MARPOL 73/78
Marpol 73/78 kalles ofte for den internasjonale konvensjonen til forhindring av marin forurensning fra skip, 1973, modifisert i 1978 (International Convention for the Prevention of Pollution From Ships, 1973 as modified by the Protocol of 1978.) «MARPOL» er en forkortning for marine pollution, forurensning til havs.
Marpol 73/78 er en av de viktigste internasjonale konvensjonene om marint miljø. Den ble laget for å minske forurensning til havs, fra dumping av miljøavfall til utslipp fra skip.
Konvensjonens målsetning er å ivareta det marine miljøet gjennom en fullstendig eliminering av forurensning ved olje eller andre skadelige substanser, og gjennom en minimalisering av slike utslipp ved uhell.
Den første MARPOL-konvensjonen ble signert den 17. februar 1973, men den ble aldri satt i kraft. Den nåværende konvensjonen er en kombinasjon av denne og 1978-protokollen, som igjen fikk en del tillegg og oppdateringer i 1999.
Den 30. november 2006 hadde 138 land underskrevet konvensjonen. Dette representerer nesten 98% av verdens samlede tonnasje.
Cruiseskip som seiler under flagget til en av medlemsnasjonene er underlagt konvensjonen også når de ikke seiler, og medlemsnasjonene er ansvarlige for de skip som er registrert under deres flagg.[1]
Vedlegg rediger
Marpol inneholder seks vedlegg, som omhandler forskjellige former for marin forurensning fra skip:
- Vedlegg I – Olje.
- Vedlegg II – Giftige væsker fraktet i bulk.
- Vedlegg III – Skadelige substanser fraktet i pakket form.
- Vedlegg IV – Kloakk.
- Vedlegg V – Søppel.
- Vedlegg VI – Luftforurensning.
Medlemslandene må akseptere vedlegg I og II, mens aksept av vedleggene III-VI er frivillig.
Vedlegg I trådte i kraft 2. oktober 1983.
Vedlegg II trådte i kraft 6. april 1987. Den 30. november 2006 hadde 138 land, representerende nesten 98% av verdens tonnasje, skrevet under på vedlegg I og II.
Vedlegg III trådte i kraft 1. juli 1992. Den 30. november 2006 hadde 123 land, representerende mer enn 94% av verdens tonnasje skrevet under på dette vedlegget.
Vedlegg IV trådte i kraft 27. september 2003. Den 30. november 2006 hadde 113 land, representerende mer enn 75% verdens tonnasje skrevet under på dette vedlegget.
Vedlegg V trådte i kraft 31. desember 1988. Den 30. november 2006 hadde 128 land, representerende mer enn 96% verdens tonnasje skrevet under på dette vedlegget.
Vedlegg VI trådte i kraft on 19. mai 2005. Den 30. november 2006 hadde 37 land, representerende mer enn 72% verdens tonnasje skrevet under på dette vedlegget.
Implementering og håndheving rediger
For at IMO-standarder skal bli bindende må de først ratifiseres av medlemsland med en total bruttotonnasje tilsvarende mer enn 50% av verdens samlede bruttotonnasje, en prosess som kan være langdrøy. Alle konvensjonens seks vedlegg har blitt ratifisert av det tilstrekkelige antallet nasjoner, og er bindende. Det siste vedlegget ble ratifisert i mai 2005.
Det landet som skipene er registrert i, skipets flaggstat, bærer ansvaret for å sertifisere skipene i henhold til kravene i konvensjonen. Landene forplikter også til å vedta lover som håndhever konvensjonen.
En av vanskene med å gjennomføre konvensjonen har sammenheng med skipsfartens intensjonale natur. Landene skipene besøker har rett til å gjennomføre undersøkelser på egen hånd, men kun innenfor egne maritime grenser. I internasjonalt farvann har man ingen annen mulighet enn å overlate saken til det landet skipet er registrert i.
En rapport fra amerikanske myndigheter fra 2000 viser at responsen på slike henvendelser fra flaggstater har vært liten.[1]
Medlemsland rediger
136 land har underskrevet avtalen:
Algerie, Angola, Antigua og Barbuda, Argentina, Australia, Aserbajdsjan, Østerrike, Bahamas, Bangladesh, Barbados, Belarus, Belgia, Belize, Benin, Bolivia, Brasil, Brunei, Bulgaria, Burma, Kambodsja, Canada, Kapp Verde, Chile, Kina, Colombia, Komorene, Kongo, Elfenbenskysten, Kroatia, Cuba, Kypros, Tsjekkia, Danmark, Djibouti, Dominica, Den dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, Ekvatorial-Guinea, Estland, Finland, Frankrike, Gabon, Gambia, Georgia, Tyskland, Ghana, Hellas, Guatemala, Guinea, Guyana, Honduras, Ungarn, Island, India, Indonesia, Iran, Irland, Israel, Italia, Jamaica, Japan, Kasakhstan, Kenya, Latvia, Libanon, Liberia, Libya, Litauen, Luxembourg, Malawi, Malaysia, Malta, Marshalløyene, Mauritania, Mauritius, Mexico, Moldova, Monaco, Mongolia, Marokko, Mosambik, Namibia, Nederland, New Zealand, Nicaragua, Nigeria, Nord-Korea, Norge, Oman, Pakistan, Panama, Papua Ny-Guinea, Peru, Filippinene, Polen, Portugal, Romania, Russland, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Salomonøyene, Samoa, São Tomé og Príncipe, Senegal, Serbia og Montenegro, Seychellene, Sierra Leone, Singapore, Slovakia, Slovenia, Sør-Korea, Sør-Afrika, Spania, Sri Lanka, Storbritannia, Surinam, Sverige, Sveits, Syria, Togo, Tonga, Trinidad og Tobago, Tunisia, Tyrkia, Tuvalu, Ukraina, Uruguay, USA, Vanuatu, Venezuela, Vietnam
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b Copeland, Claudia. "Cruise Ship Pollution: Background, Laws and Regulations, and Key Issues" Arkivert 17. desember 2008 hos Wayback Machine. (Order Code RL32450). Congressional Research Service (Oppdatert 6. februar 2008).