Kongsberg Sølvverk

Kongsberg Sølvverk er et tidligere gruveselskap som ble startet i 1623 og formelt opprettet ved kongelig resolusjon i 1624. Verket er blant Norges eldste bergverk og var ett av de største i Europa. Hele 1 000 kilometer med gruveganger ble bygget, med jernbanelinjer i flere av stollene.^[1] Sølvverket regnes som Norges største bedrift i førindustriell tid og nådde et omfang av om lag 300 sjakter og mellom 1 500 og 2 000 skjerp. Kongsberg Sølvverk var i kontinuerlig drift til 1958. Sølvverket er fredet som kulturmiljø etter kulturminneloven.

Driften av Kongsberg Sølvverk foregikk vesentlig i gruvekompleksene Underberget og Overberget, og resultatene svingte mellom 2–12 tonn sølv per år. Den samlede produksjon fra Kongsberg Sølvverk beløper seg offisielt til vel 1 350 tonn sølv, men det er sannsynlig at det reelle uttaket var større.^[2] Sølvforekomstene var vesentlig gedigent sølv, delvis som del av en kompleks malm knyttet til mektige ganger i berget.

Historie

Fra starten ble berget drevet ut med fyrsetting i tillegg til fysisk uthakking med hammer og meisel. Det ble eksperimentert med krutt fra 1659, regulær kruttdrift fra 1681.

Gruvedrift i det spesielt harde Kongsberg-fjellet var kapital- og kraftkrevende, så verket gjennomgikk i hele sin driftstid konstant teknologisk utvikling for å effektivisere produksjonen. Før elektrisiteten kom, sørget et omfattende kunstig damanlegg med renner og vannhjulsdrift for kraft til gruvenes heissystemer.

De stadig dypere gruvene krevde drift av stoller for uttransportering av malm, vanndrenering og utlufting av avgasser fra fyrsettingene. Virksomheten var i begynnelsen dominert av tyskere som ble rekruttert fra saksiske bergverk. Gruvene ble gitt tyske navn og administrert etter mønster av hevdvunne tyske bergrettstradisjoner. Utviklingen av verket var høyt prioritert av den dansk-norske staten, og Norges første offentlige kjerrevei ble bygget i 1624 til Hokksund som transportvei for gruveselskapet.

I 1630 ble det funnet gull i Braunschweig-gruven. Funnene var så lovende at det etter hvert ble investert mye penger i gullgruven Beständige Liebe (= Evig kjærlighet) i Svartås-området, rundt 3 km fra Kongsberg sentrum. Gruven gikk 70 meter ned, men det ble bare funnet nok gull til noen få mynter. Utover 1600-tallet utviklet denne gullutvinningen seg til en økonomisk skandale. Det ligger helt ulike geologiske prosesser bak forekomstene av gull og sølv på Kongsberg, men stort sett var gullfunnene elektrum, en legering av gull og sølv, kjent fra dødsmasker på egyptiske mumier.^[3]

