Justus Lipsius

Justus Lipsius (født 18. oktober 1547 i Overijse, død 25. mars 1606 i Leuven) var en sør-nederlandsk humanist, filolog og historiker. Han er kjent som grunnleggeren av nystoisismen.

Justus Lipsius
Født		18. okt. 1547 Overijse
Død		23. mars 1606 (58 år) Leuven
Beskjeftigelse		Grammatiker, historiker, filosof, klassisk filolog, filolog, humanist, universitetslærer, skribent
Embete		Rector magnificus of Leiden University
Akademisk grad		Dr.juris (1576) (deles ut av: Universitetet i Leiden)
Utdannet ved		det gamle universitetet i Leuven UCLouvain
Nasjonalitet		De spanske Nederlandene
Justus Lipsius på Commons

Michel de Montaigne beskriver ham i sitt «Essays II.12» som en av samtidens mest lærde menn. Andre har beskrevet ham som Nederlandenes største lærde i renessansen, bare forbigått av Erasmus.

Lipsius levde og arbeidet i en meget urolig tid. Åttiårskrigen og inkvisisjonen var i full gang, og det var store motsetninger mellom katolikkene på den ene siden og protestantene, som var delt i kalvinister og lutheranere, på den andre. Han valgte å ta standpunkt mot åttiårskrigen, siden han konkluderte at tyranni var bedre enn krig og opprør. Justus Lipsius ble født i den katolske delen av Nederlandene, men konverterte til protestantismen da han skulle arbeide i Jena. Senere, da han vendte tilbake til Leuven, konverterte han tilbake til katolisismen. Han arbeidet som professor i den lutherske byen Jena i Thüringen, i den kalvinistiske byen Leiden og i den katolske byen Leuven i de spanske Nederlandene.

Lipsius avsluttet karrieren som professor ved universitetet i Leuven i markgrevskapet Antwerpen. Hans viktigste politiske verk er den stoiske dialogen De Constantia fra 1584. Her prøvde han å få frem en ny filosofi ved å kombinere stoisismen og kristendommen. Håpet var at denne skulle hjelpe menneskene i en tid dominert av religiøse kriger.

Hans livsprosjekt var å omforme samtidens moralfilosofi gjennom en ny tolkning av filosofen Senecas arbeider og dessuten å blåse nytt liv i politikken ved hjelp av historikeren Tacitus' arbeider. Før han utga hovedverket om Senecas filosofiske skrifter i 1605, hadde han skrevet to teoretiske verk om stoisismen. Disse la grunnlaget for en ny tolkning av Seneca og stoikernes læresetninger.

Peter Paul Rubens, bror av Philip Rubens, som var en av lærlingene til Lipsius, portretterte Lipsius i bildet De fire filosofene som nå befinner seg i Palazzo Pitti i Firenze, Italia.

Ungdomsår

Han var født Jodocus (Joost) Lips, men latiniserte navnet sitt, slik det var vanlig blant humanistene på den tiden og tok dermed navnet Justus Lipsius. Av hans motto Moribus antiquis (etter gammel skikk), som han for første gang brukte i 1570, sees hans beundring for arven fra antikken.

Lipsius' far Gillis var en borger i byen Brussel. Opprinnelig bodde han i nærheten av Hoogstraat og Kapellekerk, men da han arvet et hus nær sognekirken i Overijse etter sine foreldre flyttet han og konen Elisabeth Durieu dit. I dette huset ble sønnen Joost født, og der bodde familien frem til huset brant ned i 1548. Da Gillis ble rentemester for Overijse, ikke lenge etter brannen, lot han bygge et hus av sten for seg og familien.

Studier

Gillis Lips vendte tilbake til Brussel med Joost da sønnen var seks år. I Brussel ble Joost innskrevet ved Kapellekerks sogneskole, der han ble i fire år. Etter dette ble han sendt videre til Aat i grevskapet Hainaut for å studere latin, som ble ansett for å være nøkkelen til videre kunnskap. I Aat ble den unge Lips bare to år, i 1559 reiste han videre til Köln. Der trådte han som 15-åring inn som novise i jesuittordenen ved Bursa Nova Tricoronata, og fortsatte studiene der. I 1564 hentet foreldrene hans ham tilbake til Leuven, siden de fryktet at han kunne komme til å bli medlem av «Jesuittordenen.

Siden forlot han klosterlivet og reiste til Köln. 15. august samme år skrev han seg inn ved det katolske universitetet for å studere jus og klassiske språk. Han studerte latin under Cornelius Valerius ved Collegium Trilingue, og fordypet seg i tekster av Cicero, Propertius og Varro. I Köln bodde han på hybel hos ekteparet Hendrik og Anna Lottyns-Vande Calstere.

