Michel de Montaigne

fransk adelsmann, statsmann, filosof og forfatter

Michel Eyquem de Montaigne (født 28. februar 1533, død 13. september 1592) var en fransk adelsmann, borgermester, dommer og forfatter som introduserte essayet som litterær sjanger under betegnelsen essai (gammelfransk un essai = «et forsøk»)[15] fordi han selv oppfattet sine artikler som «forsøk», og ikke gjorde krav på å presentere noen løsning på problemene han skrev om, eller noe filosofisk system; til gjengjeld ga hans skribentvirksomhet ordet «essay» en ny betydning: «avhandling» eller «artikkel».[16]

Michel de Montaigne
Født28. feb. 1533[1]Rediger på Wikidata
Saint-Michel-de-Montaigne (Guyenne, Kongeriket Frankrike)
Død13. sep. 1592[2][3][4][5]Rediger på Wikidata (59 år)
Saint-Michel-de-Montaigne (Guyenne, Kongeriket Frankrike)
BeskjeftigelseFilosof,[6] oversetter, jurist, essayist, selvbiograf, politiker, dikterjurist, De franske moralister, skribent[7]
Embete
  • Ordfører i Bordeaux Rediger på Wikidata
Utdannet vedCollege of Guienne
Toulouse universitet (1896-1969)
EktefelleFrançois de La Chassaigne (1565–)[8]
FarPierre Eyquem av Montaigne
NasjonalitetKongeriket Frankrike
MorsmålLatin[9][10][11]
SpråkItaliensk, latin, mellomfransk, gascon,[12] oksitansk,[13] fransk[14]
Notable verkEssays
Signatur
Michel de Montaignes signatur
Våpenskjold
Michel de Montaignes våpenskjold

Uanstrengt blandet han intellektuelle øvelser med uformelle anekdoter[17] og selvbiografisk stoff. Hans store verk Essais rommer en del av de mest innflytelsesrike essays som til denne dag er skrevet. Han er oversatt til mange språk, flere ganger til norsk.[18] Montaigne påvirket skribenter over hele verden, som René Descartes,[19] Blaise Pascal, Jean-Jacques Rousseau, Albert Hirschman, William Hazlitt,[20] Ralph Waldo Emerson, Friedrich Nietzsche, Stefan Zweig, Eric Hoffer[21] og Isaac Asimov.

I Shakespeares Stormen høres et ekko av Montaignes essay Om kannibaler. I Kong Lear låner Edmund Montaignes tanker om barneoppdragelse. Trolig var Shakespeare en bekjent av John Florio som oversatte Montaigne til engelsk, for Florio kjente Ben Jonson og var lærer for jarlen av Southampton tidlig på 1590-tallet, den tiden da Shakespeare dediserte sine dikt til jarlen.[22]

I sin egen tid var Montaigne beundret mer som statsmann enn som forfatter og tenker. Essayenes sidesprang med anekdoter og personlige funderinger ble sett på som uheldige heller enn noen nyvinning. Men med tiden ble Montaigne rost for sin evne å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Han er kjent for sin bemerkning Que sçay-je? («Hva vet vel jeg?» på mellomfransk; moderne fransk: Que sais-je?). Han var moderne i sin måte å betrakte verden på, ut fra sitt egen perspektiv. Mye av dagens litterære sakprosa er inspirert av Montaigne, og skribenter av alle slag fortsetter å lese ham for hans balanse mellom intellektuell kunnskap og personlig fortellerevne.

Han innledet sine essays med et forord om å ha skrevet en «oppriktig» bok som skilte seg fra alle andre, siden den dreide seg om ham selv: «Kjære leser, denne boken handler altså om meg selv, og det er ingen grunn til at du skal kaste bort tiden på et så lettsindig og intetsigende emne. Derfor farvel!» I dag er dette en norm, som når Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård gjør sine egne liv til litteratur.[23]

Liv og virke rediger

 
Château de Montaigne, et slott nær Bordeaux, kjøpt av Montaignes far. Hans opprinnelige familieslott eksisterer ikke lenger, skjønt Montaignes tårn hvor han holdt til i tårnrommet, står fortsatt.

Bakgrunn rediger

Michel de Montaigne ble født i Périgord nær Bordeaux der hans far, adelsmannen og kjøpmannen Pierre Eyquem, hadde kjøpt og pusset opp Montai-slottet,[24] som han tok navn etter da han ble adlet. Montaignes mor, Antoinette de Louppes (egentlig Lopez), kom fra en rik spansk-jødisk familie som flyktet fra hjemlandet for å slippe unna inkvisisjonen. Montaignes far hadde i sin ungdom deltatt i krigen i Italia, og ble der kjent med italiensk renessanse og humanisme, som hans sønn ble oppdratt etter, ut fra prinsippet om å unngå tvang, lekser og pugging.[25]

Ettersom latin ble ansett som nødvendig for å få tilgang til kunnskap, hyret Montaignes far en ung tysk latinlærer som ikke kunne ett ord fransk, slik at Montaigne lærte latin slik en lærer seg morsmålet; av å snakke med omgivelsene. Til og med tjenerskapet måtte lære seg latin til bruk når de snakket med den unge Montaigne. Da han som 7-åring begynte på skolen, snakket han godt latin, men fant seg ikke til rette med den tradisjonelle klasseromsundervisningen, enda flere av den nyopprettede skolens lærere var internasjonalt kjente humanister, særlig skotten George Buchanan som også ble lærer for kong Jakob 1.[26] Etter skolen ga han seg i kast med studier i jus og filosofi, og som dommer i overretten i Bordeaux ble han kjent med juristen Etienne de La Boétie[27] som med sin interesse for filosofi fikk avgjørende betydning for Montaigne. Vennens død høres ut som et mye tyngre slag for ham enn tapet av fem av de seks døtrene han ble far til.[28]

Montaigne arvet sin onkels dommerembete i 1555, og satt i stillingen i femten år. Den 28. februar 1571, på sin 38-årsdag, frasa han seg sine offentlige verv og trakk seg tilbake til slottet Montaigne for å studere klassikerne og seg selv.

Essayets far rediger

Slottet hadde et treetasjes tårn med egen inngang. I tårnet lot han innrede et soverom i 2. etasje, og i 3. etasje et arbeidsrom med plass til hans tre tusen bøker. I Paris fikk han utgitt noen av La Boéties etterlatte skrifter, samt en nekrolog over ham som han selv hadde skrevet, en hyllest til sin venns stoisisme med Seneca som forbilde. Deretter vendte han tilbake til tårnrommet der han skrev sine essais, de første to år etter å ha fratrått som dommer. Dette var korte tekster om ulike emner, etter hvert mindre påvirket av Seneca og mer av Plutark, som delte Montaignes levende interesse for mennesker i stedet for idéer.[29] Hans fredelige hjemmeliv «i musenes skjød», tårnrommet innredet til et bibliotek hvor bare han selv hadde adgang, oppfylte hans ønske om helt ut å kunne være seg selv. Hans mål var ikke å bli «lærd», men å bli «vis», dvs. å gjøre seg kjent ikke bare i verden, men også med seg selv. For ham var det oppdragelsens viktigste mål, så man kunne leve og dø med verdighet, etter å ha tatt et oppgjør med ærgjerrighet, griskhet og overtro. Selv gadd han ikke engang å skaffe seg noen oversikt over sitt jordiske gods, for dermed mente han å slippe ergrelsen over å bli snytt av sine tjenere. Til dem sa han at hvis de ikke klarte å være ærlige, skulle de heller «snyte ham på en sympatisk og høflig måte».[30]

Montaigne regnes som en av banebryterne for moderne pedagogikk. Han understreket hvor mye viktigere det er å utvikle forstand og vurderingsevne enn å lære seg ytre ting som f.eks. stjernenes gang. Våre evner kan bare utvikles ved øvelse, ikke ved pugging. Barn skulle oppdras uten bruk av fysisk straff, og læring være lystbetont. Synet av tvang og ufrihet pinte Montaigne. Liksom Pythagoras prøvde han å kjøpe dyr og fugler som var blitt fanget, så han kunne sette dem fri igjen.[31]

Å lære utenat er ikke å kunne noe, men bare å ha det i hukommelsen. Er noe lært på riktig måte, kan man det, uten å trenge tenke på hvordan det er uttrykt i bøkene. Undervisning skal dreie seg om å utvikle dømmekraften, og dermed skepsis. Eleven skal selv velge mellom stoikere og epikureere, eller stå fast på sin tvil på begge. Som humanist var Montaigne overbevist om at kunnskap edler sjelen, men det gjaldt utelukkende ungdom av edel byrd. Barn av folket manglet i hans øyne forutsetningen for å ta til seg kunnskap på rett måte. Han næret dyp forakt for jevne folk som mente å skjønne seg på filosofi. Og lærdommens frukt skal alltid være skepsis, for angivelig er bare en tosk sikker i sin sak.[32]

Renessansens talere og lærere satte god hukommelse høyt, mens Montaigne syntes god dømmekraft var en langt viktigere intellektuell evne enn et godt minne. Det viktigste for ham var tilstedeværelse i samtiden, det konkrete og det menneskelige.[33] Om sin egen hukommelse forsikret han at den var helt upålitelig. «Ikke i noe spørsmål av selv den minste betydning tør jeg stole på den!»[34]

Etter hans mening er bare det som får oss til å føle oss bedre, verd å forstå. Han behandlet alle underlivets funksjoner som alvorlige emner, og er kanskje den eneste filosof som har beskjeftiget seg inngående med impotens.[35]

Mens særlig Første bok inneholder kommentarer av eksempler og anekdoter fra klassiske kilder, hentet han utover i forfatterskapet stoff fra egen erfaring: fra reisen til Italia, og fra arbeidet som diplomat og megler mellom fraksjonene under religionskrigene på 1580-tallet. Han var fordomsfri, veide for og imot, og synes å se på verden og alle dens aspekter med uhildede øyne.

Montaigne fant opp essayet, en kort behandling av et emne hentet fra dagliglivet, blandet med filosofisk innsikt, anekdoter og selvbiografiske innslag, alt sett fra skribentens personlige vinkel.[36] Han var blant de første i litteraturhistorien som skrev i jeg-form med et språk som virker forbausende moderne - friskt og nytt. Det har sammenheng med at moderne fransk stabiliserte seg på Montaignes tid, etter perioder med gammelfransk og mellomfransk. Stilen er preget av latinsk syntaks; lange perioder med løst forbundne ledd. Montaigne skriver setninger som snor seg fram med en konklusjon eller presisering på slutten. Han var ikke opptatt av retorikk og logikk, men kort og konsis dagligtale.[37] Hans skepsis var en godslig tvil, der han var på leting etter sannheten, men ikke gjorde noe krav på å eie eller forvalte den.[38] Når noen spør: «Hva har du gjort i dag?» foreslår Montaigne som svar at man, i stedet for å svare: «Ingenting», svarer: «Jeg har levd.» I starten hadde han vært opptatt av kunsten å dø; gradvis ble han mer opptatt av kunsten å leve.[39]

I sine essays samtaler han med leseren, med stadige sidesprang og innlagte episoder som gjør det anstrengende å følge resonnementet. Montaigne hevdet å ha større forståelse for kannibalisme enn for de religionsforfølgelsene reformasjonstidens Frankrike var hjemsøkt av. Og plutselig dukker det opp en betraktning om italienernes talent for diplomati: «Deres vârhet for farer er så stor at de lang tid i forveien forutser alle ulykker som kan ramme dem. Derfor kan man midt under et slag bli vitne til at de sørger for sin sikkerhet til og med før de har oppdaget faren!»[40] Kannibaler fremsnakkes ut fra tanken om «den edle ville» som ellers forbindes med den langt senere Rousseau og - som montaigne selv nevner - antikkens forestilling om gullalderen. Han mener at kannibaler verken har øvrighet eller tjenere, arbeider ikke, men danser hele dagen, kan verken regne eller skrive, eter sine døde fiender - men er det verre enn å brenne andre på bål før de er døde, fordi de har en annen religion enn en selv - ? Montaigne fortsetter å rose menneskeetere, til han brått avbryter seg selv med: «Alt det der høres jo bra ut, men hva betyr det? De går jo uten bukser!»[41]

 
Montaigne

Forsvar for Raymond Sebond er hans lengste essay, der han drøfter spørsmålet om trossannhetene kan forsvares med rasjonelle argumenter.[37] Sebond var professor i teologi i Toulouse, kjent for sin bok Naturlig teologi der han prøvde å bevise at tro og fornuft er forenlige.[42] Montaignes far ba på sitt dødsleie sønnen om å oversette boken fra latin til fransk. Det gjorde han og fikk den også utgitt, og Sebonds bok vant ganske stor utbredelse. Nå analyserte han den i et essay, men kom til motsatt resultat av Sebond. Fornuft kunne ikke støtte troen, og da underkjente han ikke troen, men derimot fornuften, nesten ordrett slik Pascal gjorde det hundre år senere. Montaigne påpekte at det mennesker opplever som urokkelige sannheter, ikke er annet enn konvensjoner, typiske for den tid og kultur de lever i. Tiltro til egen fornuft blir dermed et utslag av hovmod, hybris, for kunnskap om Gud og sjelens udødeligheter ligger hinsides vår fornuft, bare tilgjengelig gjennom åpenbaring og nåde. Han siterer Seneca: «Å, hvilken lav og ussel ting er ikke mennesket, om det ikke hever seg over sin menneskelige natur» - et utsagn Montaigne fant var et nyttig utgangspunkt, men også urimelig, for det er ikke i menneskets kår å kunne heve seg over sin medfødte natur. Dette er bare mulig ved et under, dvs. kristentro - angivelig ikke ved hjelp av stoisk dyd. Selv opplevde nok Montaigne seg som en from katolikk, men hans skepsis til menneskelig fornuft skinner også igjennom i hans syn på teologi. Han fremstår mer som en agnostiker når han spør: «Hva vet jeg?»[43]

Enkelte mener at Montaigne hadde en skeptisk krise i midten av 1570-årene, mens andre hevder at skeptisisme er en del av essayformen. I 1580 var han ferdig med Første bok og følte en sterk trang til å samle nye inntrykk. Han la derfor ut på en lengre reise til Tyskland og Italia, på jakt etter et eller annet kursted i håp om å finne lindring for den nyresykdommen som hadde plaget ham i et par år. Han så også frem til å bli kjent med nye mennesker. Reisen var en slik påkjenning for den sykdomsplagede mannen at han iblant overveide selvmord, men han kom seg straks han tenkte på hvilke nye opplevelser som ventet neste dag. Særlig lengtet han etter rusleturer i Roma, og ble der i nesten et halvt år. Men så jaget sykdommen ham ubønnhørlig videre, til han fant et kursted som ikke hjalp stort. I 1582 kom han hjem.[44] I Italia fikk han bud om at han var valgt til borgermester i Bordeaux, slik hans far hadde vært. Først da de fire embedsårene var omme, tok han opp igjen sitt forfatterskap. I 1588 utga han en tredje essaysamling, samtidig med de to første i omskrevet form. En revidert utgave av dette utkom i 1595 og er den autoriserte, den som Shakespeare leste, enten på fransk eller i Florios engelske oversettelse fra 1603. I 1595-utgaven hadde Montaigne tilføyd et stykke der han skilte seg fra både kirkens menn og humanistene ved å skildre dydens vei som den enkleste, for dyden krever angivelig ingen forsakelser, men avviser tvang og frykt. Sjelens storhet viser seg ikke ved å heve seg selv og sitt potensial, men tvert om i å godta sin begrensning, si seg fornøyd med det, la seg lede av naturen og ta for seg av de gleder som finnes.[45]

Det var Henrik III av Frankrike som utnevnte ham til borgermester, og han satt i to perioder. Det var en ære, men for Montaigne oppveide det ikke tapet av friheten. Først da han etter fire år fikk trekke seg tilbake til bøkenes verden, forsonet han seg med alderdommens plager: «Hvis man kunne lære menneskene å dø, så lærte man dem samtidig å leve.» Han fikk selv en rask og mild død.[46]

Oversatte sitater rediger

  • «Jeg taler sannhet, ikke så mye som jeg ville, men så mye som jeg tør. Og jeg tør litt mer, etter hvert som jeg blir eldre.»
  • «Bevisstheten om sin egen uvitenhet er et av de fineste og sikreste tegn på god dømmekraft.»
  • «Når jeg leker med katten min, er det ikke godt å si om ikke den leker mer med meg enn jeg med den.»

Bibliografi rediger

Franske utgivelser
  • 1580 Les Essais I
  • 1580 Les Essais II
  • 1588 Les Essais III (samt omfattende revisjoner av de to første bøkene)
  • 1588 Les Essais I (Omfattende revisjon av boken)
  • 1588 Les Essais II (Omfattende revisjon av boken)
Norske oversettelser

I 2008 ble den norske oversettelsen av Montaignes samlede essays på 1.742 tekstsider sluttført. Beate Vibe var ansvarlig for oversettelsen. Kirsti Sellevold har sammen med Birger Huse vært fagkonsulent og språkvasker.

