Marie av Orleans

(Omdirigert fra «Marie av Orléans»)

Prinsesse Marie Amélie Françoise Hélène av Orleans (født 13. januar 1865 i Surrey, England, død 4. desember 1909 i København) var en fransk prinsesse. Ved giftermål ble hun også dansk prinsesse.

Marie av Orleans
Født13. jan. 1865[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Richmond upon Thames
Død4. des. 1909[1][3][5]Rediger på Wikidata (44 år)
København
BeskjeftigelseKunstner, aristokrat Rediger på Wikidata
EktefelleValdemar av Danmark (1885ukjent)[6]
FarRobert, hertug av Chartres
MorFrançoise d'Orléans
SøskenHenri, prins av Orléans
Jean d'Orléans
Princess Marguerite d’Orléans, Duchess of Magenta
BarnViggo av Rosenborg
Axel av Danmark
Aage av Danmark
Erik av Rosenborg
Margrethe af Danmark
NasjonalitetFrankrike
GravlagtRoskilde domkirke
Våpenskjold
Marie av Orleansʼ våpenskjold

Bakgrunn rediger

Hun var eldste barnet til hertug Robert d'Orléans og hans kusine Francoise d'Orleans-Joinville, og søster av Henri, prins av Orléans. Hun tilhørte den gamle franske kongeslekten Bourbon, men vokste opp i England, der familien bodde i eksil etter at Louis Philippe ble avsatt. Marie definerte seg selv som «borgerinne» (une bourgeoise).[7] Hertugen var fraværende i oppveksten hennes, siden han om militær spilte en aktiv rolle i datidens kriger (den amerikanske borgerkrig, krigen mot Tyskland i 1870 og krigen i Algier). I 1871 fikk familien dra tilbake til Frankrike og bo på slottet Eu (château d'Eu) i Chantilly. Den fordrevne kongeslekten hadde fremdeles en posisjon i Frankrike. Monarkistene ønsket bourbonerne tilbake på tronen, mens republikanerne ikke ville ha dem i landet, og i 1886 måtte Maries far dra i eksil igjen.[8]

 
Eugène Lami: Slottet Eu (château d'Eu) der prinsesse Marie giftet seg i 1885. Malt i 1843.

Dansk prinsesse rediger

20. oktober 1885 giftet hun seg med prins Valdemar av Danmark, den yngste sønnen til Christian IX. Den borgerlige vielsen fant sted i Paris. To dager senere hadde de en kirkelig seremoni i slottet Eu (château d'Eu) etter dispensasjon fra paven. Av barna ble sønnene oppdradd som protestanter, datteren som katolikk.[9] Politiken skrev åpent at prinsessen var et pant i kongehusets politiske spill og skaffet prins Valdemar en høyere apanasje.[10]

 
Prinsesse Marie.

Paret bodde i Det Gule Palé i nærheten av Amalienborg i København. Om sommeren fulgte de kongefamilien til Bernstorff slott i bydelen Gentofte.[11] Etter kong Christians død i 1906 bodde prins Valdemar med sin familie på Bernstorff slott inntil sin død i 1939.[12] Paret fikk 5 barn:

 
Bysten av prinsesse Marie på Langelinie.

Prinsesse Marie lærte raskt å gjøre seg forstått på dansk, men kom aldri til å snakke det flytende. Hun fikk hoffets tillatelse til å ferdes i Københavns gater uten hoffdame. Privat likte hun å omgås kunstnere, blant andre Herman Bang. Selv var hun en ivrig fotograf, og som elev av Otto Bache tegnet hun karikaturer og malte akvareller.[13] Etter hvert lot hun seg inspirere av art nouveau. Hun hadde ingen overdreven forestilling om sitt eget talent, men holdt flere utstillinger og donerte salgsinntektene til veldedighet. Hun var politisk aktiv og bidro til utnevnelsen av regjeringen Deuntzer, Danmarks første Venstre-ministerium. Som dyrevenn red hun på både hester og stuter, og omga seg med tre-fire foxterriere. Barna fikk en moderne fri oppdragelse, og ble kjent som «de uoppdragne barna fra Det gule palé». Siden hun var gift med en sjømann - prins Valdemar var sjøoffiser - skaffet hun seg en tatovering av et anker på høyre overarm.[14] Her stod valgspråket hennes: «qui s'en grogne, je m'en moque» dvs. «Om noen mukker, bryr jeg meg ikke.»[15]

