Wikipedia

Konrad Morgen

tysk jurist og SS-offiser

Georg Konrad Morgen (1909–1982) var en tysk jurist, SS-offiser (Sturmbannführer) og SS-dommer. Han var særlig opptatt av korrupsjon blant SS og konsentrasjonsleirenes personal, for eksempel sakene mot Rudolf Höss, Odilo Globocnik, Waldemar Hoven, Karl Otto Koch, Ilse Koch og Maximilian Grabner. Etter andre verdenskrig vitnet han i flere rettssaker blant annet Nürnbergprosessen.[3] Den norsk jusprofessoren Hans Petter Graver beskriver Morgen som en tvetydig figur i naziregimet.[4][5]

Konrad Morgen
Født8. juni 1909[1][2]Rediger på Wikidata
Frankfurt
Død4. feb. 1982[1]Rediger på Wikidata (72 år)
Frankfurt
BeskjeftigelseDommer, jurist, etterforsker Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetTyskland
Medlem avSchutzstaffel
Konrad Morgen på Commons
Konrad Morgen (til venstre, sittende) som forsvarets vitne den 10. juni 1947 i Buchenwald-hovedprosessen.

Bakgrunn rediger

Konrad Morgen ble født den 8. juni 1909 i Frankfurt am Main.[3] Faren var lokomotivfører.[6] Morgen studerte rettsvitenskap i Frankfurt, Roma, Berlin, Haag og Kiel. Fra 1934 til 1938 praktiserte han som underordnet jurist. I 1936 publiserte han en avhandling om krigspropaganda og forebygging av krig. I 1938 tok han en statseksamen som jurist og ble da kvalifisert til toppstilling som dommer.[7]

Morgen døde i Frankfurt den 4. februar 1982.[3]

Virke under nazismen rediger

Han praktiserte en kort tid som dommer ved lokaldomstolen i Stettin. Morgen ble avsatt som dommer fordi han ikke ville avsi en tendeniøs dom i tråd med partilinjen. Han meldte seg inn i NSDAP og SS i 1933.[7]

Han gjorde ett år tjeneste i Waffen-SS og søkte deretter (i 1939/1940) til SS-domstolens hovedkontor i München. Han ble 1. januar 1941 overført til SS- og politi-domstolen i Krakow der han stilte flere SS-folk for retten for korrupsjon – flere av disse ble dømt til døden.[7][8] Morgen ble kjent for å være målbevisst og standhaftig.[6] Han gikk i korrupsjonsbekjempelse mye lenger enn andre SS-dommere. Ved rettsoppgjøret etter krigen fremholdt Morgen at han etterforsket 800 saker og 200 av disse ble bragt for retten; han arresterte personlig fem kommandanter og to ble henrettet etter rettssak.[7]

 
Ilse Koch under Buchenwald-prosessen, 8. juli 1947, hun var gift med Karl Otto Koch.

SS-toppsjef Himmler avsatte i mai 1942 Morgen fordi han hadde frikjent en person for raseskjending. Fra juli 1942 til mai 1943 var han menig soldat. I desember 1942 ble Morgen sendt til Østfronten og Himmler kalte ham tilbake fra fronten i mai 1943.[3]

Morgen fikk ny stilling som SS-dommer ved SS' kriminalkontor i Berlin i 1943. Himmler var bekymret for korrupsjonen i konsentrasjonsleirene særlig underslag av verdisaker. Fra Berlin ble han sendt til konsentrasjonsleirene for å etterforske korrupsjon blant personalet der. I Buchenwald (juli 1943) avdekket han underslag og ulovlige drap; kommandanten Karl Koch og legen Waldemar Hoven ble dømt til døden for dette. Koch ble tiltalt for underslag og for å ha drept to fanger uten ordre fra høyere hold. Hoven ble tiltalt for å ha drept på eget initiativ. Morgen baserte seg på militær lov og tysk straffelov fra 1871. Sakene mot Koch og Hoven kom for retten i Weimar i september 1944. Himmler ønsket at sakene mot Koch og Hoven skulle skremme andre kommandanter og SS-offiserer fra å drive korrupsjon. Koch ble henrettet av SS i Buchenwald 5. april 1945 og Hoven ble løslatt i mars 1945. Himmler stanset granskinger av konsentrasjonsleirene.[4][6][7][3]

