Wikipedia

Oliver Effersøe

færøyisk sysselmann og politiker

Oliver Johan Thomas Ludvig Effersøe (1863–1933) var en færøysk sysselmann og politiker. Han var en ledende skikkelse i avholdsbevegelsen på Færøyene, men hans politiske fanesak fremfor noen ble å bevare Færøyenes samhørighet med Danmark.

Oliver Effersøe
Peter Elfelt/Det Kongelige Bibliotek
Født20. mars 1863Rediger på Wikidata
Tvøroyri
Død8. mars 1933Rediger på Wikidata (69 år)
Charlottenlund
BeskjeftigelsePolitiker, sysselmann Rediger på Wikidata
Utdannet vedKøbenhavns Universitet (akademisk grad: Examinatus juris)
SøskenRasmus Effersøe
Poul Effersøe
PartiSambandsflokkurin
NasjonalitetKongeriket Danmark
GravlagtOrdrup kirkegård
UtmerkelserRidder av Dannebrogordenen (1907)
Dannebrogordenens hederstegn (1921)
Sambandsflokkurins formann
1917–1924
ForgjengerFríðrikur Petersen
EtterfølgerAndrass Samuelsen
Landstingsmedlem
1914–1915; 1920–1928; 1929–1933
ValgkretsFærøyene
Folketingsmedlem
1906–1913
ValgkretsFærøyene
Lagtingsmedlem
1889–1893; 1900–1901; 1905–1931
ValgkretsSuðuroy
Oliver Effersøe på Commons

Effersøe var en fremskutt representant i både det færøyske Lagtinget og den danske Rigsdagens to kamre; han var medlem av Folketinget 1906–1913 og medlem av Landstinget 1914–1915, 1920–1928 og 1929–1933.

I 1906 var han med på å danne Færøyenes første politiske parti, Sambandsflokkurin. Det hadde «bevarelsen av Færøyenes nåværende statsrettslige forbindelse med Danmark» som hovedsak. Oliver Effersøe var partiets formann 1917–1924.

Familie, utdannelse og yrke rediger

 
Fra Tvøroyri i 1890.
Foto: Tvøroyrar bygda- og sjóvinnusavn

Han vokste opp i Færøyenes dansktalende embedsmannsstand som sønn av sysselmann og kanselliråd Gudmund Effersøe og hustru Cathrine Müller på Tvøroyri. Farbroren O.P. Effersøe var redaktør og folketingsmann, og morbroren Hans Christopher Müller var sysselmann og folketingsmann. Blant Olivers søsken var agronom og dikter Rasmus Effersøe, sakfører Poul Effersøe samt amtslege John Effersøe. Søsteren Josephine var gift med kjøpmann Niels Juel Mortensen; de fikk sønnen Edward Mitens (Mortensen), som ble sakfører og lagtingsmann.[1][2] Effersøe-slekten kom fra Island; slektsnavnet er en forvanskning av Örfirisey ved Reykjavík.[1]

Han var utdannet exam.jur. fra Københavns Universitet fra 1882, deretter fullmektig ved farens sysselmannskontor på Tvøroyri. Han fungerte også som postekspeditør i Trongisvágur 1883–1905. I 1894 overtok Effersøe sin fars stilling som sysselmann på Suðuroy, og besatt den frem til 1920. Effersøe hadde også andre lokale verv, så som formann i forlikskommisjonen på Suðuroy 1894–1905, medlem av sognekommunestyret i Froðba (som også omfattet Tvøroyri og Trongisvágur) og formann i samme 1889–1905. Han var medlem av direksjonen (styret) i Færø Amts Sparekasse 1918–1923.[2][3]

Oliver Effersøe giftet seg i 1899 med sin kusine, Astrid Svendsen, datter av sogneprest Frederik Svendsen og hustru Sigrid Effersøe i Miðvágur.[2][4] Hun døde to år senere, etter at de hadde fått en datter. I 1913 giftet han seg med den københavnske kjøpmannsdatteren Selma Nielsen.[2] De fikk en sønn og en datter, men sønnen døde som 11-åring. Effersøe har fra ulikt hold blitt beskrevet som karakterfast, innesluttet, familiekjær og preget av sønnens tidlige død.[5][6][7][8]

