Johan Henrik Schrøter d.y.

færøysk landhandler, bonde, sysselmann og politiker

Johan Henrik Schrøter den yngre (født 13. februar 1842 i Trongisvágur, død 16. april 1911 i Tórshavn) var en færøysk landhandler, bonde, sysselmann og politiker. Han var valgt til det færøyske Lagtinget 1873–1905 og til det danske Folketinget fra Færøyene 1884–1887 som radikal venstremann.

Johan Henrik Schrøter d.y.
Født13. feb. 1842Rediger på Wikidata
Trongisvágur
Død16. apr. 1911Rediger på Wikidata (69 år)
Tórshavn
BeskjeftigelsePolitiker, landhandler, bonde, sysselmann Rediger på Wikidata
PartiVenstre
NasjonalitetKongeriket Danmark
Folketingsmedlem
1884–1887
ValgkretsFærøyene
Lagtingsmedlem
1873–1905
ValgkretsSuðuroy (1873–1881 og 1885–1901), Suðurstreymoy (1881–1885) og Sandoy (1901–1905)

Familie og yrke rediger

Han var sønn av omgangsskolelærer Ole Jespersen og jordmor Karen Frederikke Jacobsdatter.[1] Han ble døpt Jespersen, men sløyfet dette navnet.[2] Faren var uekte sønn av sogneprest og folkeminnesamler Johan Henrik Schrøter; viste seg som en boklig og praktisk evnerik mann; og fikk attest fra amtmann Christian Pløyen som egnet som lærer etter noen års skolegang i Tórshavn. Søsteren Ellen (Eline) giftet seg med bonde Daniel Johan Lisberg (Dánjal Johan í Smiðjuni) i Fámjin, så Johan Henrik Schrøter ble grandonkel til Jens Olivur Lisberg, som heiste Færøyenes flagg for første gang.[3][4][5]

Han gikk i lære hos en handelsmann i København, vendte tilbake til Færøyene i 1863, og slo seg ned som landhandler, fiskebåtreder og bonde i Hvalba. Han giftet seg i 1869 med Elisabeth Christine Poulsen fra samme bygd. Paret fikk åtte barn, blant dem datteren Karen Berthe Frederikke, som ble gift med den senere lagtingsmannen Thomas Johan Midjord. I 1898 ble Schrøter utnevnt til sysselmann på Sandoy med bolig på Sandur.[2][4]

Politisk arbeid rediger

Schrøter var innvalgt på det færøyske Lagtinget fra Suðuroy 1873–1881, fra Suðurstreymoy 1881–1885, igjen fra Suðuroy 1885–1901 og til sist fra Sandoy 1901–1905.[1] På denne tiden fantes det ingen politiske partier på Færøyene, men han stod lagtingsmenn av ulik politisk sjattering nært, i første rekke Fríðrikur Petersen, Djóni í Geil og Oliver Effersøe.[2]

Schrøter tok stilling imot Estrup-ministeriet under forfatningsstriden, og ble i 1884 valgt til Folketinget fra Færøyene, som hittil hadde valgt høyremenn i mange år. Bærent Bærentsen og O.P. Effersøe kan ha delt høyrevelgerne mellom seg dette året. Schrøter forfattet et agitasjonsskrift om forfatningsstriden og ble en nær venn av Jens Busk, en av partiets radikale grundtvigianere. Schrøter var også kritisk til det danske embedsmannsveldet på Færøyene. Han tapte valget i 1887 mot høyremannen H.C. Müller, men stilte flere ganger som kandidat, mest kjent imot Thomas Thomsen og Jóannes Patursson.[2][6]

På slutten av 1800-tallet vokste den færøyske nasjonalbevegelsen frem. I Føringafelag tok Schrøter til orde for færøysk som undervisningsspråk, men var skeptisk til krav om indre selvstyre. Etter systemskiftet fant høyremenn og moderate venstremenn på Færøyene i stor grad sammen, noe som gjenspeiles i at noen av Schrøters fremste støttespillere ved folketingsvalget i 1903 var gamle høyremenn som Fríðrikur Petersen, Ole Jacobsen, Clement Olsen og Søren Müller.[7][8] I 1903 tapte han for siste gang for Patursson med 10 stemmer, men ville antageligvis ha vunnet om ikke de overveiende konservative velgerne på en av ytterøyene hadde blitt sittende værfast.[2]

Etter noen dagers sykeleie døde han på amtshospitalet i Tórshavn i 1911.[2]

Referanser rediger

  1. ^ a b Dahl, Árni (2002). «Ævisøgur». Løgtingið 150 – Hátíðarrit (PDF) (færøysk). 2. Tórshavn: Løgtingið. s. 347. ISBN 978-99918-966-5-6. Arkivert (PDF) fra originalen 4. januar 2014. 
  2. ^ a b c d e f Jespersen, Niclas (25. mai 1991). «Fræmmand ættarnøvn í Suðuroy». Dimmalætting (færøysk): 25. 
  3. ^ Jacobsen, Elgerda (1983). Skúlaskapur i Fróðbiar sókn 1812–1975. Føroya Skúlasøga (færøysk). 1. Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 24–27. OCLC 465724716. 
  4. ^ a b Weyhe, Eivind (2014). «Ániasartáttur – ein uppskrift á suðuroyarmáli». Fróðskaparrit (færøysk). 61: 92. doi:10.18602/fsj.v0i61.15. 
  5. ^ Weyhe, Eivind (2003). Í miðjum grasgarði. Rannsóknir í kvæðauppskriftum úr Suðuroy. Annales Societatis Scientiarum Færoensis Supplementum (færøysk). 38. Tórshavn: Føroya Fróðskaparfelag. s. 34. ISBN 978-99918-41-38-0. 
  6. ^ Debes, Hans Jacob (1993). Politiska søga Føroya 1814–1906 (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 79–82. OCLC 33210102. 
  7. ^ Debes, Hans Jacob (1993). Politiska søga Føroya 1814–1906 (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 129–130 og 136–139. OCLC 33210102. 
  8. ^ Debes, Hans Jacob (1982). Nú er tann stundin… Tjóðskaparrørsla og sjálvstýrispolitikkur til 1906 – við søguligum baksýni (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 251–255. ISBN 99918-0-627-X.