Michel de Montaigne

fransk adelsmann, statsmann, filosof og forfatter

Michel Eyquem de Montaigne (født 28. februar 1533, død 13. september 1592) var en fransk adelsmann, statsmann, filosof og forfatter, en av de mest innflytelsesrike i den franske renessanse, kjent for sin popularisering av essayet som en litterær sjanger. Han var den som første gang brukte betegnelsen «essay» (av fransk essai = et forsøk)[9] om sine litterære tekster.

Michel de Montaigne
Montaigne-Dumonstier.jpg
FødtMichel Eyquem de Montaigne
28. feb. 1533[1]Rediger på Wikidata
Saint-Michel-de-MontaigneRediger på Wikidata
Død13. sep. 1592[2][3][4][5]Rediger på Wikidata (59 år)
Saint-Michel-de-MontaigneRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
9 oppføringer
Filosof[6], oversetter, jurist, essayist, selvbiograf, politiker, dikterjurist, De franske moralister, skribent[7]Rediger på Wikidata
Embete
  • Ordfører i Bordeaux Rediger på Wikidata
Utdannet ved College of Guienne, Toulouse universitet (1896-1969)Rediger på Wikidata
Ektefelle Françoise de La Chassaigne (1565–)[8]Rediger på Wikidata
Far Pierre Eyquem av MontaigneRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongeriket Frankrike, FrankrikeRediger på Wikidata
SpråkItaliensk, latin, mellomfransk, gascon
Signatur
Michel de Montaignes signatur
Våpenskjold
Michel de Montaignes våpenskjold

Uanstrengt blandet han intellektuelle øvelser med uformelle anekdoter[10] og selvbiografisk stoff — og hans store bok Essais rommer en del av de mest innflytelsesrike essayer som til denne dag er skrevet. Han har blitt oversatt til mange språk, flere ganger til norsk.[11] Montaigne påvirket forfattere og skribenter over hele verden, som René Descartes,[12] Blaise Pascal, Jean-Jacques Rousseau, Albert Hirschman, William Hazlitt,[13] Ralph Waldo Emerson, Friedrich Nietzsche, Stefan Zweig, Eric Hoffer,[14] og Isaac Asimov.

I Shakespeares Stormen høres et ekko av Montaignes essay Om kannibaler. I Kong Lear låner Edmund Montaignes tanker om barneoppdragelse. Trolig var Shakespeare en bekjent av John Florio som oversatte Montaigne til engelsk, for Florio kjente Ben Jonson og var lærer for jarlen av Southampton tidlig på 1590-tallet, den tiden da Shakespeare dediserte sine dikt til jarlen.[15]

I sin egen tid var Montaigne beundret mer som statsmann enn som forfatter og tenker. Essayenes sidesprang med anekdoter og personlige funderinger ble sett på som uheldige heller enn noen nyvinning. Men med tiden ble Montaigne rost for sin evne å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Han er kjent for sin bemerkning Que sçay-je? («Hva vet vel jeg?» på mellomfransk; moderne fransk: Que sais-je?). Han var moderne i sin måte å betrakte verden på, ut fra sitt egen perspektiv. Mye av dagens litterære sakprosa er inspirert av Montaigne, og skribenter av alle typer fortsetter å lese ham for hans balanse mellom intellektuell kunnskap og personlig fortellerevne.

Han innledet sine essays med å ha skrevet en «oppriktig» bok som skilte seg fra alle andre, siden den dreide seg om ham selv: «Kjære leser, denne boken handler altså om meg selv, og det er ingen grunn til at du skal kaste bort tiden på et så lettsindig og intetsigende emne. Derfor farvel!» I dag er dette en norm, som når Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård gjør sine egne liv til litteratur.[16]

Liv og virkeRediger

 
Château de Montaigne, et hus bygget på landet som en gang var eid av Montaignes familie. Hans opprinnelige familieslott eksisterer ikke lenger, skjønt Montaignes tårn hvor han skrev i, står fortsatt.

BakgrunnRediger

Michel de Montaigne ble født i Périgord nær Bordeaux. Der hadde faren, adelsmannen og kjøpmannen Pierre Eyquem, kjøpt og pusset opp Montai-slottet,[17] og da han ble adlet, tok han også navn etter slottet. Moren, Antoinette, kom fra en rik spansk familie som hadde flyktet fra hjemlandet for å slippe unna inkvisisjonen. Montaigne ble oppdratt i tråd med ideer faren hentet fra den italienske humanismen, at latin var nødvendig for å få tilgang til kunnskap, og den beste måten å lære på, var ikke pugging og lekselesing, men rett og slett samtaler med en privatlærer. Faren leide en latinlærer fra Tyskland til å undervise sønnen. Til og med tjenerskapet måtte lære seg latin til bruk når de henvendte seg til den unge Montaigne. Fram til han var seks år, hørte han derfor nesten bare latin, men da snakket han det også flytende. Da han som 7-åring begynte på skolen, fant han seg derfor ikke helt til rette med den tradisjonelle klasseromsundervisningen.

