Landmåling

Landmåling er benyttelse av og utvikling av teknikker for å gjøre nøyaktige målinger av terrenget for å kunne markere grenser, lage kart, og så videre. En person som jobber med landmåling kalles landmåler eller geodet. Landmålerens medhjelper kalles ofte stikningsassistent.

Geodet Munthe Kaas med «målebord» ca. 1906. Kilde: Nasjonalbiblioteket i Rana

Landmålere i arbeid i Sykkylven i 1869.

Foto: Marcus Selmer

Kvartmilkart fra 1850 (Grimstad øst), med detaljkart av tettstedet Grimstad.

Klassisk teodolitt (Wild T2) ca. 1965 med adapter (øverst) for Zeiss avstandsmåler

Landmåleren bruker et instrument som kalles en teodolitt for å gjøre sine målinger. Teodolitten rettes mot et prisme som stikningsassistenten styrer. I noen tilfeller vil det være ønskelig å markere målingen. Dette gjelder spesielt dersom målingene skal brukes til bygg- eller anleggsarbeid. Noen teodolitter kan automatisk søke seg frem til et prisme. Med slikt utstyr kan en landmåler selv styre prismet, og trenger ingen assistent. Denne typen utstyr er lite utbredt, blant annet fordi slike målinger tar lenger tid, og fordi det er en del tungt utstyr som lettere flyttes når man er to.

Kvalifikasjoner

En landmåler trenger gode matematikkunnskaper (særlig innen trigonometri). Landmåleren bør dessuten ha en viss kunnskap om stereoskopi. Landmåleren må kjenne til de atmosfæriske forhold som påvirker målingene, og øvrige feilkilder med de målemetodene som benyttes. Dessuten må landmåleren ha et godt kjennskap til de instrumenter som skal brukes og kunne foreta tilhørende beregninger.^{[trenger referanse]}

Typer av landmåling

• Grunnlagsmålinger: geodetiske målinger av grunnlagsnett i et gitt koordinatsystem for å bestemme punkter i terrenget som det kan innmåles detaljer fra. Geodetiske grunnlagspunkter kalles for fastmerker.
• Detaljmålinger: innmåling av detaljpunkter (grensemerker, bygninger og andre terrengdetaljer) for konstruksjon av kart. Innmåling av punkter med høydebestemmelse for profiltegninger eller masseberegning.
• Eiendomsmålinger: utsetting og innmåling av eiendomsgrenser (grunneiendommer) med grensepunkter (grensemerker).
• Utsetting: utsetting av punkter fra en plantegning i forbindelse med anleggsarbeid (veier, broer, tunneler, kraftlinjer, bygninger). Rekonstruksjon av grenser i forbindelse med at grensemerker er kommet bort.

Historisk utvikling (Norge)

I Norge kan begrepet «landmåler» spores tilbake til slutten på 1600-tallet, da det var privatpersoner som foretok kartlegging av områder etter oppdrag fra private, eller offentlige myndigheter. Fra 1719 ble det dessuten opprettet stillinger som amtskonduktør i hvert enkelt amt. Disse stillingene skulle rydde opp i grensetvister utover landet. I bykommunene ble det opprettet egne, tilsvarende stillinger som stadskonduktører. Det er mange pene kart fra denne tiden.

På slutten av 1700-tallet og begynnelsen på 1800-tallet ble det opprettet landmålerstillinger innen forsvaret, og disse konstruerte kart for forsvarets bruk. I perioden 1845 -1865 ble stor deler av landet kartlagt på denne måten i målestokk 1:50000. Disse kartene var imidlertid ikke i vanlig salg. Betegnelsen på disse kartene var «kvartmilskart». Målingene ble som regel foretatt med «målebord» (se foto fra 1880).

«Norges geografiske oppmåling» (senere Statens kartverk) ble etablert i 1773 for å ivareta den nasjonale kartleggingen. Det overordnede grunnlagsnettet i landet, samt kartseriene 1:50000(N50 - M911) og 1:5000 (N5 - økonomisk kartverk) er i dag Statens kartverks ansvarsområde.

Etter at «utskiftningsloven» av 1857 ble iverksatt i 1859 ble det fart i kartleggingen av eiendomsgrenser. Utskiftningsloven ble innført for å rydde opp i svært innfløkte eiendomsforhold på landet, hvor gammel «teigblanding» var et viktig element. I perioden 1860–1885 ble det utført svært mange «jordskiftesaker», som resulterte i troverdige og gode kart i målestokk 1:2000 og 1:4000.

