Hunting-Clan Air Transport

Hunting-Clan Air Transport
	IATA: HC – ICAO:
Flyflåte	Douglas DC-3, Vickers VC.1 Viking, DH.89A Dragon Rapide, Avro York, Avro Anson, Vickers Viscount, Douglas DC-6, Bristol Britannia
Hovedkontor	RAF Bovingdon, London Heathrow lufthavn
Erstattet av	British United Airways

Hunting-Clan Air Transport var et privat, britisk uavhengig flyselskap som ble grunnlagt umiddelbart etter andre verdenskrig. Flyselskapet begynte operasjoner 1. januar 1946 som Hunting Air Travel Ltd. Det var et datterselskap av Hunting-konsernet, som hadde sin opprinnelse i shipping og kunne spore sin historie tilbake til 1800-tallet. Det nyopprettede flyselskapets første operative base var i Bovingdon Airport i Sørøst-England. Dets viktigste aktiviteter var flyvninger på kontrakt, både rute og charter, nasjonalt og internasjonalt. Opprinnelig ble flyvningene utført med Douglas Dakota og Vickers Viking passasjerfly med stempelmotor fra selskapets Bovingdon-base. En endring av navnet til Hunting Air Transport skjedde i 1951. Innen den tid hadde flyselskapet dukket opp som et av de sunneste og mest økonomisk uavhengige selskaper i Storbritannia. I oktober 1953 endret firmaet sitt navn til Hunting-Clan Air Transport, som følge av en avtale mellom Hunting-gruppen og Clan-linjen. Begge investerte 500 000 pund hver i det nye selskapet, Hunting-Clan Air Holdings Ltd. for den kombinerte gruppen av transportinteresser. Bortsett fra Hunting-Clan Air Transport omfattet dette Field Air Services Ltd, Hunting-konsernets vedlikeholdsavdeling. I 1960 slo Hunting-Clan Air Transport seg sammen med Airwork-gruppen og dannet British United Airways (BUA).

Historie rediger

Hunting Air Travel Ltd ble etablert på Luton lufthavn i desember 1945 av tre medlemmer av Hunting-familien, en av disse var en tidligere RFC-pilot under første verdenskrig.

I tillegg til flyselskapets drifts og vedlikeholdsorganisasjon omfattet det Hunting-konsernets øvrige luftfartsinteresser i Percival Aircraft Ltd, Hunting Aerosurveys Ltd og Aerofilms Ltd.

Hunting-Clan Douglas-Dakota på Manchester lufthavn, Newcastle 1954

Hunting-Clan opererte en hel-økonomi Safari klasse rute til Øst-, Sentral-, Sør- og Vest-Afrika, og tilsvarende til Gibraltar. Dessuten Africargo, en fraktrute fra Manchester og London til Øst-Afrika. Ordinærepassasjer-, frakt-, charter- og pakketur (IT)-flyvninger.

Hunting-Clan African Airways ble etablert som et assosiert selskap for å drive fraktflyvning fra Salisbury til Karibia, Lusaka og Nairobi, så vel som IT-flyvninger til Karibia og Mosambik. Transport av levende rasedyr var en av Hunting-Clans spesialiteter.

Flyselskapet fikk også konsesjon på en rute fra Newcastle upon Tyne.

Den 14. juni 1952 begynte Hunting Air Transport «kvasi-ruteflyvning» fra Storbritannia til Øst-, Sentral-, Sør- og Vest-Afrika med Vickers Viking. Disse rutene var en del av en felles operasjon med Airwork, et annet privat britisk uavhengig selskap på den tiden. Flyvningene ble i starten drevet hver fjortende dag. International Air Transport Association (IATA) minimumspriser gjaldt ikke for disse flyvningene, fordi de fleste av IATAs medlemsselskaper hadde myndighet til å fastsette og kontrollere innenlandske flyvninger. Dette omfattet også landenes oversjøiske territorier.

Hunting-Clan Avro York lander på Manchester. Huntings Africargo service i 1955

Den felles Hunting—Airwork Safari ruten fra London til Nairobi fløy via Malta, Wadi Halfa, Khartoum, Juba og Entebbe. Den benyttet én-klasse 27-seter Vickers Viking som tok tre dager for å fullføre reisen. Selv om dette ikke kunne konkurrere med BOAC som bare tok 24 timer, var beleggsfaktoren i gjennomsnitt 93% i løpet av de første ni månedene fortsatte Hunting Clan og Airwork å oppnå et svært høy gjennomsnittlig beleggsfaktor på 85-90%, fordi deres 98 pund enveis billettpris var 42 pund rimeligere enn de sammenlignbare BOAC-priser. Denne ruten viste seg å bli så populær at en annen ukentlig rute måtte legges til, operert vekselvis av de to selskapene.

I 1953 startet operasjoner på Huntings nordlige nettverk av kortdistasne innenlands, internasjonalt og europeisk fra Newcastle. Imidlertid protesterte IATAs medlemsselskaper mot Huntings foreslåtte skandinaviske billettpriser, noe som forsinket åpningen. Dette resulterte i at Hunting-Clan ble det første britiske uavhengige selskap til å delta på IATAs neste trafikk-konferanse i Honolulu, hvor en resolusjon ble vedtatt som tillot billettpriser 10% under vanlige standard IATA billettpriser.