Montaigne arvet et dommerembede av sin onkel i 1555, og satt i stillingen i femten år. Den 28. februar 1571, på sin 38-årsdag, frasa han seg sine offentlige verv og trakk seg tilbake til slottet Montaigne.

Essayets farRediger

Her viet seg nå til et fredelig hjemmeliv «i musenes skjød», eller rettere sagt i tårnrommet han hadde innredet til et bibliotek hvor bare han selv hadde adgang. Her var Seneca hans beste venn. Målet for Montaignes liv var helt ut å kunne være seg selv. Hans mål var ikke å bli lærd, men å bli vis, dvs. å gjøre seg kjent ikke bare i verden, men også med seg selv. For ham var det oppdragelsens viktigste mål, så man kunne leve og dø med verdighet. etter å ha tatt et oppgjør med ærgjerrighet, griskhet og overtro. Selv gadd han ikke engang å skaffe seg noen oversikt over sitt jordiske gods, for dermed mente han å slippe ergrelsen over å bli snytt av sine tjenere. Til dem sa han at hvis de ikke klarte å være ærlige, skulle de heller «snyte ham på en sympatisk og høflig måte».[18]

Montaigne regnes som en av banebryterne for den moderne pedagogikk. Han understreket hvor mye viktigere det er å utvikle forstand og vurderingsevne enn å lære seg ytre ting som f.eks. stjernenes gang. Våre evner kan bare utvikles ved øvelse, ikke ved pugging. Barn skulle oppdras uten bruk av fysisk straff, og læring være lystbetont. Synet av tvang og ufrihet pinte Montaigne. Liksom Pythagoras prøvde han å kjøpe dyr og fugler som var blitt fanget, så han kunne sette dem fri igjen.[19]

Renessansens talere og lærere satte god hukommelse høyt, mens Montaigne syntes god dømmekraft var en langt viktigere intellektuell evne enn et godt minne. Det viktigste for ham var tilstedeværelse i samtiden, det konkrete og det menneskelige.[20] Om sin egen hukommelse forsikret han at den var helt upålitelig. «Ikke i noe spørsmål av selv den minste betydning tør jeg stole på den!»[21]

Etter hans mening er bare det som får oss til å føle oss bedre, verd å forstå. Han behandlet alle underlivets funksjoner som alvorlige emner, og er kanskje den eneste filosof som har beskjeftiget seg inngående med impotens.[22]

Han var oppfinner av essayet, en kort behandling av et emne hentet fra dagliglivet, blandet med filosofisk innsikt, anekdoter og selvbiografiske innslag, alt sett fra skribentens personlige vinkel.[23] Hans skepsis var en godslig tvil, der han var på leting etter sannheten, men ikke gjorde noe krav på å eie eller forvalte den.[24] Når noen spør: «Hva har du gjort i dag?» forslår Montaigne som svar at man, i stedet for å si «Ingenting», svarer: «Jeg har levd.» I starten hadde han vært opptatt av kunsten å dø; gradvis ble han mer opptatt av kunsten å leve.[25]

I sine essays samtaler han med leseren, med stadige sidesprang og innlagte episoder som gjør det anstrengende å følge resonnementet. Montaigne hevdet å ha har større forståelse for kannibalisme enn for de religionsforfølgelsene reformasjonstidens Frankrike var hjemsøkt av. Og plutselig dukker det opp en betraktning om italienernes talent for diplomati: «Deres vârhet for farer er så stor at de lang tid i forveien forutser alle ulykker som kan ramme dem. Derfor kan man midt under et slag bli vitne til at de sørger for sin sikkerhet til og med før de har oppdaget faren!»[26]

Forsvar for Raymond Sebond er hans lengste essay, her drøfter han spørsmålet om trossannhetene kan demonstreres med rasjonelle argumenter.[27] Han var blant de første i litteraturhistorien som skrev i jeg-form med et språk som virker forbausende moderne. Mange har påpekt at språket hans virker friskt og nytt. Det har sammenheng med at det moderne franske språket stabiliserte seg på Montaignes tid, etter perioder med gammelfransk og mellomfransk. Stilen er preget av latinsk syntaks; lange perioder med løst forbundne ledd. Montaigne skriver setninger som snor seg fram med en konklusjon eller presisering på slutten. Han var ikke opptatt av retorikk og logikk, men kort og konsis dagligtale.[27]

