Richard Johannes Pellengahr (født 19. august 1883 i Rheda-Wiedenbrück i Nordrhein-Westfalen, død 9. oktober 1964 i Bielefeld i Nordrhein-Westfalen) var en tysk general under andre verdenskrig. Han er best kjent for sin rolle under den tyske invasjonen av Norge i 1940, hvor han ledet den tyske framrykningen gjennom Gudbrandsdalen og Østerdalen.[1]

Richard Pellengahr
Født19. aug. 1883Rediger på Wikidata
Wiedenbrück
Død9. okt. 1964Rediger på Wikidata (81 år)
Bielefeld
BeskjeftigelseYrkessoldat Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
UtmerkelserJernkorsets ridderkors
TroskapKeiserriket Tysklands flagg Tyske keiserriket til 1918
Tysklands flagg Weimarrepublikken til 1933
Tysklands flagg Tyskland til 1945
VåpenartHæren (Wehrmacht)
Tjenestetid19021945
Militær gradGeneralløytnant
EnhetKaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
Kommandoer196. infanteridivisjon
Deltok iFørste verdenskrig
*Slaget ved Verdun
Andre verdenskrig
*Angrepet på Norge

Bakgrunn rediger

Pellegahr var sønn av en jurist som senere ble senatpresident i Kammergericht. I 1902 ble Pellengahr fanejunker i et prøyssisk feltartilleriregiment i Wesel.

Første verdenskrig rediger

Da første verdenskrig brøt ut var han løytnant og hadde stort sett felttjeneste på vestfronten under hele krigen. Han ble tidlig i krigen forfremmet til kaptein, og allerede i oktober 1914 fikk han Jernkorset av første klasse etter slaget ved Marne. Han deltok i en rekke slag, og 7. juli 1918 ble han tildelt ridderkors og sverd av Königlicher Hausorden von Hohenzollern.

Under Weimarrepublikken rediger

Etter krigen ledet han frikorpset Freiwillig-Batteri Pellengahr og var med på å slå ned spartakistene i Ruhr vinteren og våren 1919.[1] Høsten 1920 ble han tatt opp i det nyopprettede Reichswehr og tjenstgjorde ved flere avdelinger, og i seks år lærer i ballistikk ved krigsskolen i Dresden. 1. april 1926 ble han forfremmet til major, 1931 til oberstløytnant og 1. mai 1933 til oberst. Som regimentssjef ble han i 1936 utnevnt til generalmajor. Rett før krigsutbruddet, i august 1939 ble han divisjonssjef for 196. infanteridivisjon.

Andre verdenskrig rediger

Utdypende artikkel: Operasjon Weserübung

 
Pellengahrs generaluniform, og uniformen til en menig tysk infanterist under angrepet på Norge 1940, er stilt ut på Forsvarsmuseet i Oslo.

Som divisjonssjef ledet Pellengahr den tyske framrykningen gjennom deler av det østlige Norge under det tyske angrepet på Norge i 1940. Han var ansvarlig for framrykningen gjennom Gudbrandsdalen og Østerdalen, og ledet personlig i felt de tyske styrkene i Gudbrandsdalen og fram til Åndalsnes, mens oberst Hermann Fischer ledet de tyske styrkene nordover i Østerdalen [2] På Lesja skal Pellengahr ha møtt Jonas Lie omkring 30. april da de britiske styrkene rømte mot Åndalsnes mens Jonas Lie gikk til fots i motsetning retning, mot de fremrykkende tyske styrkene. I mai 1940 bodde han først på Åndalsnes (Park Hotell) og flyttet deretter med sin stab inn på Fiva gård i Romsdalen. Fiva hadde lenge tilhørt den rike engelske Davenport-familien. Bildene av den norske og den engelske kongefamilien ble hengende mens Pellengahr brukte Fiva, inventaret på Fiva skal heller ikka ha blitt stjålet eller skadet. Høsten 1940 ble Pellengahr sendt til Nord-Norge.[3]

For sin innsats under felttoget i Norge ble han forfremmet til generalløytnant og tildelt Jernkorsets ridderkors 9. mai 1940. Han var deretter en periode øverstkommanderende for de tyske styrkene i Møre og Romsdal, og det nordlige Oppland, deretter sikre området fra Levanger til Bodø/Fauske.

1. mars 1941 ble han beordret tilbake til Tyskland og overført til reservestyrkene. 1. juli gikk han ut av aktiv tjeneste og gikk over i en stilling som generaldirektør i en tysk industribedrift.[1]

Han ble skadet under et bombeangrep på Berlin, og var til behandling for skadene i Karlsbad da krigen sluttet. For å unngå sovjetisk krigsfangenskap flyktet han sterk redusert til en nevø Thüringen rett før Den røde armé okkuperte byen.

Etter krigen rediger

Pellengahr bodde i Bielefeld med sin hustru etter krigen og var ikke yrkesaktiv. Han besøkte Gudbrandsdalen som turist i 1955. Han døde av lungebetennelse.[1]

Utmerkelser rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Svein T. Arneberg, Kristian Hosar: Vi dro mot nord, side 307-321, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9
  2. ^ Arneberg, Hosar, side 129
  3. ^ Øystein Mølmen: Krigen 1940-45. Lesjaskog, 1996.