designet av Michel Beaujon og drevet av en Judd V8-motor, var overhodet ikke konkurransedyktig. Ligier tok ingen poeng og klarte ofte heller ikke å kvalifisere seg til løpene, selv mot team med langt mindre budsjetter, som AGS og Rial. Årets laveste punkt for det franske teamet var da både Johansson og Arnoux ikke klarte å kvalifisere seg til Frankrikes Grand Prix på Paul Ricard den første helga i juli).

Ting gikk noe bedre i 1989, da han ble signert som førstefører i det nye Onyx-teamet. Bilen var dog temperamentsfull og de klarte ikke alltid å kvalifisere seg, men Johansson tok en overraskende og populær tredjeplass i Portugals Grand Prix, hans siste (og teamets eneste) pallplassering. Han kom på kant med teamets nye eier Peter Monteverdi tidlig i 1990 og fikk behørig sparken. Han kjørte ikke mer i 1990, men deltok i 1991 i noen løp for AGS og Footwork.

Johanssons rekord i antall pallplasseringer uten seier ble tangert av Nick Heidfeld i Malaysias Grand Prix 2009, og i Malaysias Grand Prix 2011 tok samme Heidfeld rekorden alene.

I sine 11 år i Formel 1, hvor han kjørte for 10 forskjellige team, tok Johansson 12 pallplasseringer, hvorav 4 andreplasser, og tok totalt 88 mesterskapspoeng.

Etter Formel 1

CART/IndyCar

For 1992 flyttet han over til det amerikanske CART/IndyCar-mesterskapet, hvor han vant Rookie of the Year-tittelen med to tredjeplasser, foran belgieren Eric Bachelart. Hans første pole kom i Portland året etter, men som i Formel 1 vant han aldri et løp. Fra 1992 to 1996 startet han i 73 løp og hadde sin beste sesong i 1994 med en 11.-plass. Han kjørte Indianapolis 500 tre ganger, fra 1993 til 1995. Under et løp i Toronto i 1996 var han innblandet i en ulykke hvor føreren Jeff Krosnoff og banefunksjonæren Gary Avrin omkom. Johanssons og Krosnoffs hjul tok i hverandre og Krosnoffs bil ble sendt inn i barrierene og traff et tre og en lyktestolpe som sto for nær banen. Krosnoff døde umiddelbart av skadene, og Gary Avrin døde av skadene han fikk da bilen traff lyktestolpen.

Sportsvogner og teameierskap

Johansson i en Joest Porsche WSC-95 på Donington Park i 1997.

Før Formel 1-karrieren hadde Johansson deltatt i sportsvognløp som 24-timersløpet på Le Mans, og hadde vunnet to løp i Sportsvogns-VM på 1980-tallet (Mugello-runden i 1983, i en Joest Porsche 956 med Bob Wollek, og løpet på Spa-Francorchamps i 1988 i en Sauber C9 med Mauro Baldi).

Etter at han ga seg med CART etter 1996-sesongen vendte han tilbake til denne typen racing. I løpet av 1997 tok han to seiere i viktige løp, først i 12-timersløpet på Sebring hvor han kjørte en Ferrari 333 SP sammen med Andy Evans, Fermín Vélez og Yannick Dalmas. Senere samme år vant Johansson også på Le Mans hvor han kjørte en TWR-Porsche WSC-95 for Joest Racing, sammen med sin F1-teamkollega fra Ferrari i 1985 og 1986, Michele Alboreto, og den unge dansken Tom Kristensen. For Kristensen ble dette den første av i alt (per 2013) 9 seire i dette klassiske løpet.

I 1997 etablerte Johansson et Indy Lights-team, Johansson Motorsports, som skulle oppnå gode resultater. Førere det første året vat Fredrik Larsson og Jeff Ward; i 1998 var førerne Guy Smith og Luiz Garcia jr.; og i 1999 Scott Dixon og Ben Collins.

I 1998 og 1999 kjørte Johansson for forskjellige sportsvognsteam, men i 2000 startet han Johansson-Matthews racing sammen med en amerikansk forretningsmann kalt Jim Matthews. De konkurrerte i American Le Mans Series med en Reynard 2KQ prototype. Dette var dessverre intet vellykket kjøretøy i sin opprinnelige form (men ble dog senere videreutviklet til forskjellige andre vellykkede biler, blant annet Zytek-bilen han senere skulle kjøre) og partnerskapet ble oppløst.