I juni 1953 startet Hunting og Airwork i fellesskap en 14 dager «Safari-rute» mellom London og Salisbury som omfattet en rundtur per måned vekselvis av begge selskap. Huntings besetning på et Viking-fly besto av to flygere og en radio-offiser på alle kort-til mellomdistanse «Safari-ruter». På alle langdistanse flyvninger var det i tillegg en flymaskinist. Alle fly hadde også en flyvertinne i passasjerkabinen.

Charter blir ruter rediger

I 1957 konverterte Hunting-Clan og Airwork sine vellykkede Øst-, Vest- og Sør-Afrika «Safari» charter til ordinær turistrute. Men regjeringen tvang de uavhengige til å opprettholde ekstra stopp som ikke lenger var nødvendige, som følge av at de byttet ut Viking med Douglas DC-6 og Vickers Viscounts. Det ble også nødvendig for dem å dele all trafikk med BOAC på en 30:70 basis. Til tross for disse begrensningene, var de uavhengige selskapers flyvninger fullbooket i fem måneder frem til to uker før lanseringen. Da Storbritannias afrikanske kolonier ble selvstendige ble «Safari» omgjort til fullverdige ruter. For å sikre trafikkrettigheter mellom Storbritannia og de nye uavhengige afrikanske nasjoner, begynte Hunting-Clan og Airwork å delta i inntektsdelingsavtaler med BOAC og de respektive lands nasjonale flyselskaper.

I 1957 avviklet også Hunting-Clan sitt Nord-nettverk, noe som resulterte i nedleggelse av dets base i Newcastle. Hunting-Clans Newcastle-operasjoner og tekniske fasiliteter ble overtatt av BKS Air Transport, et annet nytt britisk uavhengig selskap for å konsentrere alle av Huntings britisk-baserte aktiviteter på sin nye London base

1958 fikk Hunting-Clan betydelige tap. Dets vellykkede forsøk på å ta over troppetransporten til Singapore fra Airwork var blitt priset for lavt til å etterlate noe som helst rom for flyets avskrivninger. Hunting stod også overfor uventede problemer i War Offices avtalefestede krav. Dette nødvendiggjorde en underleverandør for en betydelig del av sin nyvunne virksomhet til Air Charter. Som et resultat fikk flyselskapet økonomiske problemer så snart kontrakten var i gang. På den tiden stod troppetransport for den største andelen av Huntings samlede virksomhet. Selskapets dårlige økonomiske resultater akselererte. Det førte samtaler med Airwork-gruppen om en potensiell allianse, inkludert en full-skala fusjon av dets flyvirksomhet. Disse samtalene kom også på bakgrunn av den konservative statsminister Harold Macmillan-regjeringens beslutning om å legge ned Ministry of Supply og opprette et eget departement for Luftfart under Duncan Sandys i den hensikt å rasjonalisere Storbritannias ulike flyprodusenter og uavhengige selskaper inn i større, økonomisk drivverdige enheter. Dette kulminerte med luftfartsloven i 1960.

I mars 1960 hadde Hunting-Clan og Airworks aksjonærer godtatt fusjonsvilkårene. Dette ble etterfulgt av en offentlig kunngjøring om ar deres selskaper og datterselskaper hadde en intensjon om å slå sammen alle aktiviteter fra juni 1960 i det nye British United Airways.

Flåtedetaljer rediger

Hunting-Clan opererte følgende flytyper:

Flåten i 1958 rediger

I april 1958 bestod Hunting-Clans flåte av 15 fly

**Hunting-Clan-flåten i april 1958**
Fly	Antall
Vickers Viscount 700/800	3
Vickers Viking	9
Avro 685 York	3
Total	15

Ulykker og hendelser rediger

Det er tre registrerte ulykker med Hunting-Clan-fly. To av disse fikk dødelige utfall:

Den første dødsulykken skjedde 17. februar 1952. Det var en Hunting Vickers Viking i internasjonal charter mellom Nice-Côte d'Azur lufthavn og Luqa Malta lufthavn. Flyet ble ødelagt og alle 31 ombord (fem besetning og 26 passasjerer), omkom da flyet fløy inn i den nordlige skråningen av La Cinta-fjellkjeden. Dette var den verste fatale ulykke i selskapets historie.
Den andre fatale ulykken hendte 2. desember 1958. Det var en Vickers Viscount under en test-flyvning etter en større overhaling. 10 minutter etter avgang fra London Airport løsnet styrbord vinge. Dette forårsaket at flyet havarerte med påfølgende brann. Alle seks ombord omkom.
Den ikke-fatale hendelsen fant sted 8. mai 1951. Det var en Vickers 639 Viking i en internasjonal rute fra Bordeaux Mérignac til RAF Bovingdon. Etter en begivenhetsløs avgang fra Mérignac, sviktet den ene motoren plutselig, og begynte å gå tom for strøm da flyet klatret. Piloten slo deretter av motoren, nullstilte propellen og brukte full kraft på den andre motoren for å kompensere. Dette var imidlertid ikke nok til å opprettholde høyde, og dette førte til en buklanding. Da flyet traff bakken, skled det om lag 150 m før det stoppet. Det var ingen omkomne blant de 32 ombord (fem mannskap og 27 passasjerer).