Joan Baez

amerikansk sanger, låtskriver, musiker, aktivist

Joan Chandos Báez (født 9. januar 1941 i Staten Island, New York, USA)[7] er en amerikansk folkemusiker, gitarist, tekstforfatter, låtskriver og fredsaktivist.

Joan Baez
Joan baez01.jpg
FødtJoan Chandos Baez
9. jan. 1941[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (80 år)
Staten Island[5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
10 oppføringer
Sanger-låtskriver[5], sanger[3][5], komponist[5], gitarist[5], musiker[5], danser[5], pasifist, aktivist, plateprodusent, plateartistRediger på Wikidata
Utdannet ved Boston University[5], Redlands High School, Palo Alto High SchoolRediger på Wikidata
Ektefelle David Harris (19681973)Rediger på Wikidata
Partner(e) Bob DylanRediger på Wikidata
Far Albert BaezRediger på Wikidata
Mor Joan BridgeRediger på Wikidata
Søsken Mimi Fariña, Pauline BaezRediger på Wikidata
Barn Gabriel HarrisRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av American Academy of Arts and SciencesRediger på Wikidata
Utmerkelser
12 oppføringer
Ridder av Æreslegionen[5], Grammy Lifetime Achievement Award (2007)[5], Thomas Merton Award (1975)[5], Ambassador of Conscience Award (2015)[5], Rock and Roll Hall of Fame (2017)[5], Latin Grammy Lifetime Achievement Award (2019), Grammy Award, "Spirit of Americana" Free Speech Award (2008)[6], Order of Arts and Letters of Spain, Bambi-prisen, Americana Music Honors & Awards, Grammy Award for Best Folk AlbumRediger på Wikidata

Joan Baez
Hardly Strictly Bluegrass Festival 2005

Hun var en av de ledende i den amerikanske folkbølgen på 1960-tallet og fremførte til å begynne med tradisjonell engelske folkesanger. Baez ble med sin enkle stil og sin klare og inderlige sopran forbilde for unge visesangerinner. Tidlig på 1960-tallet hjalp hun frem den unge Bob Dylan ved å fremføre sangene hans og ved å la ham opptre på hennes konserter. Baez har skrevet en del musikk selv, men er mest kjent for å fremføre andres materiale. Hun har blant annet spilt inn hele album med Dylans låter. Woody Guthrie og Pete Seeger er andre viktig kilder. Baez kombinerte musikkarrieren med arbeid for fred og menneskretter.[8][9][7][10]

Bakgrunn og familieRediger

Joan Baez var annen datter til Albert Vinicio Báez og Joan Bridge Báez. Hennes farfar trådte ut av den katolske kirke i Mexico, ble pastor i metodistkirken og flyttet i 1914 til New York City. Joan Baez' foreldre var opprinnelig metodister, men trådte ut og ble i Joans tidlige barndom kvekere.

Hennes mor var skotsk, født i Edinburgh. Faren var en fysiker som vegret seg å arbeide for den lukrative rustningsindustrien. Denne idealistiske innstillingen kan ha smittet fra far til datter og bidratt til hennes engasjement mot Vietnamkrigen og innen borgerrettighetskampene i USA.

Farens yrke førte til at de flyttet mye rundt. Familien bodde blant annet i Palo Alto, Boston, Paris, Roma og Bagdad.[11] I Bagdad gjorde det inntrykk på den da ti år gamle jenta å se den fattigdommen som rådet, og se en viss menneskeforakt manifestert.

I 1956 hørte hun for første gang en tale av den unge Martin Luther King. Hun fikk også en gitar av sine foreldre. Dermed ble det året betydningsfullt for hennes senere liv. Hun hadde tidligere lært seg å musisere på ukulele.[7] I 1954 (13 år gammel) var hun med en onkel og tante på konsert med Pete Seeger som var et uvanlig innslag i den rådende musikkindustrine på 1950-tallet, Seegers sang og stil hadde betydelig innflytelse.[11] Hun hadde hjemme lyttet til familiens grammofonplater, blant annet med sangerne Pete Seeger og Harry Belafonte.

Da faren ble dosent ved Massachusetts Institute of Technology flyttet hele familien sensommeren til 1958 Belmont i Massachusetts.

