Horats

romersk skribent og poet
(Omdirigert fra Quintus Horatius Flaccus)

Quintus Horatius Flaccus (født 65 f.Kr., død 8 f.Kr.), som regel bare kalt Horats, var blant de aller fremste romerske diktere og en betydelig litteraturteoretiker.

Horats
Quintus Horatius Flaccus.jpg
Født8. des. 65 f.Kr.[1][2][3]Rediger på Wikidata
Venosa[4][5]Rediger på Wikidata
Død27. nov. 8 f.Kr.[1][6]Rediger på Wikidata (56 år)
RomaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Lyriker[7][4], skribent[8][9], filosofRediger på Wikidata
Far ukjentRediger på Wikidata
Mor ukjentRediger på Wikidata
Nasjonalitet RomerriketRediger på Wikidata
Gravlagt RomaRediger på Wikidata

Horatius, som Giacomo Di Chirico tenkte seg ham.

LivRediger

Horats ble født i Venosa syd i dagens Italia i 65 f.Kr., som sønn av en frigitt slave. Foreldrene bekostet en utdannelse først i Roma, siden i Athen der han studerte gresk og filosofi. Etter mordet på Julius Cæsar sluttet Horats seg som republikaner til Brutus' hær, og deltok i slaget ved Filippi – på den tapende siden. Han hevdet selv at han kun berget livet fordi han kastet skjoldet sitt og løp sin vei. Da Octavian, som seiret, lovet amnesti til alle som hadde kjempet, vendte Horats tilbake til Italia, men var blitt en fattig mann, for jordeiendommene hans var beslaglagt. Han fikk en stilling som scriba quastorius, en lavere tjenestemann[10] i statskassen.

Horats tilhørte den samme krets som Vergil og Lucius Varius Rufus, og her ble han introdusert for Maecenas, som òg var en venn av Augustus. Maecenas ble velgjører for Vergil og Horats, periodens ledende diktere.[11] Horats døde i Roma i 8 f.Kr., kun få måneder etter Maecenas' død.

 
Saturae, 1577

DiktningRediger

Som de fleste tidlige romerske poeter, brukte også Horats heksameteret, den greske seksstavete verselinjen, som versemål, siden det passer godt til syntaks og struktur i latin. Men Horats tok også i bruk versemål som det det sapfiske og det det alcaiske.

Han skrev brev på vers til venner, og satirer i form av monologer og samtaler, oftest rettet mot rene typer, som gjerrigknarken og snylteren. Noen er selvbiografiske. Siden Arkhilokhos var jamber i Hellas synonymt med smededikt, men Horats skriver uten vrede og voldsomhet, nærmest som stilistiske øvelser. I år 23 utga han tre bøker med oder, carmina. Gledesangen over Kleopatras død i år 30 kan dateres sikkert. Enda tydeligere blir det at han nå er keiser Augustus' mann i de seks «romerodene», en hyllest til de gamle romerske dyder - nøysomhet, fromhet og ekteskapelig trofasthet - fra den romerske republikks dager. Odene avsluttes med Horats' overbevisning om at han her har reist seg et monument mer varig enn kobber. Skuffende nok var publikum lite begeistret, kanskje fordi de omtalte dydene stod i kontrast til Horats' egen livsstil. Han tegnet et ironisk selvportrett med ordene:

Kom hit og se på min glinsende fedme.
Her kan du se en gris fra Epikurs store flokk.[12]

Her videreutvikler han de klassiske greske komediene, og ble senere inspirasjonskilde for franske klassisister som blant andre Molière. Horats skrev oder, satirer, epoder og brev.

Horats har øvet stor innvirkning på vestlig litteratur gjennom sitt brev til pisonerne, kjent som Ars Poetica, der han gjør rede for sine teorier om litteratur og diktning, spesielt om epos og drama. I den franske klassisismen ble hans tanker opphøyd til ufravikelige regler.[13]

Folkevisen Astri, mi Astri er en oversettelse av en ode av Horats.[14] Horats skiller seg fra mange av antikkens diktere ved at han har hatt plass i europeisk litterær tradisjon nærmest uavbrutt.[15] Omreisende skalder i middelalderen lot seg inspirere av livsgleden i Horats' oder, mens man i renessansen gikk til Horats' regler for diktekunsten.[16]

Horats er også opphavet til ordtaket Carpe diem! («Grip dagen!»), og sangen Integer vitae («Uberørt av livet») som synges ved offisielle høytideligheter.

Utile dulci er en oppfordring til å forene det nyttige med det behagelige. Oppdraget å skrive en kantate til offerfesten i år 17 som skulle innlede en ny romersk gullalder, gjorde Horats til Vergils etterfølger som Romas nasjonalskald.[17] Diktet Carmen saeculare er formet som en bønn eller hymne rettet til Phoebus og Diana.[18]

ReferanserRediger

  1. ^ a b www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ EB-11 / Horace, «... was born on the 8th of December 65 B.C. at Venusia ...»[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ RSKD / Horatii, «... родился в 689 г. от основания города, т. е. в 65 г. до Р. Х. 8 декабря в Венузии ...»[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b EB-11 / Horace[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ RSKD / Horatii[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ RSKD / Horatii, «Поэт, согласно предсказанию, которое он дал Меценату, умер вскоре после смерти последнего, когда ему было почти 57 лет, 27 ноября в 8 г. до Р. Х.»[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 518, besøkt 12. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Mirabile: Digital Archives for Medieval Culture[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 76), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6
  11. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 72-73)
  12. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 76-77)
  13. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 78)
  14. ^ Horats: Brevet om dikterkunsten. Tanum. kommentert av Svein Østerud. Forordet, s 7.
  15. ^ Ibid. s. 8
  16. ^ Ibid. s. 8
  17. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 78)
  18. ^ Horats: Carmen saeculare

LitteraturRediger

  • Horats: Brevet om dikterkunsten, Tanum, oversatt og kommentert av Svein Østerud.
  • Weidemann, Einar: Antikken i perspektiv. Kulturhistoriske emner fra det gamle Hellas og Roma. Aschehoug, 1991. ISBN 82-03-13030-5

Eksterne lenkerRediger

  Wikikilden: Horats – originaltekster av og om forfatteren