Ofring

(Omdirigert fra «Offergave»)

Ofring (norrønt offr) er en religiøs handling som består i å gi en gave til en gud eller overnaturlig makt, uten samtidig å (hverken implisitt eller eksplisitt) fremme noe krav om å få noe tilbake. Likevel blir offerhandlinger, naturlig nok, ofte utført i håp om at guden eller den overnaturlige makten derved skal bli blidgjort slik at man likevel i praksis faktisk får noe igjen for det man har gitt bort. Ofring er kjent fra kulturer og religioner over hele verden.

Samisk offerplass, Helgeland
En hinduistisk prest fra India kaster offer i en innviet ild
Ofring av frukt i India
Ofring av en geit, Sahara
Rituell Azteker menneskeofring

En ofring kan utføres av privatpersoner alene, men utføres som oftest av spesialister (for eksempel prester) på vegne av et helt samfunn eller en menighet. Ofring skjer som regel på bestemte steder, enten i friluft eller i religiøse bygninger (for eksempel templer).

Man ofret for å beskytte mot sykdom, farer, god avling, fruktbarhet og for å skape samhørighet.

Menneskeofring har forekommet i visse kulturer og religioner. For eksempel ofret aztekerne mennesker til solguden Huitzilopochtli som en del av deres religiøse praksis.

Historie rediger

Et religiøst offer kan bestå av gjenstander, mat eller levende vesener. Fra arkeologiske funn i Danmark kjenner man for eksempel store mengder våpen nedsenket i myrer og ødelagt på en slik måte at det må ha skjedd som et rituale. Dyr blir vanligvis drept når de ofres. I mange tilfelle blir de deretter brent. På en lignende måte ble det også frembåret menneskeoffer i tidligere religioner. Miniatyrfremstillinger av en kroppsdel som har en forbindelse med tro på helbredelse, har i noen tilfelle blitt gitt som votivoffer.[1]

Ofringer kan ses på som en form for kommunikasjon mellom mennesker og guder. Skikken med å ofre gjenstander går helt tilbake til steinalderen. I steinalderen ble våpen og redskaper av flint lagt ned i myrer. I bronsealderen begynte man også å ofre gjenstander av metall. Det er gjort flere funn fra bronsealderen på Vestlandet som trolig stammer fra ofringer, for eksempel Blindheimsverdet og Revheimfunnet.[2]

I vikingtiden ble ofringer til de norrøne gudene utført både lokalt, hjemme på gården, og sentralt, hos høvdingene i bygda. Høvdingen ofret gaver til gudene på vegne av bygdesamfunnet.[3]

I kristendommen rediger

I Bibelen kan man lese om en rekke forskjellige typer ofre som israelittene frembar, deriblant brennoffer, fellesskapsoffer, takkoffer, syndoffer, skyldoffer, grødeoffer og drikkoffer. Offer kan være knyttet til bønn. I Mosebøkene står det mange instrukser i forbindelse med ofringer og andre handlinger i tempelet.

Abraham adlød Guds befaling om å ofre sin sønn Isak og tok han med seg til fjellet Moria, bygde et alter og forberedte seg på å ofre sønnen. Men i siste øyeblikk grep Gud inn og stoppet ham. Abraham hadde vist sin lydighet og tillit til Gud.

Offer var tidligere en viktig del av kirkens inntekter. I Norge ble ofringer til Den norske kirke forbudt ved lov 14. juli 1897, men loven ble opphevet 7. juni 1996.[4]

I samisk religion rediger

I samisk tradisjon er naturforståelse viktig og alt i naturen har en forbindelse til forfedrenes ånder og til guder. Noaidi var de samiske sjamanene som utførte religiøse ritualer og ofringer. Ofring var viktig i samisk kultur og man kunne ofre som en rituell handling hjemme eller i naturen uten hjelp fra noaid. Verdien på offeret var tilpasset hvem man ofret til og hva man ofret for, vanlige offergaver var kjøtt, blod, fiskerester, tran men også metall og mynter ble ofret. Var situasjonen så spesiell at man ofret mer verdifulle ting, som reinsdyr eller hester, ble offerseremonien ledet av en noaide. Noaidiens ofringer foregikk på religiøse steder i naturen som ved offersteiner, sieiddit.[5]

Det viktigste redskapet for noiaden var en tromme, runebomme, som var sentral i mange ritualer og for å komme i transe.

Brennofering rediger

Ved brennofering brant man offeret som en gave til ilden, som et symboliserte guddommen, eller for at det skulle forsvinne fra denne verdenen ved å gå opp i røyk og på den måten gå over i en annen verden. Brennofring har lang tradisjon innen mange religioner og er fremdeles i bruk innen noen som tradisjonell kinesisk religion.