Til Roma

kardinal Granvelle

Da hans far uventet døde i 1565, og hans mor ikke lenge etter, var Joost Lips 18 år gammel og ble tvunget til å ta avskjed med studentlivet. Kardinal Granvelle tilbød ham å følge etter ham til Roma for der å arbeide som hans sekretær, og Lipsius grep denne muligheten.

I 1561 hadde kong Filip II av Spania utnevnt Granvelle til erkebiskop av Mechelen og primus for Nederlandene. Kardinalen forsvarte kongens religiøse politikk uten å vike, og tapte gjennom det mye godvilje. Dette var tydelig ved den høytidelige seremonien som fant sted ved hans innsettelse som erkebiskop i Mechelen 21. desember 1561. Flere høye adelsmenn uteble i protest fra seremonien. To år senere, i 1563, hadde agitasjonen mot ham økt så mye at han følte seg tvunget til å forlate Nederlandene, og i 1565 sendte Filip II ham til Roma. Lipsius forlot et område der uroen hadde vokst, og virket å kunne eksplodere i opptøyer og krig etter Alvas ankomst og henrettelsen av greve Lamoraal av Egmont og Philippe de Montmorency, greve av Horne i 1568.

I Roma tok Lipsius seg av Granvelles korrespondanse på latin. Der møtte han et Vatikan i krise etter flyttingen fra Avignon, men også antikkens Roma, bibliotekene og humanismen. Han ble også kjent med noen av datidens ledende humanister, som Marc-Antoine Muret, Fulvio Orsini, Paolo Manuzio og Guglielmo Sirleto. I 1566 utga han sitt første skrift, Variarum Lectionum Libri Tres, som han tilegnet kardinalen. Skriftet var en samling essays som behandlet klassiske tekster.

En urolig tid (1570 til 1578)

I 1570 var Lipsius tilbake i Leuven for en kort periode, han reiste til Wien på høsten i 1571. Der prøvde han å finne arbeide ved keiser Maximilian IIs hoff, men hadde ikke hellet med seg. Under oppholdet i Wien mottok han nyheten at de fremadstormende spanske troppene hadde plyndret eiendommen hans i Overijse. Det nederlandske opprøret så ut til å bli en langtrukken krig. Denne reisen til Wien kom han til å bruke som bakgrunn for dialogen i De Constantia som han skrev mer enn ti år senere.

Han ristet snart byens støv av sine føtter og reiser videre via Leipzig til Jena. Der søkte han arbeid ved det lutherske universitetet for å tjene til livets opphold, etter at hans eiendommer hadde blitt plyndret. I Jena var han ansatt som professor i retorikk og historie ved universitetet. Dette karrieresteget kan være en av årsakene til at han gikk over fra å være katolikk til å følge Martin Luthers lære. I 1573, under et kort besøk i Köln, giftet han seg med Anna Lottyns-Vande Calstere, enken etter Hendrik Vande Calstere som han hadde leid hybel hos i Leuven. Hun fulgte ikke med ham tilbake til Jena. Hans kolleger stolte ikke helt på den radikale forandringen som i hans overgang til lutherdommen. Året etter, i 1574, ble Lipsius tvunget til å forlate Jena.

I 1574 flyttet han og konen inn i huset han hadde arvet etter foreldrene i det katolske Overijse. Trusselen om krig tvang ham etter hvert til å flytte inn i Leuven, bak byens beskyttende bymurer. Han foreleste ved universitetet i Leuven, men hadde vondt for å finne seg til rette i de sydlige Nederlandene. Da Don Juans tropper plyndret Leuven i begynnelsen av februar 1578 flyktet Lipsius via Antwerpen til tryggheten i de nordlige Nederlandene.

Professor i Leiden

Universitetet i Leidens segl

I et Leiden som var merket av krig, hungersnød og beleiring grunnla Vilhelm III et nytt, kalvinistisk universitet i 1575. Han ville gjerne ansette kjente lærde ved de ulike fakultetene, og kanskje var det et spesielt ønske å rekruttere blant dem som er på flukt fra de katolske sydlige Nederlandene. I Leiden ble Lipsius mottatt med åpne armer, og han fikk en svært god lønn. Han slo seg ned i Breestraat 55, og opptrådte som hybelvert for enkelte av studentene sine, blant disse var prins Maurits av Nassau, Vilhelms sønn.

Lipsius var streng overfor studentene sine, de måtte stå opp klokken seks og studere klassiske forfattere som Tacitus, Seneca og Suetonius hele dagen. Dette ble bare avbrutt av frokost og en kort spasertur senere på dagen. Han forventet at de skulle notere sitater og skrive dikt på latin. Klokken ni på kvelden var det leggetid. Lipsius' eget bibliotek ble overdratt til universitetsbiblioteket i Leiden takket være dets bibliotekar Janus Dousa, som var en venn av Lipsius, og Christiaan Huygens. Bøkene lot han trykke hos Plantijn, som også bodde i Breestraat.