MusikerkarriereRediger

Joan Baez innledet sin musikalske karriere mot slutten av 1950-tallet og gjorde seg i 1959 bemerket på Newport-festivalen ved det som var hennes debut og egentlige gjennombrudd. På Newport i 1959 fikk hun størst oppmerksomhet selv om hun opptrådt sammen med Pete Seeger, Earl Scruggs og The Kingston Trio. Hun gjorde suksess tidlig på 1960-tallet og debutalbumet Joan Baez kom på tredjeplass på de nasjonale platelistene. Hun ble særlig populær blant folk-interesserte på universitetene. Ved siden av Bob Dylan, som hun også samarbeidet nært med i noen år, ble hun en av frontfigurene i amerikansk folkemusikk. Hun er spesielt kjent for sine tolkninger av tradisjonell folkemusikk og for sine protestsanger, samt for den innsatsen hun la ned i kampen mot rasediskriminering og Vietnamkrigen. Tom Paxton og Judy Collins var i samme generasjon med samme orientering. Baez medvirket til å gjøre Dylans sanger kjent.[12][13][14][8] Dylan slo gjennom på Newport-festivalen i 1963.[15] Dylan og Baez hadde countryballaden som utgangspunkt.[16] Leonard Cohen ble inspirert av Collins, Dylan og Baez som han hørte i New York i 1966 (før han selv begynte å synge).[17] Collins' og Baez' har likhetstrekk, men Collins' stemme er fyldigere og hun synger uten vibrato.[18][16] Baez stemme har blitt fyldigere med alderen.[19]

Baez (som da var gravid i sjette måned) deltok som artist ved Woodstockfestivalen (1969), sammen med blant andre Richie Havens, Country Joe & the Fish, The Who, Jefferson Airplane,Canned Heat, Sly & the Family Stone,Joe Cocker og Jimi Hendrix.[20][8] Hun har spilt med ledende bluegrass-musikere som Ralph Stanley (bl.a. «Bury Me Under The Weeping Willow Tree») og Earl Scruggs. Hun har spilt med sin søster Mimi Fariña (1945-2001).[21]

Baez har karakteristisk stemme, som glir lett ut og inn i falsett,[trenger referanse] med markert vibrato.[22][23] Hun akkompagnerer seg gjerne på akustisk gitar. Blant hennes mest kjente innspillinger er Farewell Angelina, «Donna Donna» og «The Night They Drove Old Dixie Down».

AktivismeRediger

 
Joan Baez med Bob Dylan, august 1963, March on Washington for Jobs and Freedom.[7]

I august 1963 deltok hun i March on Washington for Jobs and Freedom sammen med andre artister blant andre Mahalia Jackson, Odetta og Peter, Paul and Mary. Baez ledet allsangen med «We Shall Overcome» med 200.000 deltakere.[24]

Baez grunnla i 1965 The Institute for the Study of Non-Violence i California[8] og i 1979 hjelpeorganisasjonen Humanitas International. Internasjonal har hun høstet stor anerkjennelse for sin innsats for menneskerettigheter.

Hun er aktiv pasifist og protesterte mot den amerikanske krigføringen i Vietnam. Baez ble fengslet etter å ha støttet motstand mot vernepliktstjeneste i Vietnam.[25] Hun besøkte Hanoi julen 1972 og opplevde den amerikanske bombingen av byen under Operasjon Linebacker II. Sammen med Baez var Telford Taylor (general og jussprofessor), presten Michael Allen og vietnamveteranen Barry Romo. De søkte tilflukt i hotellets bomberom mens amerikanske fly bombet byen.[26][27][28] Opptak fra turen utgjør den ene siden av albumet Where Are You Now, My Son? utgitt i 1973.[29][30] Baez har spilt inn materiale av Jackson Browne.[31]

Etter krigens slutt engasjerte hun seg mot kommunistenes brudd på menneskerettigheter. Den 30. mai 1978 satte hun annonse i flere amerikanske aviser med åpent brev til myndighetene i Vietnam med krav om respekt for menneskerettigheter.[32] I 1980 deltok hun sammen med blant andre Liv Ullmann marsj organisert av Leger uten grenser i protest mot Vietnams innblanding i Kambodsja. De slapp ikke inn i Kambodsja.[33]

Hun har også utgitt to selvbiografier: Daybreak (1968) og And a Voice to Sing With (1987).