I 2001 deltok Johansson med en Audi R8-prototype med støtte fra Gulf Oil og assistanse fra Mike Earles Arena-team. Dette året kjørte han både i European Le Mans Series, American Le Mans Series og på selve 24-timersløpet på Le Mans. Han kjørte sammen med Guy Smith og Patrick Lemarie, men på Le Mans ble Smith byttet ut med Tom Coronel.

I 2002 kjørte Johansson fortsatt en Audi R8, men nå tilhørende det Miami-baserte Champion Racing-teamet. Han kjørte sammen med tidligere Formel 1-fører Johnny Herbert og de konkurrerte i American Le Mans Series.

I 2003 returnerte han til CART som teameier, og drev American Spirit Team Johansson med Jimmy Vasser og Ryan Hunter-Reay som førere. Teamet var dog underfinansiert, og selv om Hunter-Reay tok en overraskende seier i regnløpet på Gold Coast i Australia, ble det lagt ned etter sesongen var over.

Etter at han i 2004 bare kjørte i et par kjendisløp og noen få løp for Zyteks fabrikksteam, så vendte Johansson i 2005 tilbake til fulltidsracing. Han kjørte for Chip Ganassi i en Lexus Riley Daytona Prototype i det amerikanske Grand-Am-mesterskapet. Sammen med Cort Wagner tok han en andreplass i Mont Tremblant i Canada, og de avsluttet sesongen på femteplass i mesterskapet.

I 2006 deltok Johansson i Grand Prix Masters-serien. Han dukket av og til også opp i Grand-Am for teamene Cheever og CITGO, foruten en fortsatt tilknytning til Zyteks fabrikksteam i Le Mans Series.

I 2007 konkurrerte Johansson i en Highcroft Courage-Acura i LMP2-klassen i American Le Mans Series, sammen med David Brabham. Det var meningen at han skulle kjøre en Zytek på Le Mans i 2007, men teamet klarte ikke å bygge opp bilen igjen i tide etter et krasj under testdagen, og Johansson inngikk i siste øyeblikk en avtale om å kjøre en Courage.

Johansson deltok i den aller første Speedcar Series-sesongen i 2008, men hellet var igjen imot han da han ble uforskyldt offer for en rekke av andre føreres krasjer. Johansson hadde ikke et fulltids sportsvognssete i 2008, men kjørte litt i Highcrofts Acura ARX-01 i American Le Mans Series, i tillegg til en plass i Epsilon Euskadi-teamet på Le Mans.

I 2011 kjørte han en Pescarolo-Judd i 10-timersløpet Petit Le Mans, og en Ford GT3 i 12-timersløpet på Sepang i Malaysia.

I 2012 var han tilbake i 24-timersløpet på Le Mans, hvor han kjørte en Lola B12/80.

For 2014 skal han kjøre i FIA World Endurance Championship for Millennium Racing. Dette er første gang siden 2007 at han deltar i racing på fulltid, i en alder av 57 år.

Utenom førerkarrieren har Johansson et antall forretningsforetak. Han er manager for flere vellykkede førere, blant annet Scott Dixon. Han er spesielt kjent for sine armbåndsur-design, og er også en habil maler som har hatt flere utstillinger. Han har av og til også vært ekspertkommentar for Viasat Motor under Formel 1-løp.

Resultater

Fullstendige resultater fra Europeisk Formel 2-mesterskap

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År	Team	Chassis	Motor	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10	11	12	13	Pos	Pts
1979	Polifac BMW Junior Team	March 792	BMW	SIL	HOC	THR	NÜR	VAL	MUG	PAU	HOC	ZAN	PER	MIS	DON Ret		—	0
1980	ICI Roloil Racing Team	March 802	BMW	THR DNS	HOC	NÜR	VAL	PAU	SIL	ZOL	MUG	ZAN	PER	MIS	HOC		—	0
1981	Docking Spitzley Team Toleman	Lola T850	Hart	SIL 9	HOC 1	THR 7	NÜR 4	VAL 2	MUG Ret	PAU 8	PER Ret	SPA 14	DON 4	MIS 9	MAN 1		4.	30
1982	Marlboro Team Spirit	Spirit 201	Honda	SIL Ret	HOC Ret	THR 14	NÜR 6	MUG 3	VAL 4	PAU 7	SPA Ret	HOC 4	DON 11	MAN Ret	PER 11	MIS 7	8.	11