Fra slutten av 1800-tallet har landmålere hatt viktige oppgaver ved anleggsarbeider, særlig ved anlegg av jernbane, veibygging (inkludert broer og tunneler) og i forbindelse med gruvedrift.

Etter at plan- og bygningsloven ble innført i 1965, og særlig etter at delingsloven trådte i kraft i 1980, ble det ansatt landmålere i de enkelte kommunene for å forestå kartlegging av eiendomsgrenser.

Måleinstrumenter

De første måleinstrumentene var såkalte «målebord», som besto av en bordplate på et stativ med en enkelt kikkertrør som var festet til en linjal (se foto 1880). Ved å sette målebordet opp over et kjent punkt (fastmerke) ved hjelp av en loddsnor, rette instrumentet mot et annet kjent punkt, og sikte til markerte (ukjente) punkter i terrenget, ble det trukket streker på et ark på målebordet til disse. Når så instrumentet ble flyttet til et nytt kjent punkt, ble de samme ukjente punktene siktet inn, og i krysningspunktet for linjene fikk man markert beliggenheten til de ukjente punktene.

På begynnelsen av 1900-tallet kom de første teodolittene i bruk. En teodolitt er et kikkertrør som kan dreies om to akser (horisontalt og vertikalt). Begge aksene er fysisk inndelt i avlesbare vinkler (grader, minutter og sekunder), markert som riss i glassplater. Frem til 2. verdenskrig var det to norske produsenter av teodolitter; Sigurd Baalsrud og Gundersen & Løken. Forøvrig var markedet for slike instrumenter dominert av det sveitsiske foretaket Wild og det tyske foretaket Zeiss.

I 1970 ble de første avstandsmålerne basert på infrarød laserstråle introdusert. Disse kunne måle avstander opp til 3 km. med centimeters nøyaktighet, men var svært tunge å håndtere. I 1978 ble de første teodolittene med elektronisk avlesning av vinkler markedsført. Noen få år senere kom de såkalte «totalstasjonene» på markedet, som kombinerte elektronisk avstandsmåling med elektronisk vinkelavlesning samt lagring av data for videre behandling.

Etter 1990 ble det mulig å beregne nøyaktig posisjon på punkter i terrenget med såkalte GPS-mottagere. Prinsippet baserer seg på signaler fra amerikanske (NAVSTAR) og russiske (GLONASS) satellitter. I dag er det vanlig å bruke slike mottagere i kombinasjon med totalstasjoner.

Utdanningstilbud i Norge

I Norge tilbyr Trøndelag høyere yrkesfagskole, studiested Gauldal utdanning i landmåleryrket.

Autorisert eiendomslandmåler

Med matrikkelloven av 2005 ble det innført et krav til autorisasjon for landmålere. Kvalifikasjonskravene til et slikt foretak ble imidlertid ikke avgjort, men i tillegg til oppmålingstekniske krav skulle det også settes omfattende krav til eiendomsrettslige kunnskaper. Kvalifikasjonskravene skulle omtrent tilsvare kravene som var satt til landinspektører i Danmark. Matrikkelloven ble imidlertid endret av Stortinget i 2007, slik at det ikke på det tidspunktet ble innført noen norsk autorisasjon for landmålere. I 2018 ble det vedtatt en ny lovendring der det ble innført en autorisasjonsordning for eiendomslandmålere. Per 2023 fastsetter lovens § 38 at fagdepartementet utsteder landmålerbrev til personer som er

• myndige og egnet til å drive eiendomsoppmåling, og
• har godkjent utdanning, og
• har minst to års relevant erfaring etter å ha fullført utdanningen, og
• har bestått en godkjent autorisasjonsprøve.

Den 1. januar 2021 trådte Forskrift om endring i forskrift om eiendomsregistrering og forskrift om utlevering, viderebruk og annen behandling av opplysninger fra grunnboken og matrikkelen i kraft. Forskriften innførte en ordning med autorisert eiendomslandmåler for de som administerer/ leder oppmålingsforretninger, der kravet er relevant utdanning og praksis. Utøvere og kommunene ble gitt en overgangsordning på tre å, for å kunne tilpasse seg autorisasjonsordningen. Statens kartverk er autorisasjonsmyndighet, og skal herunder drive kontroll og gjennomføre prøve som leder til landmålerbrev.

Eksterne lenker

• (en) Surveying – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Beskrivelse av landmåleryrket på nettstedet utdanning.no