Baez hadde en yngre søster, Mimi Fariña. Også hun var folkemusikksanger.[21]

Diskografi (utvalg)Rediger

 
Dylan, Baez og Carlos Santana (til høyre), Hamburg, 1984.
  • 1960: Joan Baez
  • 1960: Joan Baez, Volume 2
  • 1962: Joan Baez in Concert
  • 1965: Farwell Angelina
  • 1966: Noel
  • 1967: Joan
  • 1969: David's Album
  • 1970: One Day At A Time
  • 1972: Come from the shadows
  • 1975: Diamonds & Rust
  • 1977: Blowin Away
  • 1979: Honest Lullaby
  • 1987: Recently
  • 1992: Play Me Backwards
  • 1995: Ring Them Bells
  • 1997: Gone From Danger
  • 2003: Dark Chords On A Big Guitar

BøkerRediger

  • Daybreak (1968, oversatt til svensk)[8]

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000013753, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 78708, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 10364[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m www.biography.com, besøkt 12. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ americanamusic.org, besøkt 22. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d «Joan Baez | Biography, Music, & Facts». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 4. april 2021. 
  8. ^ a b c d e Rander, Tommy (1977). Rockens rolle. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203088414. 
  9. ^ Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518109. 
  10. ^ Browne, David; Browne, David (5. april 2017). «Joan Baez's Fighting Side: The Life and Times of a Secret Badass». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 4. april 2021. 
  11. ^ a b Welle (www.dw.com), Deutsche. «Joan Baez turns 80: How she made me a political person | DW | 08.01.2021». DW.COM (engelsk). Besøkt 4. april 2021. 
  12. ^ Blokhus, Yngve (1996). Wow!: populærmusikkens historie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200227472. 
  13. ^ Rem, Håvard (1999). Bob Dylan. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205267553. 
  14. ^ Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. 1987. ISBN 8252518060. 
  15. ^ Klakegg, Rune (1976). Popmusikk: en historisk oversikt. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203081592. 
  16. ^ a b Cappelens musikkleksikon. Oslo: Cappelen. 1978. ISBN 8202036909. 
  17. ^ Ghomeshi, Jian (9. juli 2009). «Jian Ghomeshi interviews Leonard Cohen». the Guardian (engelsk). Besøkt 4. april 2021. 
  18. ^ Holden, Stephen (24. januar 2008). «All Sides Now of a Seasoned Performer». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. april 2021. 
  19. ^ Holden, Stephen (4. juli 1982). «POP: JOAN BAEZ'S VOICE». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. april 2021. 
  20. ^ Historien om rock: The Who og Pink Floyd. Stabekk: Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518117. 
  21. ^ a b Irwin, Colin (21. juli 2001). «Obituary: Mimi Farina». the Guardian (engelsk). Besøkt 4. april 2021. 
  22. ^ «How Joan Baez Found Her Voice». Wall Street Journal (engelsk). 27. februar 2018. ISSN 0099-9660. Besøkt 4. april 2021. 
  23. ^ Zeitung, Badische. «Joan Baez wird 80: Dieses Vibrato kann töten - Rock & Pop - Badische Zeitung». www.badische-zeitung.de (tysk). Besøkt 4. april 2021. 
  24. ^ Levine, Peter (1971). Protest songs. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205055270. 
  25. ^ Blair, Iain (28. juni 1987). «THE VOICE OF JOAN BAEZ». chicagotribune.com (engelsk). Besøkt 4. april 2021. 
  26. ^ Margara, Andreas (18. desember 2016). «Bunker in Vietnam: Wo Joan Baez gegen US-Bomben ansang». Spiegel Online. Besøkt 5. januar 2019. 
  27. ^ Hayden, Tom (20. januar 2013). «Tom Hayden on America's legacy in Vietnam». latimes.com. Besøkt 5. januar 2019. 
  28. ^ Cahill, Tim; Cahill, Tim (1. februar 1973). «Joan Baez in Hanoi: 12 Days Under the Bombs». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 5. januar 2019. 
  29. ^ Hunt, A. E. (1999). The turning: A history of Vietnam veterans against the war. NYU Press.
  30. ^ https://www.britannica.com/topic/Where-Are-You-Now-My-Son
  31. ^ Historien om rock: Intelligent selvsentrering. Stabekk: Den norske bokklubben. 1989. ISBN 8252518168. 
  32. ^ «Joan Baez starts protest on repression by Hanoi». The New York Times. 30. mai 1979. s. A14.  Accessed February 3, 2008.
  33. ^ Ravn, Dorthe (1999). Leger uten grenser. Oslo: Libretto forl. ISBN 8278860459. 

Eksterne lenkerRediger