Bergverksarbeidet var forferdelig, og de ansattes eneste privilegium var sykelønns- og pensjonsordningen med halv lønn. De som arbeidet i selve Kongsberg, hadde en arbeidsdag fra kl 4 morgen til kl 17, med innlagte hvilepauser. Lørdag var arbeidsdagen en time kortere. Morgenskiftet utenfor byen begynte kl 5:30, eller kl 6 i gruver som lå lenger fra byen. Noen måtte stå opp kl 3 om natten for å rekke frem til morgenskiftet. Nisten lå i lommen, på ryggen hang en kagge med tynt øl. Arbeideren bar med seg hakke og fakkel. Bruddet kunne befinne seg flere hundre meter nede i fuktige, iskalde sjakter, en voldsom overgang når arbeideren ofte hadde gått seg varm og svett. Arbeidsulykker skjedde ukentlig. Stiger raste sammen så arbeiderne falt ned. Når heisanordningene raste sammen, styrtet digre malmtønner nedover og ramte arbeiderne med ødeleggende kraft. De fleste ulykker skjedde under selve malmbrytingen, iblant ved sprengning, der folk ble ramt av løse blokker, eller ladningen gikk av for tidlig, som da kruttsekken på ryggen av en arbeider ble antent og sprengte ham i filler. En skyteulykke kostet en mann en fot og en arm og begge øynene, slik at han måtte ledes omkring i byen av barna sine. Brytingen kunne også skje ved oppvarming, der et kraftig bål ble tent inn mot klippen. Når denne var glohet, måtte arbeiderne hakke løs så mye masse som mulig før steinen kjølnet. Bålet reduserte oksygenet ytterligere i den allerede dårlige luften som også var tykk av røyk og støv. Rosted skrev at bergmennene hostet opp noe som lignet bek eller tjære, og utviklet symptomer som lar seg gjenkjenne som lungekreft, silikose, kronisk bronkitt og kanskje tuberkulose. Tørsten kunne også drive arbeidere til å drikke av det skadelige, sterkt mineralholdige vannet som rant fra bruddene. Morgenskiftet var over i totiden, og ettermiddagsskiftet holdt på til noe over midnatt. Berglegen hadde to timer hver morgen avsatt til å undersøke sykdom og skader hos arbeiderne. Arbeidere med lettere luftveissykdommer fikk utlevert «ståsedler» som ikke tillot sykefravær, men ga rett til en viss mengde gratis medisin. De sengeliggende mottok «kranksedler», men fikk samtidig lønnen halvert, slik at dette var siste utvei. Kongsbergs sykehus hadde bare 5-10 sengeplasser, reservert for gamle, fattige, kronisk syke og folk med kjønnssykdommer.^[4]

På 1700-tallet kom sølvverket på norske hender, og driften ble jevnere. I fire mils omkrets var bøndene forpliktet til å arbeide for verket. Mot «rimelig betaling» måtte de påta seg pliktkjøring, hogge ved og brenne trekull. Det het det at funksjonærene lurte arbeidere med regnestykket 4 + 5 = 19 for hva de betalte ut i varer. Det samlet seg opp mye sinne blant sølvverksarbeiderne som en gang truet bergskriveren: «Lønn skal du skaffe oss, ellers drar vi tarmene ut av livet på deg.» Han klarte å rømme ved hjelp av to menn som dro ham opp gjennom skorsteinen i bryggerhuset. Rundt år 1800 var hver tiende sølvverksarbeider en gutt under femten år.^[5]

Gruvene i Kongsberg skapte storhandel mellom Hardanger og Østlandet, gjenspeilt i stedsnavn på Hardangervidden som Kongsbergnuten, Kongsbergvadet, Kongsberghelleren. På Østlandet var talg en mangelvare, men nødvendig til belysning. Bare i løpet av to måneder i 1744 tok sølvverket imot 16.200 kilo talg til å lyse opp gruvegangene, fraktet vestfra på kløvhest.^[6]

Driften ved verket nådde en topp i 1770-årene da over 4 000 personer var direkte knyttet til produksjonen. 1750-årene, 1760-årene og 1770-årene var sølvverkets storhetstid. I 1805 ble gruvedriften innstilt etter flere år med fallende sølvforekomster til tross for betydelige investeringer. På grunn av den sosiale nøden som fulgte nedleggelsen, opprettet staten i 1806 et ekstraordinært fattigvesen for de tidligere ansatte ved bergverket. Jacob Aall lyktes i å få innført en ny bergverkslov og forbedret driften ved sølvverket.^[7]

I 1810 la en stor bybrann mye av bergstaden Kongsberg i aske. I 1816 ble gruvedriften gjenopptatt, om enn i mindre skala enn tidligere. Man forlot ideen om bred drift på mange gruver og valgte å satse på færre og mer sølvsikre gruver. Kunnskapen om hvor sølvet var mest sannsynlig å finne ble nå også stadig mer treffsikker. Det ble gjort betydelige nye malmfunn særlig i 1830-årene og 1860-årene. Den spesielt rikholdige Kongens gruve ble drevet til en dybde av over 1 000 meter. Verket utvant sølv helt frem til nedleggelsen, men fallende sølvpriser skapte etter hvert årvisse underskudd som ble begrunnelsen for det endelige stortingsvedtaket om nedleggelse 17. mars 1957. Da hadde selskapet i flere år tjent mer på sine store skogeiendommer enn på selve gruvedriften.