Fullstendige Formel 1-resultater

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År	Team	Chassis	Motor	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10	11	12	13	14	15	16	Plass	Poeng
1980	Shadow Cars	Shadow DN11	Ford Cosworth DFV 3,0 V8	ARG DNQ	BRA DNQ	RSA	USW	BEL	MON	FRA	GBR	GER	AUT	NED	ITA	CAN	USA			NC	0
1983	Spirit Racing	Spirit 201C	Honda RA-163E 1,5 V6 t	BRA	USW	FRA	SMR	MON	BEL	DET	CAN	GBR Ret	GER Ret	AUT 12	NED 7	ITA Ret	EUR 14	RSA		NC	0
1984	Tyrrell Racing Organisation	Tyrrell 012	Ford Cosworth DFY 3,0 V8	BRA	RSA	BEL	SMR	FRA	MON	CAN	DET	DAL	GBR DSQ	GER DSQ	AUT DNQ	NED DSQ				17.	3
	Toleman Group Motorsport	Toleman TG184	Hart 415T 1,5 L4 t														ITA 4	EUR Ret	POR 11
1985	Tyrrell Racing Organisation	Tyrrell 012	Ford Cosworth DFY 3,0 V8	BRA 7																7.	26
	Scuderia Ferrari	Ferrari 156/85	Ferrari 031 1,5 V6 t		POR 8	SMR 6	MON Ret	CAN 2	DET 2	FRA 4	GBR Ret	GER 9	AUT 4	NED Ret	ITA 5	BEL Ret	EUR Ret	RSA 4	AUS 5
1986	Scuderia Ferrari	Ferrari F1/86	Ferrari 032 1,5 V6 t	BRA Ret	ESP Ret	SMR 4	MON 10	BEL 3	CAN Ret	DET Ret	FRA Ret	GBR Ret	GER 11	HUN 4	AUT 3	ITA 3	POR 6	MEX 12	AUS 3	5.	23
1987	Marlboro McLaren International	McLaren MP4/3	TAG TTE PO1 1,5 V6 t	BRA 3	SMR 4	BEL 2	MON Ret	DET 7	FRA 8	GBR Ret	GER 2	HUN Ret	AUT 7	ITA 6	POR 5	ESP 3	MEX Ret	JPN 3	AUS Ret	6.	30
1988	Ligier Loto	Ligier JS31	Judd CV 3,5 V8	BRA 9	SMR DNQ	MON Ret	MEX 10	CAN Ret	DET Ret	FRA DNQ	GBR DNQ	GER DNQ	HUN Ret	BEL 11	ITA DNQ	POR Ret	ESP Ret	JPN DNQ	AUS 9	NC	0
1989	Moneytron Onyx	Onyx ORE-1	Ford Cosworth DFR 3,5 V8	BRA DNPQ	SMR DNPQ	MON DNPQ	MEX Ret	USA Ret	CAN DSQ	FRA 5	GBR DNPQ	GER Ret	HUN Ret	BEL 8	ITA DNPQ	POR 3	ESP DNPQ	JPN DNPQ	AUS DNPQ	12.	6
1990	Moneytron Onyx	Onyx ORE-1	Ford Cosworth DFR 3,5 V8	USA DNQ	BRA DNQ	SMR	MON	CAN	MEX	FRA	GBR	GER	HUN	BEL	ITA	POR	ESP	JPN	AUS	NC	0
1991	AGS	AGS JH25B	Ford Cosworth DFR 3,5 V8	USA DNQ	BRA DNQ															NC	0
	Footwork Grand Prix International	Footwork FA12	Porsche 3512 3,5 V12			SMR	MON	CAN Ret	MEX DNQ
		Footwork FA12C	Ford Cosworth DFR 3,5 V8							FRA DNQ	GBR DNQ	GER	HUN	BEL	ITA	POR	ESP	JPN	AUS