Politisk arbeid rediger

Lagtinget og partidannelsene rediger

 
Lagtinget og amtmannsboligen i Tórshavn i 1906.
Foto: Løgtingið

Effersøe var innvalgt på Lagtinget fra Suðuroy 1889–1893, 1900–1901 og 1905–1931. Han var valgt frem til 1932, men bad seg fritatt året før på grunn av sykdom.[2][3]

Effersøe og hans likesinnede på Lagtinget sympatiserte opprinnelig med det danske Højre, men orienterte seg mot Venstre av taktiske hensyn etter systemskiftet i 1901. I 1906 dannet de Færøyenes første politiske parti, Sambandsflokkurin, en reaksjon mot den færøyske nasjonalbevegelsen som hadde vokst frem på slutten av 1800-tallet.[9]

Den utløsende årsaken til partidannelsen var forslaget om indre selvstyre for Færøyene, «tilbudet» av 1906, som folketingsmann Jóannes Patursson hadde forhandlet frem med Danmarks regjering. Effersøe og hans likesinnede var bekymret for Færøyenes økonomi og stilling i det danske riket, hvis nasjonalbevegelsens krav om indre selvstyre og anerkjennelse av det færøyske språket ble innfridd. Nasjonalbevegelsen fikk snart sitt eget parti med Sjálvstýrisflokkurin under ledelse av Patursson.[10][11][12]

Sambandsflokkurin ble først ledet av prost Fríðrikur Petersen, men da Petersen døde i 1917, overtok Effersøe som formann. Etter at amtmannen utgikk som Lagtingets møteleder ved en lovendring i 1923, var Effersøe også Lagtingets formann 1924–1928 og 1930–1931.[2] Selv om han vanligvis talte dansk på Lagtinget,[13] holdt den tospråklige Effersøe takketalen på færøysk da han ble valgt til Lagtingets formann for første gang under Ólavsøka i 1924.[14] Han bad seg samtidig fritatt fra vervet som formann i Sambandsflokkurin.[15]

Identitet, avholdsbevegelse og rikspolitikk rediger

 
Sambandsmennene på Lagtinget i 1918. Stående fra venstre Jógvan Rasmussen, Andrass Samuelsen, Effersøe, Poul Niclasen og H.C.W. Tórgarð. Sittende fra venstre Mikkjal Samuelsen, J.M. Matras, Jógvan Poulsen og Joen Jacob Weihe.

Konflikten mellom embedsmannsstanden og nasjonalbevegelsen skulle føre til stor forbitrelse i forholdet mellom Færøyene og Danmark. De ledende skikkelsene i Sambandsflokkurin var færøyinger, mange også med en fortid i nasjonalbevegelsen, og de hevdet færøyingenes nasjonale egenart. Med partidannelsene i 1906 kom et holdningsskifte som betød at man trakk opp et skarpt skille mot nasjonalbevegelsen.[10][11][12][16]

Jørgen-Frantz Jacobsen, som for sin del sympatiserte med nasjonalbevegelsen, beskrev det slik i en av sine kronikker:

«Sambandspartiet må i første rekke karakteriseres som et konservativt parti. Dets første leder, prost Frederik Petersen, var en høyst begavet og åndfull mann, men samtidig en konservativ mann. Hans nærmeste medarbeider, Oliver Effersøe, som ikke kunne måle seg med ham i klokskap og sjarm, overgikk ham i stivsinnet autoritetsdyrkelse. Til sammen representerte de en viss gudhengiven treghet som har dype røtter i det færøyske folk, og i løpet av kort tid lyktes det dem å reise en opinion, som dels med surhet, dels med avsky, vendte seg bort fra den nasjonale bevegelse og fra dens fører Jóannes Patursson.»[17]

Effersøe fant et velgergrunnlag i avholdsbevegelsen, indremisjonen, embedsmannsstanden, bondestanden og næringslivet. Mange arbeidere i Tórshavn som tidligere hadde stemt på Paturssons økonomiske politikk, gikk til Effersøe i frykt for utgiftsøkninger og skatteskjerpelser med «tilbudet» av 1906. Sambandsflokkurins velgergrunnlag har i stor grad bestått de neste hundre årene.[18][19][20]

