Douglas DC-3 – Douglas Dakota eller C-47 er et av verdens mest produserte transportfly. Prototypen fløy første gang den 22. desember 1935. Flyet ble utviklet av Douglas Aircraft Corporation og er en videreutvikling av DC-2 som er et passasjer- og postfly.

Douglas DC-3
Informasjon
RolleKort- og mellomdistanse passasjerfly
ProdusentDouglas
Produsert1935-1946
Passasjerer21-32
Mannskap3-5
Utviklet fraDouglas DC-2
VarianterDouglas C-47 Skytrain / C-53
Showa L2D
Lisunov Li-2
Spesifikasjoner
Lengde19,65 m
Høyde6,16 m
Vingespenn28,96 m
Vingeareal91,70
Egenvekt7.967 kg
Vekt (lastet)12.500 kg
Motorer2 × Pratt & Whitney Twin Wasp S1C3G
Topphastighet370 km/t
Marsjfart274 km/t
7.315 m
Rekkevidde1.650 km
Klatrefart344 m/min
Douglas C-47 Skytrain
Cockpit

Historie

rediger
 
Douglas DC-3 i Portuguese Air Museum
 
En DC-3 i Inuvik, Canada.

Flyet kom første gang til Skandinavia da det svenske ABA kjøpte flyet i 1937 for å sette det inn på sine internasjonale ruter.

Det var under den andre verdenskrigen at flyet virkelig ble kjent som DC-3 da behovet for rask lufttransport økte voldsomt og den amerikanske hærens luftforsvar USAAF rekvirerte nesten alle sivile DC-3-fly og alle fly som var i produksjon på bestilling fra sivile selskaper. En militær versjon med større dør for lasting av militære kjøretøyer og med forsterket gulv, forsterkede vinger og en øket lastekapasitet fikk betegnelsen C-47. Det var denne utgaven som ble produsert i flest eksemplarer. Den militære passasjerversjonen fikk betegnelsen C-53. Det britiske flyvåpen RAF og det kanadiske RCAF gav flyet betegnelsen «Dakota».

Alle disse variantene av DC-3 ble brukt av de allierte på samtlige krigsskueplasser under andre verdenskrig. Det ble også brukt av Japan som før krigen hadde fått lisens til å bygge flyet, og hadde gitt det navnet Showa L2D. I Sovjet ble flyet lisensprodusert, men med russiske motorer i stedet for de amerikanske Pratt & Whitneyene, og fikk betegnelsen Lisunov Li-2. Senere granskning i sovjetiske arkiver viser at det er blitt produsert mellom 7 000 og 8 000 Li-2.

Under invasjonen i Normandie den 6. juni 1944 ble C- 47 brukt til å slepe lasteglideflyet Airspeed Horsa. En C-47 kunne om nødvendig slepe opp til tre fullastede glidefly samtidig.

Totalt ble det produsert 455 sivile DC-3 og ytterligere 10 174 i forskjellige militære utgaver i USA, og ved krigens slutt i 1945 var ca. 1 000 planlagt bygget. Disse ble ferdigstilt i sivil versjon.

Eksakt antall DC-3 i alle varianter, inklusive de russisk- og japanskebygde versjonene, er i en artikkel i Airliner World for juni 2007 oppgitt til 16 079.

Bruk i Norge

rediger

Etter krigen ble et stort antall DC-3 lagt ut for salg til sivile flyselskaper.

Også norsk luftfart benyttet DC-3 lenge. Både Det norske Luftfartsselskap (som senere ble en del av SAS), Braathens SAFE, Widerøes flyveselskap og Fred. Olsens flyselskap brukte DC-3-ere på 1940- og 50-tallet.[trenger referanse] Siste operatør av DC-3 i Norge var Bergen Air transport på Sola, som benyttet flyet i 1972 og 1973. Siste tur i ervervsmessig luftfart i Norge fant sted 12. desember 1973 fra Sola til East Midland og retur.[trenger referanse] Flyet ble i 1974 solgt til USA/Canada.

RCAFs C-47 Dakota ODM-F (KN413) styrtet 18. desember 1945 i Voksenkollen ved Oslo. Sytten av de nitten ombord omkom.

Hurum-ulykken var en flyulykke som inntraff da et Douglas C-47A-25-DK fly PH-TFA fra flyselskapet Aero Holland den 20. november 1949 kl. 16.56 under innflyvning til Fornebu lufthavn krasjet i skogen på Hurum. Ombord var 31 jødiske barn og en besetning på fire. Samtlige ombord med unntak av ett av barna omkom i ulykken.

 
Braathens DC-3 LN-PAS, Manchester lufthavn 1952
 
Dakota Norway DC-3 LN-WND, Visby lufthavn 2018

Norskregistrerte DC-3

rediger

DC-3 i Norges luftfartøyregister:[1]

Bergen Air Transport

  • LN-TVA

Braathens S·A·F·E

  • LN-PAS Norse Carrier
  • LN-SUK Bilde

Dakota Norway

  • LN-WND
 
DNL DC-3 LN-IAI, Oslo-Fornebu 1946

DNL/SAS[2]

  • LN-IAF Fridtjof Viking
  • LN-IAG Guttorm Viking
  • LN-IAH Hallvard Viking
  • LN-IAI DNL: Nordis – SAS: Einar Viking
  • LN-IAK DNL: Nordkyn – SAS: Knut Viking
  • LN-IAL DNL: Nordlys – SAS: Erling Viking
  • LN-IAM DNL: Nordvard – SAS: Gudmund Viking
  • LN-IAN Gunnar Viking
  • LN-IAO Arve Viking
  • LN-IAP DNL: Nordpol – SAS: Halfdan Viking
  • LN-IAR Roald Viking
  • LN-IAS Steinar Viking
  • LN-IAT Terje Viking
  • LN-LMR[3]
 
Fred. Olsens Flyselskap DC-3 LN-NAB, Manchester lufthavn 1950

Fred. Olsens Flyselskap

Mey-Air

  • LN-RTW

Nor Flyselskap

  • LN-KLV

Polaris Air Transport

  • LN-RTE
  • LN-RTO
  • SE-BSN

Riis Flyrederi

  • LN-LMR
  • LN-LMK (1)
  • LN-PAS (overtatt fra Braathens)
  • LN-RTA
  • LN-RTE
 
Widerøe DC-3 LN-RTE, Liverpool 1964

Stellar Air Freighter

  • LN-LMK (2)

Widerøes Flyveselskap

  • LN-LMP
  • LN-IAS
  • LN-IAK

Museums- og veteranfly

rediger

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Jennifer M. Gradidge: The Douglas DC-1/DC-2/DC-3: The First Seventy Years, Volumes One and Two. Tonbridge, Kent, UK: Air-Britain (Historians) Ltd., 2006, ISBN 0-85130-332-3, s. 205.
  2. ^ Åke Hall: Luftens Vikingar – en bok om SAS alla flygplan. Air Historic Research, Nässjö 2002, ISBN 91-973892-3-4, s. 40–48.
  3. ^ Jennifer M. Gradidge: The Douglas DC-1/DC-2/DC-3: The First Seventy Years, Volumes One and Two. Tonbridge, Kent, UK: Air-Britain (Historians) Ltd., 2006, ISBN 0-85130-332-3, s. 480.
  4. ^ DC-3 LN-NAE, Aviation Safety Network, läst 21. November 2020.

Eksterne lenker

rediger