Åpne hovedmenyen

Koordinater: 60°15′03″N 11°51′51″Ø

Hovedbygningen
Nordre murbygning
Søndre murbygning
Murbygning
Låve

Odals Verk, (tidligere også Oudal)[1] lokalt kalt Verket[2][3][4], er en gard og et tidligere jernverk i Sør-Odal i Hedmark. Garden har gardsnummer 6. Hovedeiendommen utgjør 900 dekar jord og 35 000 dekar skog. Verket ble grunnlagt på slutten av 1600-tallet og har hatt mange ulike eiere. I 1868 ble Odals Verk kjøpt opp av ei gruppe forretningsmenn fra Elverum, deriblant Helge Berger og Henrik Opsahl. Deres etterkommere eier Odals Verk i dag som et aksjeselskap med navnet Aktieselskapet Odals Værk.

Innhold

GrunnleggelsenRediger

Verket ble starta som en industrivirksomhet på slutten av 1600-tallet da Lars Robsahm fant jernmalm i grunnen på Vallstad gard, der Odals Verk ligger i dag, og i det som ble Fossgruva i Kongsvinger. Robsahm utnytta fossekraft for å drive jernverket med stangjernshamre. Vassdraget fra åsryggen mot Kongsvinger i nord ble demmet opp for å magasinere vann til å drive vannhjulene på verket. Resultatet av oppdemningene er Fløyta, Vallsjøen og Gjøralsjøen, samt flere mindre tjern i vassdraget. Ei ovnsplate fra Brandval i Kongsvinger har inskripsjonen «Odals Verk 1704» innstøpt. Dette tilsier at det må ha vært prøvedrift allerede noen år før Klas Johansen Steinkull kjøpte garden Vallstad med Odalens jernverk 8. mai 1708.

Steinkull var den drivende kraft for at jernverket kom i gang, og i perioden 1710 til 1717 var det endel produksjon på Verket. Men etter 1717 avtok driften, og i 1723 var driften fullstendig opphørt. Den første og største hindringa for å få verket i gang igjen var ifølge en kilde at «Faas-malmen medfører saadan strænghed, u-art og vanskelighed at den paa ingen maade har villet lade sig i Masofnen forsmelte».

De første gruveneRediger

Fossgruva på Kirkhus i Kongsvinger, Sæteråsgruva på Sæter i Kongsvinger og Grimslandsgruva på Verket var de første gruvene i drift. Alle tre var i drift så tidlig som i 1707. Malmgangen i Fossgruva gikk i retning fra nordvest til sørøst, og fortsatte i dagen omtrent 200 lakter. Langs denne strekninga var den avsenka elleve steder. På ett av disse stedene lå et stort malmbrudd som ble kalt Storgruva. Denne gangen hadde stor og ren malm. Fossgruva var utvilsomt den viktigste gruva i jernverkets første driftsperiode. I 1732 kom 91 % av malmen ved verket fra dette skurvet. 9 % av malmen kom fra Sætergruva. Grimslandsgruva og Svarttjennsskurvet på Verket ga veldig lite og dårlig malm.

Malmvegen fra Kirkhus sørover til Odals Verk var omtrent to mil lang og gikk over skogen. Deler av veien er fortsatt synlig i dag.

De gamle bygningeneRediger

Det gamle gardstunet på Vallstad ble tidlig forlatt, og et nytt tun ble bygd ved Vallsjøåa nord for Verksfløyta. Klas Steinkull førte blant annet opp masovn, smeltehytter, stangjernshammer, smier og forskjellige bygninger for arbeiderne. Han fikk også bygd Fløytdammen, Vallsjødammen, Gjøralsjødammen, Myrdammen, Elgstjennsdammen og Nydammen på Verket, og Stangjernsdammen på Austvatn i Nord-Odal.