Enkelte mener at Montaigne hadde en skeptisk krise i midten av 1570-årene, mens andre hevder at skeptisismen er en del av essayformen. I 1580 var han ferdig med Første bok og følte en sterk trang til å samle nye inntrykk. Han la derfor ut på en lengre reise til Tyskland og Italia, på jakt etter et eller annet kursted i håp om å finne lindring for den nyresykdommen som hadde plaget ham i et par år. Han så også frem til å bli kjent med nye mennesker. Reisen var en slik påkjenning for den sykdomsplagede mannen at han iblant overveide selvmord, men han kom seg straks han tenkte på hvilke nye opplevelser som ventet neste dag. Særlig lengtet han etter rusleturer i Roma, og ble der i nesten et halvt år. Men så jaget sykdommen ham ubønnhørlig videre, til han fant et kursted som ikke hjalp stort. I 1582 kom han hjem.[28]

Mens særlig Første bok inneholder kommentarer av eksempler og anekdoter fra klassiske kilder, hentet han utover i forfatterskapet stadig oftere stoff fra egen erfaring: fra reisen til Italia, og fra arbeidet som diplomat og megler mellom fraksjonene under religionskrigene på 1580-tallet. Han var fordomsfri, veide for og imot, og synes å se på verden og alle dens aspekter med uhildede øyne.

Da var han kalt tilbake av Henrik III av Frankrike som utnevnte ham til borgermester av Bordeaux, hvor han satt i to perioder. Det var en ære, men for Montaigne oppveide det ikke tapet av friheten. Først etter fire år fikk han igjen trekke seg tilbake til bøkenes verden, der han forsonet seg med alderdommens plager: «Hvis man kunne lære menneskene å dø, så lærte man dem samtidig å leve.» Han fikk selv en rask og mild død.[29]

Oversatte sitaterRediger

 
Michel de Montaigne
  • «Jeg taler sannhet, ikke så mye som jeg ville, men så mye som jeg tør. Og jeg tør litt mer, etter hvert som jeg blir eldre.»
  • «Bevisstheten om sin egen uvitenhet er et av de fineste og sikreste tegn på god dømmekraft.»
  • «Når jeg leker med katten min, er det ikke godt å si om ikke den leker mer med meg enn jeg med den.»

BibliografiRediger

Franske utgivelser
  • 1580 Les Essais I
  • 1580 Les Essais II
  • 1588 Les Essais III (samt omfattende revisjoner av de to første bøkene)
  • 1588 Les Essais I (Omfattende revisjon av boken)
  • 1588 Les Essais II (Omfattende revisjon av boken)
Norske oversettelser

I 2008 ble den norske oversettelsen av Montaignes samlede essays på 1.742 tekstsider sluttført. Beate Vibe var ansvarlig for oversettelsen. Kirsti Sellevold har sammen med Birger Huse vært fagkonsulent og språkvasker.

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica, www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Michel-de-Montaigne, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ the Internet Philosophy Ontology Project, oppført som Michel De Montaigne, InPhO ID thinker/3596, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Discogs, oppført som Michel De Montaigne, Discogs artist-ID 3234829, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Internet Speculative Fiction Database, ISFDB forfatter-ID 20437, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 81842, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ gw.geneanet.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ [1] Gammelfransk: Essai
  10. ^ Hans anekdoter er «uformelle» kun i framtoningen; Montaigne skrev: «Verken mine anekdoter eller mine sitater er alltid benyttet kun som eksempler, for autoritet, eller for utsmykking... De bærer ofte utenfor emnet under diskusjonen, frø for en rikere og mer dristig sak, og de gir gjenklang til en mer delikat tone». Jf. Michel de Montaigne: Essais, Pléiade, Paris (red. A. Thibaudet) 1937, Bd. 1, kapittel 40, s. 252. Oversatt til norsk av Wikipedia for anledningen.
  11. ^ Montaigne, Michel de (1979): Essais, oversatt med etterord av Asbjørn Aarnes, Thorleifs Dahls kulturbibliotek Oslo: Aschehoug
  12. ^ Buckley, Michael J. (1990): At the Origins of Modern Atheism, Yale UP, s. 69.
  13. ^ Kinnaird, John, Hazlitt, William (1978): Critic of Power, Columbia University Press, s. 274.
  14. ^ Hoffer, Eric (2005): Truth Imagined, memoer, Hopewell Publications.
  15. ^ Nicholas Lezard: «Shakespeare's Montaigne review» the Guardian 10. juni 2014
  16. ^ [2] Arne Melberg: «Vi mangler ord» Aftenposten 15. januar 2010
  17. ^ Château de Montai
  18. ^ Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 94-97), bind 13, Cappelens forlag, ISBN 82-02-04094-9
  19. ^ Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 94-95)
  20. ^ Montaigne
  21. ^ Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 99)
  22. ^ De store filosofer - Montaigne
  23. ^ Montaignes oppfinnelse, essayet
  24. ^ Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 99)
  25. ^ Nicholas Lezard: «Shakespeare's Montaigne review» the Guardian 10. juni 2014
  26. ^ Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 101)
  27. ^ a b Dvergsdal, Arne (18. september 2008): «Montaigne – Essayets bestefar», Dagbladet
  28. ^ Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 102)
  29. ^ Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 10204)

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger