Nitrogendioksid

kjemisk forbindelse

Nitrogendioksid NO2 er et nitrogenoksid (NOx). Et molekyl som består av ett nitrogenatom og to oksygenatomer med enkle kovalente bindinger (elektronparbindinger) mellom atomene.

Nitrogendioksid, NO2

NO2 oppstår blant annet ved forbrenningsreaksjoner av organiske stoffer, og hovedkilden til NO2 er biltrafikk, tungtransport og skipsfart. Vanligvis ved at den frie radikalen Nitrogenmonoksid reagerer med oksygen

2 NO + O2 → 2 NO2

Nitrogendioksid kan ved høye forekomster ha negative helseeffekter.

Helseeffekter rediger

Helseeffekter av nitrogendioksid er aktuelt da forurensing med NO2 er et problem i flere urbane eller storbyområder i Norge. Hovedkilden til NO2-forurensning er biltrafikk. Bruk av katalysator minsker utslippene av NO2, men i stedet øker utslippet av NO som igjen kan reagere med oksygen og danne NO2. NO2 kan igjen inngå i reaksjoner med andre komponenter i forbindelse med dannelse av ozon. Hvilken vei de kjemiske reaksjonene går avhenger blant annet av sollys. En del NO2-forurensning kommer fra båttrafikk, noe NO2-forurensning kommer også fra industrien, blant annet oljeindustrien.

Helseeffekter rediger

Ved innånding vil 80-90 % av NO2 tas opp i blodsirkulasjonen. På grunn av den relativt lave vannløseligheten for NO2 tas lite opp i de øvre luftveier og mesteparten av gassen trenger derfor ned i de dypere lungeavsnitt og kan hovedsakelig forårsake skade der. Større mengder NO2 vil således reagere med vann i lungene og danne salpetersyre, noe som kan føre til lungeødem.

Befolkningsundersøkelser rediger

En samlet analyse av flere separate undersøkelser av barn som bor i hus med gasskomfyrer har påvist en sammenheng mellom kronisk eksponering for NO2 og forekomsten av sykdom i luftveiene. En økning av NO2-konsentrasjonen på 28 μg/m³ over lang tid hadde sammenheng med en 20 % økning av bronkitt, kronisk piping i brystet, kronisk hoste, infeksjoner i brystet, hoste med slimpropp og episoder med pusteproblemer.[1] Andre undersøkelser har påvist sammenhenger mellom forskjellige luftveissykdommer hos barn og eksponering for NO2.[2]

I epidemiologiske undersøkelser av kortere og lengre tids eksponering i uteluft, finner man noen ganger en statistisk signifikant assosiasjon mellom eksponering for flere luftforurensningskomponenter, blant dem NO2, og økt forekomst av luftveissykdom og dødsfall. Astmatikere synes å være særlig utsatte. Data viser imidlertid ingen enkel dose-respons-sammenheng og er mindre konsistente for NO2 enn for andre forurensningskomponenter. Det er videre usikkert om det er topper med høye konsentrasjoner som kan være årsaken til effektene eller om det er langvarig eksponering for lavere konsentrasjoner. WHO nedsatte en komité (Scientific Advisory Committee, SAC) som på forespørsel fra en EU-komité (CAFE, Clean Air for Europe) vurderte blant annet betydningen av NO2 for menneskers helse. Ekspertkomiteen har konkludert med at ved relativt lave nivåer som man som oftest finner på bybakgrunnsstasjoner, fungerer NO2 som indikator for luftforurensning, muligens som indikator for små partikler. I en undersøkelse av barn i Oslo født 1992 og fulgt to til tre år fremover ble det ikke funnet sammenhenger mellom eksponering for NO2 og forekomst av bronkialobstruksjon. Det ble målt/beregnet konsentrasjoner av NO2 både i huset og utenfor. Datagrunnlaget for å vurdere om nitrogenoksider kan ha sammenheng med kreftutvikling i lunge er foreløpig for spinkelt til at det er mulig å trekke noen konklusjoner.[3][4]