Fullstendige resultater fra 24-timersløpet på Le Mans

År	Team	Teamkolleger	Bil	Klasse	Runder	Plassering totalt	Plassering i klassen
1983	Sorga S.A. / Joest Racing	Klaus Ludwig Bob Wollek	Porsche 956	C	354	6.	6.
1984	New-Man Joest Racing	Jean-Louis Schlesser Maurizio de Narváez	Porsche 956	C1	170	DNF	DNF
1990	Mazdaspeed Co. Ltd.	Dave Kennedy Pierre Dieudonné	Mazda 787	GTP	147	DNF	DNF
1991	Mazdaspeed Co. Ltd. Oreca	Dave Kennedy Maurizio Sandro Sala	Mazda 787B	C2	355	6.	6.
1992	Trust Racing Team	George Fouché Steven Andskär	Toyota 92C-V	C2	336	5.	1.
1997	Joest Racing	Michele Alboreto Tom Kristensen	TWR Porsche WSC-95	LMP	361	1.	1.
1998	Porsche AG Joest Racing	Michele Alboreto Yannick Dalmas	Porsche LMP1-98	LMP1	107	DNF	DNF
1999	Audi Sport UK Ltd.	Stéphane Ortelli Christian Abt	Audi R8C	LMGTP	55	DNF	DNF
2000	Johansson-Matthews Racing	Guy Smith Jim Matthews	Reynard 2KQ-LM-Judd	LMP900	133	DNF	DNF
2001	Johansson Motorsport	Tom Coronel Patrick Lemarié	Audi R8	LMP900	35	DNF	DNF
2003	Champion Racing	Emanuele Pirro JJ Lehto	Audi R8	LMP900	372	3.	1.
2006	Racing for Holland	Jan Lammers Alex Yoong	Dome S101Hb-Judd	LMP1	182	DNF	DNF
2007	Arena Motorsports International	Hayanari Shimoda Tom Chilton	Zytek 07S	LMP1	-	DNQ	DNQ
	Courage Compétition	Jean-Marc Gounon Guillaume Moreau	Courage LC70-AER	LMP1	175	DNF	DNF
2008	Epsilon Euskadi	Jean-Marc Gounon Shinji Nakano	Epsilon Euskadi EE1-Judd	LMP1	158	DNF	DNF
2012	Gulf Racing Middle East	Fabien Giroix Ludovic Badey	Lola B12/80-Nissan	LMP2	92	DNF	DNF

Amerikansk formelbilracing

PPG Indycar Series

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position)

År	Team	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10	11	12	13	14	15	16	17	Plass	Poeng
1992	Bettenhausen Racing	SRF	PHX	LBH	INDY	DET 3	POR	MIL	NHA 10	TOR 11	MCH	CLE 9	ROA 19	VAN 3	MDO 6	NAZ 21	LAG 11		14.	47
1993	Bettenhausen Motorsports	SRF 12	PHX 21	LBH 26	INDY 11	MIL 25	DET 20	POR 26	CLE 4	TOR 24	MCH 23	NHA 14	ROA 21	VAN 3	MDO 26	NAZ 7	LAG 6		13.	43
1994	Bettenhausen Motorsports	SRF 5	PHX 4	LBH 10	INDY 15	MIL 26	DET 22	POR 8	CLE 5	TOR 14	MCH 14	MDO 12	NHA 23	VAN 26	ROA 8	NAZ 5	LAG 12		11.	57
1995	Bettenhausen Motorsports	MIA 22	SRF 17	PHX 24	LBH 6	NAZ 3	INDY 16	MIL 21	DET 11	POR 6	ROA 10	TOR 14	CLE 8	MCH 6	MDO 23	NHA 25	VAN 4	LAG 14	13.	60
1996	Bettenhausen Racing	MIA 19	RIO 23	SRF 6	LBH 19	NAZ 19	500 16	MIL 27	DET 7	POR 9	CLE 12	TOR 17	MCH 5	MDO 11	ROA 4	VAN 17	LAG 21		15.	43

Indianapolis 500

År	Chassis	Motor	Start	Plassering	Team
1993	Penske PC-22	Chevrolet	6	11	Bettenhausen
1994	Penske PC-22	Ilmor	27	15	Bettenhausen
1995	Reynard 94I	Ford XB	31	16	Bettenhausen

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Stefan Johansson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Stefan Johansson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons