Wikipedia

Hrosvit

tysk kantonesse

Hrosvit, også kjent som Hroswitha, Hrotsvit, Roswitha, og Hroswitha av Gandersheim, (født ca. 935, død ca. 1002) var en tysk kantonesse i benediktinerordenen som også skrev drama og poesi. Hun levde og arbeidet i Gandersheim i dagens Niedersachsen. Hun skrev på latin og er fremmet av noen som den første forfatteren siden antikken som skrev drama i Vest-Europa.

Hrosvit
Født935Rediger på Wikidata
Stamhertugdømmet Sachsen
Død968[1]Rediger på Wikidata
Bad Gandersheim[2]
Beskjeftigelse
Embete
  • Kanonisse Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland[3]
Hrosvit på Commons

Aristokratisk bakgrunn Rediger

Hrosvit ble født en gang rundt år 935 i den tyske adelen i nordlige Tyskland i en tid av læring opplysning fremmet av de kristne reformer fra herskere som Karl den store og Otto den store. En gang rundt år 955 ble Hrosvit, øyensynlig av aristokratisk fødsel, nonne i benediktinerklosteret i Gandersheim. Hennes verker viser godt kjentskap til ikke bare kirkefedrene, men også med klassisk poesi, blant annet Vergil, Horats, Ovid, Plautus og Terents – det var sistnevnte hun baserte og modellerte sine egne vers på. Flere av hennes skuespill lånte fra såkalte apokryfe evangelier. Hennes verker danner deler av den ottonianske renessanse.

 
Albrecht Dürers tresnitt av Roswitha og Otto den store, 1501.

Det som ettertiden kjenner til fra Hrosvits liv stammer hovedsakelig fra hennes egne litterære forord og fortellinger. Hrosvit ble skolert i skolastisk filosofi, matematikk, musikk, astronomi, Bibelen, og det latinske forfatterskapet til klassikerne. Som kantonesse var hun påkrevet å avlegge et løfte om lydighet og kyskhet, men ikke det typiske løftet om fattigdom. Innenfor begrensningene av et religiøst liv var hun i stand til å forfølge et litterært liv som få andre kvinner kunne. Hun kalte seg selv Clamor Validus Gandersheimes, «Den sterke stemme fra Gandersheim», og begynte å skrive en rekke om helgenenes liv og hellige legender på vers, blant annet om Gingulphus og Theophilus.

Faust-motiv Rediger

Fortellingen om Theophilus var et av de mest populære skrevet uansett språk og er Faust-motiv. Det fortalte om hvordan den unge erkediakon var skuffet over sin forfremmelse. Han rådførte seg med en jødisk trollmann og blir tatt med til et møte med djevlene. Theophilus frasier seg Gud i et skriftlig dokument, deretter angrer seg. Han blir berget av jomfru Maria. Hrosvit utvider fortellingen med hennes beskrivelse av Theophilus i De syv kunstner: De Sophia rivis septeno fonte manantis.

Disse tradisjonelle diktene ga henne senere muligheten til mer originale skrifter, en syklus på seks dramaer inspirert av Terents, skrevet i prosa som seks komedier. Hun skrev i forordet at hennes skrifter ville bli likt av de som var tiltrukket stilens sjarm. Hennes temaer forble kjærlighetsfortellinger. Blant dem var Gallicanus, Dulcitius, Callimachus, Abraham, Paphnutius, og Sapientia. Til en viss grad fremstår disse som den bro som dekker avgrunnen mellom scenedramaet fra den klassiske tiden og til de senere mirakel og moralspillene i høymiddelalderen. Hun gikk senere tilbake til å skrive historiske og episke fortellinger, blant annet et langt heltedikt om Otto I, Carmen de gestis Oddonis I imperatoris, fullført i 968.

Hun forble på klosteret i Gandersheim hele livet.

Verker Rediger

Det viktigste manuskriptet av hennes verker som inneholder alle tekstene unntatt Primorida er Codex Bayerische Staatsbibliothek (Bavarian State Library) Clm 14485, et manuskript utarbeidet av flere skrivere på Gandersheim mot slutten av 900-tallet eller begynnelsen av 1000-tallet. Det ble oppdaget av humanisten Conrad Celtis i 1493 eller 1494 i Sankt Emmeram-klosteret i Regensburg og ble grunnlaget for den første utgitte utgave, illustrert av Albrecht Dürer.

Hennes skuespill handler om kyskhet og kristne kvinners utholdenhet, og står i kontrast til latinske portretter av kvinner som svake og emosjonelle. Hennes Passio Sancti Pelagii er avledet, ifølge henne selv, fra et øyenvitne til Pelagius av Cordova.

Hrosvit delte selv sine verk i tre bøker:

Boken om legendene som inneholdt åtte legender – med unntak av Gangolf – på daktylisk heksameter.

  • Ascensio
  • Gangolf
  • Pelagius
  • Theophilus: En tidlig versjon av Faust.[4] Hrosvit var den første som fortalte om Theofilus av Adana som inngikk en djevelpakt for å bli abbed, men ble reddet da jomfru Maria gikk i forbønn for ham.[5]
  • Basilius
  • Dionysius
  • Agnes
  • Maria

Boken med drama presenterer et katolsk alternativ til Terents. Disse er seks skuespill som er egentlig mer dialoger enn drama, og er et middelaldereksempel på et lesedrama, Disse seks dialogene er på rimet prosa, med Terents' seks komedier som utgangspunkt; men i hennes omskrivning går kyskhet og jomfruelighet seirende ut.[6]:

  • Gallicanus
  • Dulcitius
  • Callimachus
  • Abraham
  • Pafnutius
  • Sapientia

Den tredje boken består av to historiske skrifter på latinsk heksameter: Gesta Ottonis (= Ottos gjerninger) om og til Otto den store. Her opptrer også kvinnene i hans liv, slik som dronning Adelheid. Hrosvit var også den første som fortalte om Theofilus som inngikk en djevelpakt for å bli abbed, men ble reddet da jomfru Maria gikk i forbønn for ham.[7] Primordia coenobii Gandeshemensis er en historie om hennes klosterorden fra åren 846 til 919). Ingen av disse har overlevd ettertiden, men andre verker kan bli oppdaget.

Referanser Rediger

  1. ^ Wikipedia, oppført som Rosvita[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 25. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «Theophilus av Adana»
  5. ^ Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 243), Bokklubben Nye Bøker, ISBN 82-574-0062-9
  6. ^ Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 243)
  7. ^ Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 243)

Eksterne lenker Rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hrosvit&oldid=23075900»