Effersøe var sentral i avholdsbevegelsen på Færøyene, og blant drivkreftene bak underskriftskampanjene for forbudsloven av 1908, som hadde stor folkelig støtte.[21] Sjálvstýrisflokkurins anfører og folketingsmann Jóannes Patursson var på sin side hånlig overfor avholdsbevegelsen, så valgene til Rigsdagens to kamre på Færøyene i 1906 ble avgjort av selvstyrespørsmålet og forbudssaken. Flertallet av velgerne stemte Effersøe inn i Folketinget (andrekammeret) på bekostning av Patursson, og flertallet av lagtingsmennene stemte Fríðrikur Petersen inn i Landstinget (førstekammeret). Det ble innført et generelt forbud mot produksjon, omsetning og offentlig skjenking av alkoholholdige drikkevarer på Færøyene som bestod frem til 1992.[18][22]

I sin første tale i Folketinget i 1906 gav Effersøe sin programerklæring:

«Separatistene sier at det er uverdig for oss ikke å være selvstendige, ikke å ha vårt eget språk. Denne oppfatning kan jeg aldeles ikke slutte meg til. Jeg finner det å være en ære for oss færøyinger å høre til det danske folk, og jeg finner at vi som danske borgere er like selvstendige som andre danske borgere. Det er likeledes en ære for oss å være delaktige i det danske språk. Jeg føler meg forvisset om at færøyingene er for få til å være selvstendige og ha deres eget kulturspråk. […] Vi færøyinger føler oss fullstendig som danske og ønsker å bevare dansk språk på øyene for våre etterkommere. […] Det parti jeg tilhører […] vil delaktiggjøre oss i verdenskulturen gjennom en tilslutning til Danmark og dansk åndsliv […], men med aktelse overfor det færøyske språk og færøyingenes tradisjoner.»[13]

Imidlertid kan meget av dette, ifølge slektsgranskeren Henning Heilsen, ha vært vel så mye et uttrykk for Effersøes selvforståelse som det var et politisk standpunkt.[1] Det har blitt stående som en del av Effersøes ettermæle at han brukte Folketingets talerstol til å oppildne konflikten mellom embedsmannsstanden og nasjonalbevegelsen snarere enn å dempe den. Han advarte danskene mot de færøyske «separatistene».[13][16][17][23] Etter Sverre Stove og Jacob Jacobsens utsagn bidrog Effersøes bestrebelser til at danskene misforstod selvstyrekrav som «danskehat og urimeligheter».[24]

 
Sysselmann Oliver Effersøe.

Effersøes hardeste oppgjør med Patursson kom i 1923 i den såkalte norgessaken, en avlegger av grønlandssaken, hvor professor Nikolaus Gjelsvik hadde tatt til orde for at Færøyene burde tilsluttes Norge. Effersøe avviste det umiddelbart. Patursson, i sin flengende kritikk av det danske herredømmet, og med velkjente sympatier for Norge, kunne derimot tolkes slik at han støttet professorens forslag. På Lagtinget innledet Effersøe med «en velbygd tale som viste ham som en redelig, men ytterst ensidig mann». Stove og Jacobsen tilføyde at «som taler var Effersøe alltid saklig og klar, men fantasiløs».[25] Lagtingets vedtak fordømte Paturssons uttalelser som «ubeføyet».[26] Etter norgessaken gav den danske Neergaard-regjeringen og senere Stauning-regjeringen sin uforbeholdne støtte til Sambandsflokkurin.[13][27][28]

Han mente også at Færøyene var best tjent med å verne Danmarks øvrige besittelser. I 1916 oppfordret han færøyingene til å stemme imot salget av Dansk Vestindia ved folkeavstemningen det året. «Vi bør søke å forebygge at Danmarks rike blir gjort mindre», skrev Effersøe i Føroyatíðindi. At Dansk Vestindia var lite innbringende for statskassen, var et «betenkelig» argument for færøyingene, skrev Dimmalætting dagen før folkeavstemningen. Flertallet av de danske velgerne var for, så Dansk Vestindia ble solgt, men et stort flertall av de færøyske velgerne stemte imot.[29] Effersøe var rasende over Østgrønlandsavtalen av 1924 mellom Danmark og Norge, som gav nordmenn fangst- og fiskerettigheter på Østgrønland. I et intervju med Politiken betegnet han avtalen som et «svik» mot «de tillitsfulle og gode grønlenderne» som kunne gjentas mot færøyingene, og truet med å nedlegge sitt mandat i Landstinget.[30][31][32]