For Lipsius var de påfølgende tretten årene de mest fruktbare og lykkelige i hans liv, han fikk den oppmerksomheten og berømmelsen han lenge hadde søkt. I denne perioden ble han valgt til rector magnificus for universitetet fire ganger og utga mange vitenskapelige arbeider. Blant disse var hans mest kjente verker Politicorum sive Civilis Doctrinae Libri Sex og De Constantia, som regnes for å være hans beste. Han hadde spesialisert seg i den romerske historikeren P. Cornelius Tacitus og stoiske filosofer. Hans Opera omnia, samlede verker, ble utgitt av Plantijn i 1585.

Tilbake til de sydlige Nederlandene

Ved siden av diskusjoner på politisk og religiøst grunnlag, hvor han viste en stahet som blant annet kom til uttrykk i skriftene Politicorum Libri Sex (1589) og De una religione (1590), gjorde også det fuktige klimaet i de nordlige Nederlandene at Lipsius valgte å vende tilbake til området der han vokste opp. Selv om hans kollegaer og venner i Leiden frarådet ham å flytte til de sydlige Nederlandene, der inkvisisjonen var aktiv, reiste han. For å unngå å bli fanget opp av inkvisisjonen reiste han i påsken 1591 tilbake via Tyskland, og gamle venner av ham blant de tyske jesuittene sørget for at han ble forsonet med den romersk-katolske kirken igjen. Tilbake i våre dagers Belgia, slo han seg først ned i Spa før han flyttet videre til Liège.

Lipsius hadde mistet store deler av sin nærmeste familie: Maria, hans eneste søster, døde i 1583. Hennes mann, Cornelius Back, ble overfalt og drept av røvere i Zoniënskogen i 1587. Deres sønn, Jan-Baptist Back, vervet seg mot Lipsius' vilje ved Brussels borgervern og ble drept i tjeneste. Den eneste gjenlevende slektningen var niesen Françoise Back.

Professor i Leuven

Arenberg slott, KU-Leuven

Lipsius vendte tilbake til katolisismen, og ble ansatt som professor i latin ved sin Alma mater, Collegium Trilingue, i Leuven. Som professor hadde han en uvanlig og meget moderne måte å undervise på, han lot sine studenter bygge opp et florilegium eller rapiarium for senere bruk. Dette var en slags sitatsamling som besto av store tanker og utsagn som de hadde lagt merke til under forelesningene og lesning av klassisk litteratur. Han drev også med personlig oppfølgning av sine studenter: Som i Leiden forbarmet han seg over en gruppe på rundt syv studenter som bodde på hybel hos ham. Dette skjedde først og fremst i perioden mellom 1595 og 1601, og det gjaldt fortrinnsvis sønner av innflytelsesrike venner som hadde bedt ham om denne tjenesten.

Hybelboerne kan ha vært en årsak til at Lipsius i sin korrespondanse klaget over at han ikke lengre fant ro i sitt eget hus, og at hans hustru Anna ergret seg over all uroen ungdommen fører med seg. Lipsius hadde etterhvert blitt meget kjent, kong Filip II av Spania ga ham en lønnsøkning og utnevnte ham til offisiell historieskriver på slutten av 1595. Erkehertugparet Albrecht og Isabella overvar en av hans forelesninger kort etter deres Gledelige inntog (ned.: Blijde Inkomst, fransk: Joyeuse Entrée) i november 1599 i Leuven. Han foreleste da over Seneca og stoikernes filosofi. Der behandlet han blant annet en passasje som lovpriser tilgivelse og at denne egenskapen opphøyer et menneske til gudenes nivå: De store kan overvinne sine fiender ved godheten som deres handlinger utstråler. Samme kveld ble tre hundre arrestanter frigitt av erkehertugen, det trenger ikke være noen sammenheng, men det er et interessant poeng.

Lipsius' siste år

I 1601 reiste Lipsius på pilegrimsreise til Halle, helsen hans var ikke bra. Det han så og hørte der etterlot dype inntrykk hos ham. Olivier van den Tympels beleiring av Halle og byens etter sigende mirakuløse befrielse i 1580 var fremdeles levende i menneskers hukommelse. Etter dette hadde flere mirakler inntruffet i Halle, og et ti-tall av disse ble offisielt erkjent av den katolske kirken takket være pastor Judocus Bouwens innsats.

Hos Lipsius modnet ideen om å skrive en bok om de mirakuløse hendelsene i den lille byen i Hainaut. Han ble støttet og hjulpet av forskjellige kontaktpersoner som lot ham få tilgang til kildemateriale, og når traktaten Diva Virgo Hallensis («Vår Frue av Halle») ble utgitt av Plantijn i 1604 fikk den en god mottagelse i de spanske Nederlandene, mens mottagelsen i de nordlige Nederlandene og Tyskland var mindre positiv. Etter sigende skrev han den i løpet av ti dager, når man leser den kan man få inntrykk av at den er skrevet på kort tid. Med denne utgivelsen ble han Halles første historieskriver. I 1605 kom en oppfølger, denne gangen om miraklene som skjedde rundt «Vår Frue av Scherpenheuvel». Disse fromme publikasjonene ble hans siste, han døde i sitt hjem i Leuven natten mellom 24. og 25. mars 1606. Han ble begravet i Minderbroederskirken i Leuven. Tretten år senere, 11. september 1619 døde hans kone Anna Vande Calster. Hun ble begravet ved siden av ham i Minderbroederskirken. Justus Lipsius etterlot seg ingen barn. Hans søster Marias barnebarn, en tretten år gammel gutt, arvet biblioteket hans.

I 1853 ble et minnesmerke reist over ham i Leuven.

Vitenskapelige arbeider

Seneca, tegner: Rubens

Justus Lipsius rakk å utgi flere arbeider i løpet av sin karriere, alle skrevet på latin. Hans arbeider om latinsk tekstkritikk anses som meget verdifulle, og da kanskje spesielt hans kommentarutgave av Tacitus fra 1574. I denne var tekstkritikken så mesterlig at Lipsius' teorier ble lagt til grunn for de fleste senere utgavene. Disse egenskapene vises også i hans arbeider og utgaver av filosofen Seneca i 1605. Hans De militia romana fra 1595 var banebrytende med hensyn til de romerske antikvitetene.

Lipsius tilegnet seg en affektert stil etter modell av Tacitus, denne kaltes stilus lipdanus og var en sammensmeltning av arkaisk latin og blant annet Appuleus' språk i motsetning til Ciceros «cicceronianske» latin. Hans stil ble imitert av mange filologer, disse kaltes lipsianerne. I det filosofiske verk Libri II de Constantin in publicis malls (1584) viste han tydelig at han var en tilhenger av stoikerne. Dette verket ble nok overvurdert i hans samtid.

En flittig brevskriver

Justus Lipsius var en meget flittig brevskriver, totalt etterlot han seg mer enn 4300 brev fra brevveksling med 700 ulike personer. Mens han levde sørget han for at tre Centuriae, samlinger som hver inneholdt 100 av hans brev, ble utgitt. Den første ble utgitt i Leiden i 1586. Han hadde også forberedt en som skulle utgis etter hans død av testament-eksekutorene, Centuria postuma. Blant de 700 som han hadde brevvekslet med var lærde som Michel de Montaigne, Isaac Casaubon, Henri Estienne, Joseph Scaliger, Paolo Manuzio, Fulvio Orsini, Francisco de Quevedo, Abraham Ortelius og Hugo Grotius. De fleste brevene viser oss Lipsius' vennskap, tanker, følelser og hvem han selv mente han var. Grunnen til at han lot en del av dem publisere var at han ville vise sitt standpunkt innen humanismen og den intellektuelle bakgrunnen for neostoisismen.

Bibliografi

• Variarum Lectionum Libri IV, (1569).
• Opera omnia, (1637).
• De constantia libri duo, qui alloquium praecipue continent in publicis malis (C. Plantin, Leiden, 1584). Oversatt fra latin til nederlandsk, fransk, polsk, kastellansk og engelsk i løpet av kort tid.
• Politicorum sive Civilis doctrinae libri sex (C. Plantin, Leiden, 1589). Oversatt fra latin til nederlandsk, fransk, engelsk, polsk, tysk, kastellansk og italiensk i løpet av kort tid.

Avhandlinger om stoisismen

• Manuductionis ad Stoicam philosophiam libri tres, L. Annaeo Senecae, aliisque scriptoribus illustrandis (J. Moretus, Antwerpen, 1604)
• Physiologiae Stoicorum Libri Tres, L. Annaeo Senecae, aliisque scriptoribus illustrandis (J. Moretus, Antwerpen, 1604)
• Iusti Lipsii Philosophia & Physiologia Stoica (J. Maire, Leiden, 1644).
• L. Annaei Senecae Philosophi Opera, quae exstant omnia, a Iusto Lipsio emendata, et scholijs illustrata (J. Moretus, Antwerpen, 1605).

Eksterne lenker

• Stanford Encyclopedia; Justus Lipsius
• Internet Encyclopedia of Philosophy; Justus Lipsius