  • Våningshuset var tilaftet og hadde seks værelser og skorstein i det midtre. Lengden var 27 alner og bredden 18 alner. Rett nord for det sto et sekslaftet hus med skorstein i. Det lå øst for Vallsjøåa og var 17 omfar høyt, 16,5 alner langt og 10 alner bredt.
  • Arbeiderboligene sto 30 skritt sør for masovnen:
    • Det ene var et femlaftet hus med fire værelser og kakkelovner. Det var 17 omfar høyt, 27 alner langt og 9 alner bredt.
    • Like sør for dette var et sekslaftet hus, like høyt som det forrige, men 16,5 alner langt og 8,5 alner bredt. Det hadde to værelser.
    • Sør for disse sto et sekslaftet hus med skorstein.
  • Disse husene ble brukt av arbeidsfolket ved verket.
  • Masovnen lå på vestsida av åa og var av svensk type. Den var murt opp av stein og sand med tømmer og sandfyll imellom. Ovnen var 12 alner høy, 14 alner lang og 13,5 alner bred. Muren var 6 alner tykk ved utslaget, og over det var det innlagt seks jerngjøsser og på sidene seks flatstøpte murankre. Det var påbygd et firelaftet masovnkammers på sida. Dette var 3 alner høyt, 6 alner langt og 5,5 alner bredt.
  • Hjulhuset sto rett ved masovnen.
  • Hammerhytta var bygd på østsida av åa like sør for masovnen. Den hadde to esser, to blåsehjul og ett hammerhjul.
  • Proviantbua sto noe nordvest for masovnen, og var sekslaftet. Den var 19 omfar høy, 15 alner lang og 9,5 alner bred. All redskapen til masovnen og hammeren ble bevart bak lås og slå i proviantbua.
  • Saga lå på østsida av åa rett øst for kvernhuset.
  • Kvernhuset lå på vestsida av åa mellom masovnen og hoveddammen. Det var firelaftet, 24 omfar høyt, 8 alner langt og 6,5 alner bredt. Huset hadde to par kverner.
  • Hoveddammen lå et «børseskudd» nord for masovnen og var 72,5 alner i lengde. Rennene til masovnen, hammeren, saga og kverna kom fra hoveddammen.
  • Skådammen like vest for hoveddammen var 44 alner lang.
  • Hammerdammen lå like ved våningshuset.
  • Våningshuset ved hammeren på Austvatn var nilaftet og inneholdt fire værelser med skorstein i hvert værelse.

Verket bygges opp igjenRediger

Klas Steinkull døde i 1737. Han ble begravet under koret i den gamle kirka i Strøm. I den siste tida hadde jernverksdrifta ligget nede i flere år. Verket fikk ny eier, men de gamle husene og innretningene hadde i 1739 stått lenge uten vedlikehold. Taket på bolighuset hadde forfalt, og huset var ødelagt mange steder. All innredningen var borte, og en vegg var hogd vekk. Den femlaftede arbeiderboligen var helt ødelagt. Det lå store steiner i de to østre værelsene, mens de to andre så ut til å ha vært brukt som fjøs. Huset like sør for dette var uten innredning og hadde forfalt. I masovnen måtte nye bjelker settes inn. Masovnpipa var i temmelig god stand, men trengte små reparasjoner. Masovnkammerset var råtnet. Av hjulhuset var bare noen få omfar igjen. Hjula var ødelagt, og alt jernet var hogd vekk. I hammerhytta var begge essene ødelagt, og av bygningen var det nesten ingenting igjen. Av de to blåsehjula og hammerhjulet var det bare noen råtne rester igjen. Proviantbua var ødelagt og borte. I kvernhuset var bare de delvis råtne veggene igjen. Saga var det bare noen råtne stokker igjen av. Alle rennene fra hoveddammen var borte. Hoveddammen hadde forfalt og måtte bygges opp igjen. Skådammen og hammerdammen var like ille. To masovnbelger av tre, et støpt smiested og en hammer var oppbevart på Oppi like ved. De nye eierne begynte straks å bygge opp jernverket igjen. Likevel fikk de ikke i gang regelmessig drift. Pengemangel og lave vannstander ved dammene ga problemer for arbeidet.