Kontrollerte studier på mennesker rediger

NO2-eksponering av friske voksne så vel som personer med astma eller obstruktive lungesykdommer er foretatt i spesialbygde kamre over varierende tid (< 2 timer) og under varierende fysisk aktivitet. Effekten på lungefunksjon i slike forsøk viser store forskjeller mellom forsøkspersoner. Hos normale voksne er den laveste konsentrasjonen der en har funnet effekt på lungefunksjon ca. 2000 μg/m³. Astmatikere er den mest følsomme gruppen. En samlet analyse av slike forsøk viser at ved lett arbeid førte kortvarig eksponering for 190 μg/m³ til forsterket effekt på luftveiene hos enkelte personer med forholdsvis lett astma.[5] Det er usikkerhet om statistikken i disse forsøkene. Ved noe høyere konsentrasjoner finner man tilsvarende effekter, men heller ikke i disse forsøk finner man enkle dose-respons sammenhenger. Utsettes forsøkspersonene for allergener, slik som pollen fra gress eller bjørk, så vil NO2 forsterke den allergiske reaksjon.[6] Astmatikere ble utsatt for NO2 (300 μg/m³) og svevestøv (100 μg/m³) i 30 minutter i en bil som sto i en tunnel. Man observerte økt reaktivitet mot allergener flere timer etter eksponeringen hos forsøkspersonene. Effekten var sterkest korrelert med NO2.[7]

Risikokarakterisering rediger

Statens forurensningstilsyn fastsatte i 1992 luftkvalitetskriterier for NO2, det vil si nivåer som man ut fra daværende kunnskap antok at selv sårbare grupper kunne utsettes for uten skadevirkninger (10). For korttidseksponering over en time ble det tatt utgangspunkt i kliniske studier/forsøk i felt som viser effekter på astmatikere ved konsentrasjoner på rundt 300 μg/m³. Fordi NO2-data viser relativt lite konsistente sammenhenger antas det at NO2 ved lave konsentrasjoner først og fremst fungerer som indikator for luftforurensning.

Normer/grenseverdier/standarder rediger

Ut fra de data som finnes på helseeffekter har Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) og Folkehelsa tidligere fastsatt følgende luftkvalitetskriterier (10):

  • 500 μg/m³ (15 min. middelverdi)
  • 100 μg/m³ (1 times middelverdi)
  • 75 μg/m³ (24 timers middelverdi)
  • 50 μg/m³ (6 måneders middelverdi)

Nasjonalt folkehelseinstitutt og Klif mener at luftkvalitetskriteriet på 100 μg/m³ i timesmiddel fortsatt skal gjelde, likeledes kriteriet for 15 min midlingstid. De anbefaler å stryke luftkvalitetskriteriet for døgnmiddel, ettersom det ikke foreligger data som er godt egnet til å fastsette et luftkvalitetskriterium for døgnmiddel. I løpet av de siste årene har det heller ikke kommet nye data som støtter dette døgnmiddelet. Likeledes, ut fra gjennomgangen til WHO (SAC), vil vi foreslå å gå bort fra et halvårsmiddel for NO2. I forskrift til forurensningsloven som for NO2 skal være overholdt innen år 2010, er tiltaksgrensen satt til 200 μg/m³. Denne grensen tillates overskredet 18 ganger per kalenderår. I tillegg er det innført helsebaserte vurderingsterskler som bestemmer i hvilke tilfeller det skal foretas målinger og hvordan disse eventuelt skal gjennomføres. Den øvre vurderingsterskel ligger på 140 μg/m³, mens den nedre ligger på 100 μg/m³. Også vurderingstersklene kan overskrides inntil 18 ganger per år. I tillegg er det innført en alarmterskel for NO2 på 400 μg/m³. Forskriften gir en økt myndighet til kommunene som skal sørge for at luftkvaliteten måles.

Referanser rediger

  1. ^ Hasselblad V; m.fl. (1992). «42». Synthesis of environmental evidence. Nitrogen dioxide epidemiological studies. J. Air Waste Manage Assoc. s. 662-671. 
  2. ^ Braun-Fahrlander; m.fl. (1992). «145». Air pollution and respiratory symptoms in preschool children. Am Rev Resp Dis. s. 42-47. 
  3. ^ Saldiva PHN; m.fl. (1994). «65». Association between air pollution and mortality due to respiratory diseases in children in Sao Paulo, Brazil: A prelimary report. Environ Res. s. 218-225. 
  4. ^ Follinsbee LJ. (1992). «8». Does nitrogen dioxide exposure increase airway reponsiveness. Toxicol Ind Health. s. 273-283. 
  5. ^ Strand V; m.fl. (1997). «155». Nitrogen dioxide exposure enhances asthmatic reaction to inhaled allergen in subjects with asthma. Am J Resp Crit Care Med. s. 881-887. 
  6. ^ Statens forurensningstilsyn. (1992). Virkninger av luftforurensing på helse og miljø. Anbefalte luftkvalitetskriterier. SFT-rapport 92:16. 
  7. ^ World Health Organization (1996). Update and revision of the air quality guidelines for Europe Meeting of the working group classical air pollutions, Bilthoven, The Netherlands. WHO. 

Eksterne lenker rediger