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica, www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Michel-de-Montaigne, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Internet Philosophy Ontology project, oppført som Michel De Montaigne, InPhO ID thinker/3596, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Discogs, oppført som Michel De Montaigne, Discogs artist-ID 3234829, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Internet Speculative Fiction Database, ISFDB forfatter-ID 20437, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ https://cs.isabart.org/person/81842; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 81842.
  7. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  8. ^ gw.geneanet.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ https://www.cairn.info/revue-ela-2003-2-page-137.htm; besøksdato: 9. juni 2023.
  10. ^ «Montaigne et le français» (fransk). 19. juli 2012. Besøkt 9. juni 2023. 
  11. ^ «Michel de Montaigne – Ecole Montaigne» (fransk). Besøkt 9. juni 2023. 
  12. ^ «Un dicton gascon dans Montaigne. BROUHA PROU BOUHA. Réponse aux solution de l'abbé L. Couture par l'abbé Joseph Dulac» (PDF). Besøkt 9. juni 2023. 
  13. ^ Gilles Guilhem Couffignal; "”Est-ce pas ainsi que je parle ?” : la langue à l’œuvre chez Pey de Garroset Montaigne."; besøksdato: 9. juni 2023; numéro national de thèse: 2014TOU20106; utgivelsesdato: 2014; side(r): 3; verkets språk: fransk; redaktør: Université Toulouse-Jean-Jaurès; sjanger: doktorgradsavhandling; del av: Litteratures.
  14. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 10905699, Wikidata Q16744133 
  15. ^ [1] Gammelfransk: Essai
  16. ^ «Montaigne. Mennesket som det er», Verdens litteraturhistorie bind 3 (s. 324), J.W. Cappelens forlag, ISBN 82-574-0072-6
  17. ^ Hans anekdoter er «uformelle» kun av utseende. Montaigne skrev: «Verken mine anekdoter eller mine sitater er ment kun som eksempler for autoritet, eller som pynt...De fører ofte utenfor diskusjonens emne, som frø for en rikere og dristigere sak, og gir gjenklang til en mer fintfølende tone». Jf. Michel de Montaigne: Essais, Pléiade, Paris (red. A. Thibaudet) 1937, bind 1, kap. 40, s. 252. Oversatt til norsk av Wikipedia for anledningen.
  18. ^ Montaigne, Michel de (1979): Essais, oversatt med etterord av Asbjørn Aarnes, Thorleifs Dahls kulturbibliotek Oslo: Aschehoug
  19. ^ Buckley, Michael J. (1990): At the Origins of Modern Atheism, Yale UP, s. 69.
  20. ^ Kinnaird, John, Hazlitt, William (1978): Critic of Power, Columbia University Press, s. 274.
  21. ^ Hoffer, Eric (2005): Truth Imagined, memoer, Hopewell Publications
  22. ^ Nicholas Lezard: «Shakespeare's Montaigne review» the Guardian 10. juni 2014
  23. ^ [2] Arne Melberg: «Vi mangler ord», Aftenposten 15. januar 2010
  24. ^ Château de Montai
  25. ^ «Montaigne. Mennesket som det er», Verdens litteraturhistorie bind 3 (s. 320)
  26. ^ «George Buchanan», Oxford reference
  27. ^ Daniel Lefèvre: «Montaigne og La Boétie»
  28. ^ «Montaigne. Mennesket som det er», Verdens litteraturhistorie bind 3 (s. 321)
  29. ^ «Montaigne. Mennesket som det er», Verdens litteraturhistorie bind 3 (s. 321-22)
  30. ^ Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 94-97), bind 13, Cappelens forlag, ISBN 82-02-04094-9
  31. ^ Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 94-95)
  32. ^ «Montaigne. Mennesket som det er», Verdens litteraturhistorie bind 3 (s. 326-27)
  33. ^ Montaigne
  34. ^ Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 99)
  35. ^ De store filosofer: Montaigne
  36. ^ Montaignes oppfinnelse, essayet
  37. ^ a b Dvergsdal, Arne (18. september 2008): «Montaigne – essayets bestefar», Dagbladet
  38. ^ Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 99)
  39. ^ Nicholas Lezard: «Shakespeare's Montaigne review», the Guardian 10. juni 2014
  40. ^ Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 101)
  41. ^ «Montaigne. Mennesket som det er», Verdens litteraturhistorie bind 3 (s. 330)
  42. ^ «Raymond av Sabunde», 1911 Encyclopedia Britannica
  43. ^ «Montaigne. Mennesket som det er», Verdens litteraturhistorie bind 3 (s. 328-29)
  44. ^ Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 102)
  45. ^ «Montaigne. Mennesket som det er», Verdens litteraturhistorie bind 3 (s. 330)
  46. ^ Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 102-04)

Se også rediger

Eksterne lenker rediger