Morgen besøkte i 1943 Treblinka der Christian Wirth fortalte at tusenvis ble gasset ihjel på Himmlers spesifikke ordre. Aksjon Reinhard ble for det meste gjennomført mens Morgen tjenestegjorde som vanlig soldat. Massedrapene i Treblinka og Sobibor hadde blitt trappet ned da han besøkte Lublin i juli 1943, mens Auschwitz-Birkenau var de eneste gasskamrene som gikk for fullt. Morgen besøkte Auschwitz sensommeren 1943 og var der vitne til at toglaster med jøder ble sortert på perrongen og en stor del sendt rett i gasskammeret. Morgen fikk vite om at massedrap også skjedde ved skyting. Rudolf Höss fortalte at det var nødvendig å holde drapsanlegget hemmelig for driften av Auschwitz. I Berlin fortalte Morgen om sine observasjoner til sine overordnete Ernst Kaltenbrunner og Oswald Pohl; de lovet å undersøke forholdene nærmere. Himmler beskyttet Höss (på Martin Bormanns forespørsel) og forflyttet ham til en kontorjobb et annet sted; mens Morgen innledet sak mot Maximilian Grabner.[6][3]

 
Waldemar Hoven under Legeprosessen, han ble dømt til døden og hengt i 1948.

I november 1943 ble det satt opp en egen domstol for korrupsjonssaker i Kassel med Morgen som etterforskningsdommer. Morgen etterforsket korrupsjon i Lublin, Oranienburg, Sachsenhausen, Herzogenbosch, Auschwitz, Plaszow og Dachau. Høsten 1943 ble han oppmerksom på massedrap i Lublin og Auschwitz. Han sendt først en undersøkelseskommisjon til Auschwitz og besøkte deretter leiren selv slik at han fikk førstehåndskunnskap om massedrapet. I 1944 ble sepsialdomstolen flyttet til fra Kassel til SS-hovedkontoret i München der det var en egen SS- og politi-domstol. Høsten 1944 var han i Krakow og i januar ble den lokale SS-domstolen flyttet fra Krakow til Breslau. Da sovjetiske styrker nærmet seg fra øst opphørte Morgens virke.[7]

I oktober 1944 innledet Morgen sak mot Maximilian Grabner (1905–1947), sjef for Gestapo i Auschwitz, for ulovlig drap på 2000 fanger i den politiske avdelingen av Auschwitz. Prosessen ble ikke fullørt. Grabner ble etter krigen dømt og henrettet i Polen.[9][7][5]

Morgen undersøkte Oskar Dirlewangers aktiviteter og rapporterte om plyndring, korruppsjon og vilkårlig tortur og drap.[10][11] Morgen skal også ha forsøkt å arrestere Adolf Eichmann for mindre overtredelser (underslag av verdisaker); Kaltebrunner stanset arrestordren mot Eichmann.[12][7][13][5] Eichmann bekreftet dette under rettssaken i Jerusalem.[3]

Etterspill rediger

Morgen meldte seg i september 1945 for amerikansk kontraetterretning i Mannheim og fortalte at han kunne vitne i krigsforbrytersaker. Amerikanske okkupasjonsmyndigheter mistenkte at han selv kunne være krigsforbryter. Han var i amerikansk varetekt fra september 1945 til 1948. I disse tre årene ble han grundig avhørt av amerikanske etterforskere og flere dokumenter (i tillegg til dokumenter han hadde med seg) ble avdekket. Han ble avhørt i forbindelse Nürnbergprosessen (hovedprosessen) og de etterfølgende Nürnbergprosessene. Han vitnet i Legeprosessen mot Karl Brandt. Til amerikanerne fremsto han uforstående til hvorfor han ble holdt i varetekt. Han ble avnazifisert og begynte som advokat i Frankfurt i 1950. Morgen vitnet i flere straffesaker, den siste i 1980.[7][3][14]

Morgen vitnet under Nürnbergprosessen og utskrift av Morgens vitnemål ble lagt frem av forsvareren i rettssaken mot Adolf Eichmann.[15] Morgen tok personlig risiko og viste mot i sitt virke innenfor naziapparatet. Morgen dyrket etter krigen et selvbilde som en dommer med integritet der han forsøkte å opprettholde anstendigheten. Han fremstilte seg selv som regimemotstander som forsøkte å motarbeide det kriminelle systemet fra innsiden. I søknaden om å bli avnazifisert argumenterte han for at han handlet ut fra de moralske og juridiske normene som nazistene tråkket ned. Morgen fikk i Auschwitz kjennskap til massemordet som han mente var lovlig i henhold til ordre fra Hitler og Himmler. Andre drap og misbruk av fanger rettsforfulgte han som ulovlige. Morgen fremholdt i avhør at han anså Hitler som øverste lovgiver og høyeste dommer. Morgen argumenterte med at i saken mot blant andre Koch og Hoven la han til grunn at Hitler selv hadde herredømme over statens fiender og tjenestemenn på lavere nivå kunne dermed ikke drepe på eget initiativ.[7][4]