Sirkumferensen og de nye gruveneRediger

Jernverket fikk en ny start i 1739 takket være økonomiske oppgangstider og statlige privilegier. Privilegiene innebar at Odals Verk kunne pålegge bøndene innafor et område med en radius på fire mil, kalt «sirkumferensen», å bringe trekull mot rimelig betaling. De kunne dessuten pålegges å frakte varer til og fra verket. Bøndenes plikt til å levere kull til Verket var i perioder en kilde til sterk konflikt mellom bøndene og øvrigheten. Ingen sagbruk i dette området kunne produsere trelast annet enn til eget bruk. I prestegardenes og kronens skoger, innafor sirkumferensen, kunne jernverket fritt hogge tømmer til eget forbruk. Alle strømmer og fosser i sirkumferensen hadde jernverket førsterett til å bruke. I tillegg skulle verket slippe toll og skatter, og arbeiderne skulle slippe militærtjeneste.

I 1737 ble det oppdaga en god og bløt malmgang på Spetalen i Kongsvinger. Malmgangen gikk i retning fra sør til nord og lå åpent på fire steder. På det første stedet var det et skurv som var 1 lakter bred og 200 alner lang. Gruvene på Kirkhus var i bruk igjen i 1739 under navnet Ramsøygruvene. Gruva ved Svarttjennet ble også tatt opp igjen.

I perioden 1764 til 1774 ble det oppdaga to nye malmganger. Den ene på Trauten i Nord-Odal og den andre på Pramhus i Eidskog. Da var også gruvene på Kirkhus og Spetalen i bruk. I 1755 fant man malm på bunnen av Storsjøen som ble den viktigste malmkilden sammen med Ramsøygruvene, Trautgruvene og Spetalsgruvene. I tillegg skaffa Verket malm fra Arendal.

Arbeidet med malmen og jernetRediger

I gruvene ble malmen drevet ut ved å varme fjellet med bål av setteved. Deretter ble malmen avkjølt med kaldt vann, slik at det ble sprøtt og kunne knuses. Av og til ble også krutt brukt til å sprenge ut fjell, men bruken var begrensa fordi prisen på krutt var høy. Kruttet ble oppbevart i et eget krutthus. Krutthuset er den eneste bygningen fra selve jernverksdriften som fortsatt er bevart. Malmen ble så frakta til verket for å bli rensa i rostesengene og pukka ut før den gikk til masovnen. Det jobba en rostbrenner, en holdholder og tre malmpukkere på Verket i 1801.

I masovnen ble malmen båret i trau til ovnen etter bestemte mål. Seksten trau malm og en lest trekull ble kalt en «oppsetning». En slik oppsetning skulle stå i ovnen og synke sakte for å gi bra resultat. Utslaget ble gjort etter fem til seks oppsetninger, og et nytt ble satt på. For utslagsåpninga sto det en leirklump som ble fjerna med spett, og jernet rant da ned på sanda i hyttegolvet. Arbeidsstokken i smeltehytta besto av én masmester, tre masovnarbeidere, tre kullharkere og tre mann til å rulle slagget og arbeide på hyttegolvet. Når jernet skulle formes var det også to formere i aktivitet. Jernet ble støpt til ovner, gryter og annet eller forma til smeltestykker for stangjernshammeren.

Fra masovnen gikk smeltestykkene til hamrene, som det ble to av mot slutten av 1700-tallet. I tillegg ble det satt opp en spikerhammer i 1783. Åtte hammersmeder, en knipsmed og tre spikersmeder jobba på Verket i 1801. Ved disse hamrene ble smeltestykkene smidd eller rekka ut til stangjern. Jernet ble gløda i de store herdene, og under uttrekkinga ble det rensa for slagg og urenheter. Fagarbeiderne var for det meste svensker, mens grovarbeid som ikke krevde fagkunnskap ble gjort av odølinger og nabosokninger. Slikt grovarbeid kunne være malmbryting, vedhogging, kjøring og annet arbeid.