Da en av byens originaler døde, var prinsessen den eneste som stilte i begravelsen. Hun var fascinert av branner og brøt gjerne opp fra et middagsselskap for å delta ved utrykninger.[16] I vinterhalvåret bodde familien i Det gule palé i Amaliegade, bare 500 meter fra storbrannen som brøt ut i Kongens Nytorv 6 i 1893. Som takk for prinsessens innsats under brannen skjenket Københavns brannvesen henne en brannuniform. Brannsjefen Deodatus Fredericus Sextus Meyer (1834-1921) lot henne bære brannhjelm når hun stilte opp til brannslukking. Og da storbrannen blusset opp igjen en uke senere, stilte prinsesse Marie til ny innsats.[17] I dag er brannhjelmen hennes utstilt i glassmonter Københavns Brandvæsens brannmuseum i Valby.[18]

Hun besøkte også varmestuen Samaritaneren på Nørrebro, der byens fattige fikk mat og hjelp. Spesielt var hun opptatt av sjøfolk, og i 1886 stiftet hun «Prinsesse Maries forening» som sørget for konfirmasjonsklær til barn av ubemidlete sjøoffiserer, og sørget for julemat til Nyboders fattige.[19] Både hun og J.B.S. Estrups kone igangsatte en landsomfattende innsamling etter katastrofen i Harboøre på Jyllands vestkyst. 22. november 1893 kunngjorde Politiken at 27 fiskere fra Harboøre var omkommet i en storm som i flere netter hadde feid over store deler av Europa. 20 av de omkomne fiskerne ble oppgitt å være familieforsørgere, og etterlot seg kanskje 74 farløse barn.[20]

Svigerfaren Christian IX hadde satt prinsesse Marie i husarrest samme høsten, da det franske marinedepartementet avla besøk i København underveis til Russland. Tsar Alexander III som var i Danmark på samme tid, besøkte skipene etter forslag fra prinsesse Marie som håpet å oppmuntre en fransk-russisk allianse. Dette var et farlig trekk som satte den danske regjerings utenrikspolitikk på spill.[21]

Bare 44 år gammel ble hun syk av en influensa som utviklet seg til en hjernehinnebetennelse hun døde av. Tusenvis av mennesker fulgte den populære prinsessen til graven. Marinens folk bar kisten, for prins Valdemar og de tre eldste sønnene hadde vært underveis til Thailand. Reisen ble avbrutt da de i Calicut fikk telegram om at prinsessen var alvorlig syk. De tok straks fatt på hjemreisen, men i Colombo fikk de vite at hun var død.[22]

En pengeinnsamling til Maries minne innbrakte så mye at det ble reiste et minnesmerke på Langelinie, mens resten gikk til Sømændenes hjem i Christianshavn.[23] Hjemmet bestod av boliger for pensjonerte sjøfolk og deres enker, og ble i 1911 omdøpt til Prinsesse Maries hjem.[24]

Hun er gravlagt i Roskilde domkirke i det vesle «Prinsesse Maries kapell». Østasiatisk Kompagni skjenket marmorsarkofagen hun ligger i.[25]

Referanser rediger

  1. ^ a b Genealogics, genealogics.org person ID I00002294, oppført som Marie d'Orléans[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Artists of the World Online, oppført som Prinzessin) Marie-Amélie-Francoise-Hélène (Dänemark, AKL Online kunstner-ID 00098210[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Dansk biografisk leksikon, oppført som Marie, Dansk Biografisk Leksikon-ID Marie_-_prinsesse[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Benezit Dictionary of Artists, oppført som Marie Amélie Françoise Hélène d'Orléans, Benezit-ID B00133472, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ The Peerage, oppført som Marie Amélie Françoise Hélène d'Orléans, Princesse d'Orléans, The Peerage person ID p10114.htm#i101135, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Peerage person ID p10114.htm#i101135, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Prinsesse Marie i Kvindebiografisk leksikon
  8. ^ Prinsesse Marie - historiens aktører
  9. ^ Prinsesse Marie i Kvindebiografisk leksikon
  10. ^ Prinsessens biografi
  11. ^ De nygifte ved Bernstorff slott
  12. ^ Somrene i Gentofte
  13. ^ Akvarell på s. 36
  14. ^ Prinsesse Marie - historiens aktører
  15. ^ Prinsessens valgspråk
  16. ^ Prinsesse Maries gravsted
  17. ^ Storbrannen i 1893[død lenke]
  18. ^ Prins Valdemars hushovmester (s. 38)
  19. ^ Prins Valdemars hushovmester (s. 37)
  20. ^ Prinsessens innsamling etter katastrofen i Harboøre
  21. ^ Prinsessens biografi
  22. ^ Prins Valdemars hushovmester (s. 58)
  23. ^ Prinsesse Marie - historiens aktører
  24. ^ Prinsesse Maries hjem
  25. ^ Prins Valdemars hushovmester Bilder av gravkapellet (s. 87)

Eksterne lenker rediger