Dagens situasjon

Anleggene er nå nedstengt og åpningene delvis gjenmurt. En liten del er omgjort til museum og turistattraksjon under Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg. De av sølvgruvene som er åpne for publikum, ligger i Saggrenda, 8 km fra Kongsberg sentrum. Her frakter et gruvetog besøkende 2,3 km inn i berget.

I 2013 ble en mann dømt til fengsel i ett år og to måneder etter å ha tatt seg ned i de stengte gruvene og stjålet sølv og krystaller. Den ene inngangen ble i ettertid blokkert med en stor stein, men nye innbruddstyver gravde seg forbi den i 2017. Sølvet fra Kongsberg er ettertraktet blant samlere, og på lukkede nettsteder omsettes det for millionbeløp.^[8]

Geologi

Kongsberg sølvgruver finnes i utkanten av Oslofeltet, der malm ble dannet ved utfelling av mineraler fra oppløsninger fra aktive vulkaner.

Referanser

^ Skinnelangs: Kongsberg sølvverk
^ Odd Arne Helleberg (2010). Kongsberg sølvverk 1623-1958 : kongenes øyensten - rikenes pryd (på norsk) (2. rev utg.). Forlaget Langs Lågen. s. 159-163. ISBN 978-82-92053-41-6.
^ Bård Amundsen: «Forsker finner gull i Kongsberg», 14. januar 2020
^ Ståle Dyrvik: «Den lange fredstiden 1720-84», Norges historie bind 8 (s. 288-92), Cappelens forlag, 1988, ISBN 82-574-0443-8
^ Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 138-39), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5
^ Claus Helberg: Til fots i fjellet (s. 80), 1993, ISBN 82-90339-35-6
^ Erlend Hem, Arild Stubhaug om Jacob Aall, Tidsskrift for den norske legeforening
^ «Nye tyverier fra sølvgruvene», NTB 8. mars 2017

Se også

Litteratur

Kristian Moen: Kongsberg Sølvverk 1623-1957. Sølvverksmuseets venner, 1967. 512 s.

Eksterne lenker

Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg
Grotte- og gruveforum
Grotte- og gruveforening
Klatretur ned i sølvgruvene
Miljøstatus i Norge: Kongsberg Sølvverk
Utenlandsk arbeidskraft ved Kongsberg Sølvverk
Sakkerhusene ved Kongsberg sølvverk
(no) Historiske arkiver etter Kongsberg Sølvverk 1623–1805, 1816–1957 på Arkivportalen
(no) «Kongsberg Sølvverk». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.

[1] Skinnelangs: Kongsberg sølvverk

[2] Odd Arne Helleberg (2010). Kongsberg sølvverk 1623-1958 : kongenes øyensten - rikenes pryd (på norsk) (2. rev utg.). Forlaget Langs Lågen. s. 159-163. ISBN 978-82-92053-41-6.

[3] Bård Amundsen: «Forsker finner gull i Kongsberg», 14. januar 2020

[4] Ståle Dyrvik: «Den lange fredstiden 1720-84», Norges historie bind 8 (s. 288-92), Cappelens forlag, 1988, ISBN 82-574-0443-8

[5] Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 138-39), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5

[6] Claus Helberg: Til fots i fjellet (s. 80), 1993, ISBN 82-90339-35-6

[7] Erlend Hem, Arild Stubhaug om Jacob Aall, Tidsskrift for den norske legeforening

[8] «Nye tyverier fra sølvgruvene», NTB 8. mars 2017

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]