Morgen vitnet ved Auschwitzprosessen i 1964; Morgen var verken offer eller gjerningsmenn i saken og ble ansett som et sentralt vitne. Han fortalte at han fikk grundig kunnskap om Auschwitz gjennom en offisiell gransking av underslag. Blant annet ble det funnet gull fra tenner til 20.000–100.000 lik. Morgen uttalte der at massemordet ble styrt fra Hitlers rikskanselli og at straffesak burde omfatte tiltale mot Hitler og Himmler som sto bak. Morgen mente han var avskåret fra å rettsforfølge topplederne Hitler og Himmler i henhold SS egne regler; ifølge Morgen var hans eneste mulighet å straffeforfølge individer som begikk forbrytelser utenfor utryddelsesprogrammet.[16][3]

Hans Petter Graver beskriver Morgen som moralsk blind ved at han godtok massedrap på jøder og overgrep på Østfronten samtidig som han straffeforfulgte massemorderne for korrupsjon og brudd på ordrer. For eksempel inspiserte Morgen drapsanlegget i Auschwitz-Birkenau og ble sjokkert da han oppdaget at de jødiske tjenestjentene i SS-mannskapets pauserom gikk i vanlige klær (ikke fangedrakter) og brukte det uformelle du istedet for det formelle Sie.[4] Herlinde Pauer-Studer skriver at det var en grunnleggende svikt (deeply flawed) i Morgens virke som jurist og i hans moralske tenkning. Samtidig formodes han å være et pålitelig vitne om virksomheten under krigen.[7][3]

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ MAK, PLWABN-ID 9810649837505606[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h i j Pauer-Studer, H., & Velleman, J. (2015). Konrad Morgen: the conscience of a Nazi Judge. Springer.
  4. ^ a b c d Graver, Hans Petter (2015). Judges against justice. Heidelberg: Springer. ISBN 9783662442920. 
  5. ^ a b c Graver, H. P. (2018). Why Adolf Hitler Spared the Judges: Judicial Opposition Against the Nazi State. German Law Journal, 19(4), 845–878. doi:10.1017/S2071832200022896
  6. ^ a b c d Harding, Thomas (2017). Hanns og Rudolf. Vega forlag. ISBN 9788282115322. 
  7. ^ a b c d e f g h i j k Benson, Carolyn; Fink, Julian; Critch, Raymond; Pauer-Studer, Herlinde; Fraser, David; Rundle, Kristen; Benson, Carolyn; Fink, Julian (2012). «A Symposium on Nazi Law». Jurisprudence (engelsk). 3 (2): 341–463. ISSN 2040-3313. doi:10.5235/Jurisprudence.3.2.341. Besøkt 21. april 2024. 
  8. ^ Svarstad, Asbjørn (2. juni 2017). «SS-dommer Konrad Morgen dømte korrupte SS-offiserer til døden». dagbladet.no (norsk). Besøkt 21. april 2024. 
  9. ^ Pressac, Jean-Claude (1994). Krematoriene i Auschwitz. Aventura. ISBN 8258810189. 
  10. ^ Andre verdenskrig 1939–1945. Kolbotn, Norge: Bonnier Publications International. 2023. ISBN 9788253548586. 
  11. ^ Hilberg, Raul (2003). The Destruction of the European Jews: Third Edition. Yale University Press. ISBN 978-0-300-09557-9. 
  12. ^ «Collections Search – United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 22. april 2024. 
  13. ^ Pauer‐Studer, Herlinde (2018). «Complicity and Conditions of Agency». Journal of Applied Philosophy (engelsk). 35 (4): 643–660. ISSN 0264-3758. doi:10.1111/japp.12320. Besøkt 22. april 2024. «Morgen even persuaded the SS court in Berlin to issue an arrest warrant against Adolf Eichmann, accusing him of misappropriation of diamonds. For the details, see Pauer-Studer & Velleman op. cit., ch. 15.» 
  14. ^ «Nuremberg – Document Viewer – Affidavit concerning the 14f13 [secret killing] program and euthanasia». nuremberg.law.harvard.edu. Besøkt 23. april 2024. 
  15. ^ Cesarani, David (2008). Eichmann. Oslo: Spartacus. ISBN 9788243004627. 
  16. ^ «Ex‐Nazi Recalls Crimes». The New York Times (engelsk). 10. mars 1964. ISSN 0362-4331. Besøkt 23. april 2024. 

Litteratur rediger

  • Das Personenlexikon zum Dritten Reich (tysk). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. s. 416. ISBN 978-3-596-16048-8. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Konrad_Morgen&oldid=24413505»