Effersøe var Folketingets viseformann idet han trådte ut i 1913, og satt deretter i Landstinget 1914–1915, 1920–1928 og 1929–1933.[2] Han var valgt av det færøyske Lagtinget i de to første periodene, og av det avtroppende Landstinget i sin siste; «man ser nå derfor det særsyn at Landstinget samtidig har to færøyinger i sin midte» – Effersøe og Patursson.[33] Effersøe tilsluttet seg først Venstrereformpartiet og fulgte dem tilbake til Venstre i 1909. Han tok tidvis en sentral rolle i partiet, og satt i Landstingets utenrikspolitiske nemnd 1923–1928. Effersøe var ifølge Anton Degn en «dyktig parlamentariker som ivaretok Færøyenes interesser med innsikt og kyndighet».[2] Også Andrass Samuelsen fremholdt Effersøes realpolitiske teft.[5]

Sykdom, død og begravelse rediger

De siste årene av sitt liv tilbragte han i Charlottenlund ved København. Han var meget sykelig, og møtte sjelden i Landstinget det siste året. Den 8. mars 1933 døde han av lungebetennelse.[6][8] Han ble begravet fra Ordrup kirke i Charlottenlund den 13. mars med mange representanter fra dansk offentlighet og avholdsbevegelsen til stede.[8][34] Mens Effersøes ettermæle ble sterkt partipolitisk farget på Færøyene, skrev Politiken således i sin mer nøkterne nekrolog over ham:

«Han har vært både Danmark og sitt snevrere fødeland en god mann. Han var hverken noen overlegen begavelse eller noen betydelig taler, allikevel fikk han meget utrettet. Kanskje mest i kraft av sine karakteregenskaper. Han var en av dem som inngav tillit, og som man følte at man kunne stole på.»[35]

Æresbevisninger rediger

Effersøe ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen i 1907 og tildelt Dannebrogordenens hederstegn i 1921.[2]