Verket som samfunnRediger

På Verket utviklet det seg et helt eget samfunn med selvstendig økonomi, eget forsyningssystem, egne rettsregler og eget skole- og fattigvesen. Verkseieren hadde fullmakt til å gi bøter for drukkenskap, slagsmål og andre forseelser. Det ble årlig betalt en fattigskatt av alle som arbeida på verket. I 1782 hadde verket 111 arbeidere som betalte fattigskatt. Dette var hyttearbeidere, hammersmeder, snekkere, tømmermenn, dagarbeidere og gruvearbeidere. Pengene gikk til de fattige, gamle og arbeidsudyktige ved verket. På Odals Verk var det også et eget skolehus og en skoleholder.

I 1801 bodde det 437 mennesker på Verket; 65 bondefolk, 22 tjenestefolk, 134 husmannsfolk, arbeidere og handverkere med jord, 114 arbeidsfolk uten jord, 21 handverksfolk uten jord, 8 fattigfolk og 73 andre. I det påfølgende århundret sank befolkningsmengden ned til nesten halvparten. På det meste, i 1835, var det 2 bruk og 50 plasser, 41 med jord og 9 uten, på Odals Verk.

De nye bygningeneRediger

Jernverksdrifta nådde sitt høydepunkt under Iver Hansen Neumann, som eide bedriften fra 1764 til 1823 (fram til 1774 sammen med broren Jacob). Et nytt tun ble satt opp ved utløpet til Fløyta. Der oppførte Neumann fire av de store bygningene som er bevart fram til vår tid. Den viktigste av dem er hovedbygningen i to etasjer oppført i 1767 i lafta tømmer med utvendig panel. Huset ble tegna av Brede Rantzau, og regnes som et av hovedverka i 1700-tallets rokokkoarkitektur i Norge. Bygningen har Norges lengste svalgang, et høyt valmtak og kolonnaderekker i begge etasjene mot gardsplassen. I andre etasje finnes en praktfull festsal utstyrt med brystpanel, vakre dører, beslag og malte overstykker til dørene. Vest for hovedbygningen oppførte Neumann i 1799-1800 tre store mursteinsbygninger. Det første ble oppført i ubehandla rød tegl og fungerte som stabbur, kornlager og korntørke helt fram til 1981. De to andre murhusa er gulmalte og dannet frittstående "fløyer" av hovedbygningen. Den ene var kontorbygning med en stor sal i andre etasje. Det andre inneholdt bryggerhus, landhandel, meieri og boliger for ansatte.

Fra gardstunet og 300 meter vestover ble det på 1820-tallet anlagt en romantisk park, som blant annet inkluderte en dam med karpefisk. I parkanlegget øst for hovedbygningen ligger Verkets mest særegne bygning – et kinesisk inspirert lysthus som kanskje ble oppført før Neumanns tid. Odals Verk har i dag sju fredede bygninger. Edelløvtrær som lind og ask vokser ikke naturlig i Odalen, men ble planta i stor stil på eiendommen på 1800-tallet.

StorhetstidaRediger

Eiendommen vokste, i og med at Neumann kjøpte opp flere av nabogardene for å sikre produksjonen av mat for de ansatte og beboerne, tilgang til tømmer til kull og bedre kontroll over vassdraget ned mot Glåma. Gardene Rud, Grimsland, Oppi, Kjaberg og deler av Åbuset og Taul ble kjøpt opp og lagt til Odals Verk. Neumann anla i 1783 en spikersmie med en dekkhammer og to spikerhamre. Han ønska å drive spiker- og hesteskoproduksjon, men konkurransen fra Sverige var stor. Jernverket produserte foruten spiker også kanonrør og beslag til dører og vinduer. Viktigst var likevel de rikt dekorerte vedovnene i støpejern, som man fortsatt finner en del av spredt rundt på Østlandet. Jernverksdrifta gikk dårligere fra Napoleonskrigene og utover, på grunn av bortfall av statlige privilegier og hardere konkurranse fra svenske og britiske jernverk. Jernverket ble nedlagt for godt i 1835.