I bronsealderen var brennofring vanlig i mange kulturer. I rituelle hinduistiske seremonier ofrer man mat og gjenstander i ilden, i antikkens Hellas og Roma ble det i tillegg ofret dyr. Også innen jødedommen i det gamle Israel ble dyr ofret i tempelet i Jerusalem. Det ble ofret til Odin, Tor og Frøya i norrøn mytologi og i kristendommen forekom brennoffring.[6]

Flytende, mat og slakteofer rediger

Væsker som vann, olje, vin og blod er brukt som offergaver. Den kan helles på ilden, bakken, på en stein eller i en bergsprekk. Væsken kan også drikkes, drikkeofring. Ulike typer væske kunne drikkes, for eksempel melk, vin, mjød, honning eller ghi. Grekerne og romerne brukte en hellig vin, libatio, som drikkeoffer. Hovedelementene i nattverden inkluderer frembæring av offergavene, brød og vin.[7]

Matvarer er en vanlig offergave. Det kan bli fortært av ilden eller bli spist av prester eller de som står bak ofringen eller av andre. Maten kan være kjøtt, frukt eller brød. Maten blir velsignet ved et ritual. Matoffring foregikk i jødedommen, som for eksempel Pesach og Sukkot. Under Id al-adha, en Islamsk høytidelighet, blir det ofret dyr, som regel sau, og man deler kjøttet med naboer, slekt eller fattige.[8]

Slakteoffer hvor et dyr blir slaktet under et ritual for å spises, brennes eller graves ned. Slike ofringer er kjent fra en rekke kulturer, som Egypt, Hellas, Romarriket og norrøn tid. Den var en viktig del av jødedommen frem til ødeleggelsen av Det andre tempelet i Jerusalem. Muslimer og Samaritanere utfører fremdeles med slakteofring under enkelte høytider, også innen noen former for hinduisme og tradisjonelle afrikanske og afrikanskætta relgioner slakter man offerdyr.[9]

Menneskeofring rediger

Se hoved artikkel: Menneskeofring

Innen flere religioner har det foregått menneskeofring. Det kunne være i forbindelse med bygging av templer, uår eller katastrofer hvor ofringen skulle blidgjøre maktene. Rituell kannibalisme foregikk i noen kulturer i forbindelse med menneskeofring. I samband med høytstående personer sin død kunne mennesker og dyr bli ofret for å bli med over i dødsrike.

Blant religiøse kulturer i Mellom og Sør-Amerika var menneskeofring utbredt. Hos aztekerne var det normalt med omtrent 15 000 menneskeofre hvert år, enkelte år langt høyere. Aztekerne mente at siden de var sønner og døtre av solen, måtte de mate solen med sitt eget blod, og for å få tak i ofre måtte de krige og ta mange krigsfanger. Når høvdingene og lederne for mongoler, skytere, tidlige egyptere og ulike folk i Mesoamerika døde kunne de ta med seg tjenere og konkubiner til den neste verden. Menneskeofring er omtalt blant germanske folk og keltere.

Det har blitt gjort en rekke arkeologiske funn som påviste sannsynlige bevis på menneskeofring i Danmark, Norge og Sverige. På Öland ble restene fra minst førti mennesker funnet, det var menn, kvinner og barn som ble funnet i det store offerstedet. Liknende funn er gjort på Gotland, Skåne og Närke hvor hester, mennesker og våpen som kan skyldes kalendariske ofringsritualer, har blitt dokumentert av arkeologene. På Sjælland ble rester etter fire voksne menn, to barn og fem spedbarn funnet, analyser avslørte at de var fra tidsperioden mellom 500 og 830 e.kr. og at de fleste ikke kom fra disse traktene, en av mennene var endog ikke fra skandinavia. Dette skaper spekulasjoner om at dette var ofrede slaver. Et mulig funn var registrert i Norge, da et hodeskalle etter en kvinne var oppdaget i en myr i Vea, Trøndelag. Den har tilhørt en ung kvinne i 20-30 år som hadde levd i romersk jernalder. Liknende omstendigheter var også oppdaget omkring et skjelett i Skorpa, Nordland. Også i Norden har man tatt med tjenere til dødsriket, da arkeologene gravde ut Osebergskipet i Tønsberg i 1904, ble det funnet kvinnelik i gravhaugen, som kan ha blitt ofret.

Brukt som begrep i dagligtale rediger

Begrepet ofring brukes også i overført betydning om verdslige handlinger der man på kort sikt taper noe av verdi, men der man med vilje gjør dette fordi det på litt lengre sikt kan føre til at man totalt sett vinner/tjener på det. For eksempel det å ofre en brikke i spillet sjakk.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Kværne, Per. (2011, 22. desember). Offer. I Store norske leksikon. Hentet 22. november 2016 fra https://snl.no/offer.
  2. ^ Norgeshistorie.no, Lene Melheim, «Gaver til gudene». Hentet 22. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/bronsealder/religion-og-verdensbilder/0316-gaver-til-gudene.html.
  3. ^ Norgeshistorie.no, Unn PedersenJon Vidar Sigurdsson, «Religioner møtes i vikingtiden». Hentet 22. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/religion-og-verdensbilder/0812-religioner-motes-i-vikingtiden.html.
  4. ^ Kværne, Per. (2011, 22. desember). Offer. I Store norske leksikon. Hentet 22. november 2016 fra https://snl.no/offer.
  5. ^ «Samisk religion». Religioner.no. Besøkt 10. mars 2024. 
  6. ^ «Old Testament - The Five Offerings». web.archive.org. 30. juni 2016. Arkivert fra originalen 30. juni 2016. Besøkt 9. mars 2024. 
  7. ^ Magerøy, Hallvard (22. august 2023). «drikkoffer». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 9. mars 2024. 
  8. ^ «Mat og religion - Råvare, produksjon og kvalitet (RM-RMF vg1) - NDLA». ndla.no (norsk). Besøkt 9. mars 2024. 
  9. ^ «BBC - Religions - Santeria: Sacrifice». www.bbc.co.uk (engelsk). Besøkt 9. mars 2024. 

Eksterne lenker rediger