Referanser rediger

  1. ^ a b c Heilsen, Henning (1969). «John Gudmundsen Effersøe». Personalhistorisk Tidsskrift (dansk). 15 (3): 109–123. ISSN 0300-3655. 
  2. ^ a b c d e f g h i Degn, Anton (1935). «Oliver Effersøe». I Engelstoft, Povl og Dahl, Svend. Dansk Biografisk Leksikon (dansk). 6 (2 utg.). København: Gyldendal. s. 208–209. 
  3. ^ a b Dahl, Árni (2002). «Ævisøgur». Løgtingið 150 – Hátíðarrit (PDF) (færøysk). 2. Tórshavn: Løgtingið. s. 274. ISBN 978-99918-966-5-6. Arkivert (PDF) fra originalen 4. januar 2014. 
  4. ^ Nielsen, Carl Frederik (1879). «Færøernes geistlige Stat eller Geistlighedens Personalhistorie i Færøernes Provstie». I Wiberg, Sofus Wilhelm. Supplement til personalhistoriske, statistiske og genealogiske Bidrag til en almindelig dansk Præstehistorie (dansk). Faaborg: L.B. Deichmann. s. 22–27. OCLC 865631231. 
  5. ^ a b Samuelsen, Andrass (18. mars 1933). «Oliver Effersøe». Dimmalætting (dansk): 1. 
  6. ^ a b «Oliver Effersøe 20. marts 1863 – 8. marts 1933». Dimmalætting: 1. 11. mars 1933. 
  7. ^ «Oliver Effersøe». Føroyatíðindi (dansk): 1. 11. mars 1933. 
  8. ^ a b c Jacobsen, Óli (12. oktober 2011). «Effersøe-ættin: Tá ið føroyingar fingu eitt eyka umboð í Ríkisdagin». Sosialurin (færøysk). in.fo. Besøkt 19. februar 2022. 
  9. ^ Debes, Hans Jacob (1982). Nú er tann stundin… Tjóðskaparrørsla og sjálvstýrispolitikkur til 1906 – við søguligum baksýni (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 308–311. ISBN 99918-0-627-X. 
  10. ^ a b Debes, Hans Jacob (1993). «Omkring formationen af en nation. Færøerne som unikt og komparabelt eksempel. Et forsøg». Fróðskaparrit (dansk). 41: 37–39. ISSN 0367-1704. 
  11. ^ a b Hansen, Jørn Astrup og Joensen, Jóan Pauli (2006). Føroyar og bankarnir í 100 ár (PDF) (færøysk). Tórshavn: Føroya Banki. s. 188–191. ISBN 99918-3-205-X. Arkivert fra originalen (PDF) 26. juni 2015. 
  12. ^ a b Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (norsk). Oslo: Tanum. s. 195–198. OCLC 10934453. 
  13. ^ a b c d Sølvará, Hans Andrias (2016). «De britiske engle. Rigsfællesskabet – mellem dansk afmagt og britisk storpolitik». Temp, tidsskrift for historie (dansk). 7 (13): 229–230. ISSN 1904-5565. 
  14. ^ «Lagtinget». Dimmalætting (dansk): 1. 2. august 1924. 
  15. ^ Samuelsen, Andrass (18. november 1931). «Sambandspartiets formænd 1906–1931». Dimmalætting (dansk): 9. 
  16. ^ a b Hoff, Tina Adele (2012). Danmark og Færøerne. En historisk undersøgelse af udviklingen i relationen mellem Danmark og Færøerne 1850–2010 (dansk). København: Museum Tusculanums Forlag. s. 67–72. ISBN 978-87-635-3891-6. 
  17. ^ a b Jacobsen, Jørgen-Frantz (2016) [1943]. Nordiske kroniker (dansk). København: Lindhardt og Ringhof. ISBN 978-87-11-59750-7. 
  18. ^ a b Debes, Hans Jacob (1982). Nú er tann stundin… Tjóðskaparrørsla og sjálvstýrispolitikkur til 1906 – við søguligum baksýni (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 297–308. ISBN 99918-0-627-X. 
  19. ^ Wylie, Jonathan (2011). «Eg oyggjar veit? Views, Overviews and Oversights». I Gaïni, Firouz. Among the Islanders of the North. An Anthropology of the Faroe Islands (engelsk). Tórshavn: Fróðskapur. s. 11–56. ISBN 99-9186-534-9. 
  20. ^ Pons, Christophe (2011). «The Anthropology of Christianity in the Faroe Islands». I Gaïni, Firouz. Among the Islanders of the North. An Anthropology of the Faroe Islands (engelsk). Tórshavn: Fróðskapur. s. 102. ISBN 99-9186-534-9. 
  21. ^ «Ædruelighedsloven i Lagtinget». Dúgvan (dansk). 23 (9): 1. September 1916. 
  22. ^ Hansen, Jørn Astrup og Joensen, Jóan Pauli (2006). Føroyar og bankarnir í 100 ár (PDF) (færøysk). Tórshavn: Føroya Banki. s. 187–193. ISBN 99918-3-205-X. Arkivert fra originalen (PDF) 26. juni 2015. 
  23. ^ Debes, Hans Jacob (1982). Nú er tann stundin… Tjóðskaparrørsla og sjálvstýrispolitikkur til 1906 – við søguligum baksýni (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 311. ISBN 99918-0-627-X. 
  24. ^ Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (norsk). Oslo: Tanum. s. 198. OCLC 10934453. 
  25. ^ Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (norsk). Oslo: Tanum. s. 204. OCLC 10934453. 
  26. ^ Brøgger, Anton Wilhelm (1923). Noregssaken i Færøernes Lagting. Officielt referat fra forhandlingerne. Med norsk oversættelse af selvstyrepartiets indstilling (dansk og norsk). Tórshavn og Kristiania. OCLC 257161796. 
  27. ^ Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (norsk). Oslo: Tanum. s. 205. OCLC 10934453. 
  28. ^ Dietz, Bjarne (11. oktober 1924). «Hos “Tingakrossur”s redaktør». Tidens Tegn (norsk): 12. 
  29. ^ Sølvará, Hans Andrias (27. september 2010). «90 ár síðan føroyingar vrakaðu Grundlógina». Dimmalætting (færøysk). 
  30. ^ «Mønubresturin». Tingakrossur (færøysk): 1. 9. juli 1924. 
  31. ^ Effersøe, Oliver (10. desember 1924). «“Tingakrossur”s historier». Dimmalætting (dansk): 1. 
  32. ^ Effersøe, Oliver (13. desember 1924). «“Tingakrossur”s historier. III. “Tingakrossur”s Artikel iøvrigt». Dimmalætting (dansk): 1. 
  33. ^ «Den nye landstingsmand». Føroyatíðindi (færøysk): 2. 13. april 1929. 
  34. ^ «Effersøes Jordefærd». Dimmalætting (dansk): 2. 18. mars 1933. 
  35. ^ «Landstingsmand Effersøe». Føroyatíðindi (sitert fra Politiken) (dansk): 2. 

Litteratur rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Oliver_Effersøe&oldid=22903030»