Holmium
Holmium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ho, atomnummer 67 og atommasse 164,93.
| Holmium | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Navn | Holmium | ||
| Symbol | Ho | ||
| Atomnummer | 67 | ||
| Utseende | sølvhvit | ||
| Plass i periodesystemet | |||
| Periode | 6 | ||
| Blokk | f | ||
| Kjemisk serie | lantanoider | ||
| Atomegenskaper | |||
| Atomvekt | 164,93032 u | ||
| Empirisk atomradius | 175 pm | ||
| Kalkulert atomradius | 226 pm | ||
| Elektronkonfigurasjon | [Xe] 4f11 6s2 | ||
| Elektroner per energinivå | 2, 8, 18, 29, 8, 2 | ||
| Oksidasjonstilstander | 3 | ||
| Krystallstruktur | heksagonal | ||
| Fysiske egenskaper | |||
| Stofftilstand | fast stoff | ||
| Smeltepunkt | 1 474 °C | ||
| Kokepunkt | 2 695 °C | ||
| Molart volum | 18,7 · 10-6 m³/mol | ||
| Tetthet | 8 790 kg/m³ | ||
| Fordampningsvarme | 241 kJ/mol | ||
| Smeltevarme | 12,2 kJ/mol | ||
| Lydfart | 2 760 m/s | ||
| Diverse | |||
| Elektronegativitet etter Pauling-skalaen | 1,23 | ||
| Spesifikk varmekapasitet | 160 J/(kg · K) | ||
| Elektrisk ledningsevne | 1,24 · 106 S/m | ||
| Termisk konduktivitet | 16,2 W/(m · K) | ||
Historie
redigerHolmium ble oppdaget av de sveitsiske kjemikerne Marc Delafontaine og Jacques-Louis Soret i 1878 som la merke til de spesielle spektrografiske absorpsjonslinjene av et ukjent grunnstoff de kalte «X». Senere i 1878 oppdaget den svenske kjemikeren Per Teodor Cleve grunnstoffet uavhengig av Delafontaine og Soret da han undersøkte erbium jord (erbiumoksid).
Med metoden som ble utviklet av Carl Gustaf Mosander, fjernet Cleve først alle kjente forurensninger fra erbia. Resultatet av det var to nye stoffer, ett brunt og ett grønt. Han kalte det brune stoffet holmia (etter det Latinske navnet for Cleve's hjemby, Stockholm) og det grønne thulia. Holmia ble senere funnet å være holmiumoksid og thulia var thuliumoksid. I 1886 viste det seg at holmiumoksid også inneholdt grunnstoffet dysprosium.
Holmium er oppkalt etter Stockholms latinske navn Holmia.
Egenskaper
redigerHolmium er et sølvhvitt glinsende metall som tilhører lantanoidene og de sjeldne jordmetallene. Det er mykt og smibart og har ferromagnetiske egenskaper som er jern overlegen. Med 10,6 μB (Bohr magneton) har det det høyeste magnetiske moment av de naturlig forekommende grunnstoffer. I tørr luft er holmium relativt korrosjonsbestandig, men i varm eller fuktig luft dannes det raskt et gulaktig oksidsjikt. I temperauturer over 150 °C brenner det. I vann reagerer det under dannelse av hydrogen. Holmium løses opp av mineralsyrer.
Isotoper
redigerNaturlig forekommende holmium består utelukkende av den stabile isotopen 165Ho. I tillegg er 35 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent, hvorav den mest stabile 163Ho har halveringstid på 4 570 år. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 2 døgn, og de fleste kortere enn 3 timer.[1]
CAS-nummer: 7440-60-0
Forekomst
rediger
Holmium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i forskjellige mineraler, som monazitt og gadolinitt. Kommersiell utvinning foregår ved ionebytting av monazitt-sand som inneholder 0,05 % holmium. De viktigste forekomstene ligger i det sørlige Kina. På verdensbasis produseres det omkring 10 tonn holmium årlig.
Anvendelse
redigerHolmium er brukt i legeringer. Med sine spesielle magnetiske egenskaper brukes det for å skape sterke kunstige magnetfelt. Siden det også kan absorbere nøytroner fra kjernefysisk spalting, brukes det også i kontrollstaver i kjernekraftverk.