Industrien etter jernverkstidaRediger

Utenom jernverket har virksomheta omfatta sagbruk, mølle, teglverk, bryggeri og frørenseri. I alle tilfellene brukte man maskineri drevet av fossekraft. De fleste ansatte bodde på arbeiderbruk og husmannsplasser som lå spredt rundt i skogene på Verket. I alt var det 65 slike plasser på Odals Verk. Fraflyttinga starta før 1900, men de fleste var bebodd til etter 1945.

På den gamle jernverkstomta ble det på 1840-tallet bygd et brenneri som senere ble et bryggeri. Bryggerianlegget ble ombygd og utvida flere ganger, blant annet under ledelse av arkitekt Schüssler i 1877. Bryggeribygningen ble med sine fem etasjer et ruvende skue mellom Verkensåa og berget i øst. Rett ved sida av bryggeribygningen ble det i 1858 oppført et stort bindingsverkshus som romma skolestue, boliger, kornlager og bøkkerverksted der man monterte og reparerte tønner. Huset fikk navnet Bryggerigangen fordi det opprinnelig gikk to lange ganger tvers igjennom bygningen. Gjennom disse gangene kjørte man med hest og kjerre for å slippe isblokker ned i den 400 kvadratmeter store kjelleren under Bryggerigangen og deler av bryggeriet. I kjelleren lagra man drikke fra bryggeriet før det ble solgt. Bryggeriet produserte limonade, vørterøl, bayerøl og bokkøl både for salg innenlands og for eksport, blant annet til Tyskland og Storbritannia. Produksjonen var på det meste én million flasker i året. I tilknytning til bryggeridrifta bygde man i 1898 distriktets første kraftverk for elektrisk kraft. Bryggeriet ble nedlagt i 1933. Et moderne sagbruk ble bygd på 1950-tallet og nedlagt i 1984. Etter dette har det ikke vært noen industrivirksomhet på Odals Verk. I noen av bygningene på garden er det siden drevet kulturvirksomhet, for eksempel kunstutstillinger med verk av blant andre Kåre Tveter og Arne Durban.

Jordbruksdrifta har vært allsidig, men har siden 1975 stort sett bestått av kornproduksjon. En uthusbygning forma som en "H" med en grunnflate på 1700 kvadratmeter preget tunet fram til uthuset i sin opprinnelige form brant ned i 1963.

Odals Verk i litteraturenRediger

Som ung sakfører på Kongsvinger tapte forfatteren Jonas Lie store penger på tømmerspekulasjoner knytta til Odals Verk. Senere lot Lie seg inspirere av livet på Verket i sin roman En malstrøm.

Aasmund Olavsson Vinje besøkte Odals Verk på vei til kongekroninga i Trondheim i 1860. I sin bok Ferdaminne fraa Sumaren 1860 skreiv han om Verket:

«Odals verk dei kallar i Søre Odalen, er ein av landsens fagraste og beste gardar, og saa vel vaksi med hagar og lystskogar og veglundar at det er eit sant herresæte, like hugsamt å leva som døy paa. Verket er nedlagt, men det gamle gjæve stell paa hus og mark av dei gamle eigarane av tysk ætt, staar att og vert hegna om; og det er komi sagbruk og bryggjarverk saa det enno er leveveg for mange; og saa er det sæter for denne store eigedomsmannen, J. Bredesen, som paa den beste maaten sambind norsk og svensk med alle sine eigedomar paa baae sider av riksgrensa og sin handel langt inn i Sverike og gjennom vassdraget fraa riksgrensa alt ned til Gøteborg.»

ReferanserRediger

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger

  • «Odals Verk». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.