Åpne hovedmenyen
For dagens mandatfordeling, se Mandatfordeling på fylker.
For valgordningen i Norge, se Valgordningen i Norge.

Historisk mandatfordeling på fylker er en oversikt over mandatfordelingen på amt og fylker i Norge fra det første stortingsvalget i 1814 til i dag.

Innhold

1814–1859Rediger

Fra det første stortingsvalget høsten 1814 var amtene og byene separate valgkretser, hhv. land- og bykretser, som valgte egne representanter. Det var videre nedfelt i Grundloven at minst to tredeler av representantene skulle komme fra landkretser og høyst en tredel fra bykretser. Antallet fra hver valgkrets (land/by) var basert på antallet stemmeberettigete, som igjen til en viss grad avspeilet innbyggertallet i valgkretsen. Det største antallet representanter fra en valgkrets var likevel fire, hvilket de fleste av amtene hadde i 1814. Unntakene var følgende som hadde tre: Buskerud, Finnmarken (inkl. Tromsø amt), Jarlsberg og Larvik, Nedenes og Nordre Trondhjems, samt Bratsberg som hadde kun to.

For byene var det bestemt at byer med over 150 stemmeberettigede var en egen valgkrets som hadde fra en til fire representater. Mindre byer med 50–150 stemmeberettigede valgte sammen med nærmeste større by. Følgelig hadde småbyer med under 50 stemmeberettigede ikke stemmerett. De aller fleste bykretsene valgte bare en representant, men følgende hadde to: Drammen, Kristiansand og Tromsø (inkl. Hammerfest og Vadsø), mens Bergen, Christiania og Trondhjem hadde fire hver. For byer med rundt 150 stemmeberettigede betød dette at de hadde egne representater ved enkelte valg, men valgte sammen med nærmeste større by ved senere valg om stemmetallet sank under 150 igjen.

Utover i hundreåret endret antallet representanter seg fra valg til valg, det laveste antallet var 77 i 1820 og 1823, mens det høyeste var 117 i 1859. Spesielt gjorde byenes vekst at antallet byrepresentater stadig økte og fra 1841 var de mer enn 33% og i 1859 var 50 av de 117 plassene fra byer, dvs. 43% av den samlede representasjon.

1862–1918Rediger

I 1859 ble grunnloven revidert, slik at det totale antallet stortingsrepresentater ble fastsatt til 111. Antallet fra hver valgkrets ble også fast og forholdet mellom land- og bykretser ble tilbakeført til det opprinnelige med to tredeler av representantene fra landkretser. Enkelte amt fikk ved denne endringen øket antallet representater til fem: Hedemarken, Kristians, Nordre Bergenhus, Romsdal, Stavanger, Søndre Bergenhus, mens de øvrige fikk fire (hvorav Nedenes økte fra tre). For byer som hadde vokst mye i løpet av denne tiden, medførte revisjonen at antallet representater ble redusert, f.eks. hadde Stavanger fire representanter i 1859, men kun to fra 1862. En annen endring var at om en by først hadde valgt en egen representant ved et valg (fått over 150 stemmeberettigede), skulle den beholde denne selv om tallet på stemmeberettigede kom under 150 ved senere valg.

De neste årene var det følgende endringer av antallet representater og fordelingen på fylker.

  • 1866: De fire representatene fra tidligere Finnmarken som inkluderte Tromsø amt, ble delt med to på hver av de nye Finnmarken og Tromsø amter.
  • 1878: Antallet representanter øket til 114, ved at Akershus og Nordlands øket fra fire til fem, samt at Finnmarksbyene (Hammerfest, Vadsø og Vardø) fikk sin egen representant.
  • 1903: Antallet representanter øket til 117, ved at Søndre Trondhjem øket fra fire til fem og Tromsø fra to til tre, samt at Haugesund fikk sin egen representant.
  • 1906: Antallet representanter øket til 122, ved at Hedemarken, Kristiania og Nordland øket fra fem til seks og Smaalenene øket fra fire til fem, samt at Bodø fikk sin egen representant.
  • 1909: Antallet representanter øket til 124, ved at Søndre Bergenhus øket fra fem til seks og at Horten fikk sin egen representant.
  • 1918: Antallet representanter øket til 127, ved at Romsdal øket fra fire til fem og Tromsø fra tre til fire, samt at Lillehammer fikk sin egen representant.

Det var i denne perioden ingen direkte sammenheng mellom antallet stemmeberettigede og deres representasjon.

1921–1949Rediger

 
Kart over Norge (uten Jan Mayen) hvor hvert fylke og Svalbard er angitt med fylkesnummer.

Ved overgangen fra amt til fylker i 1919, kom en ny revisjon av grunnloven og antallet representater ble øket til 150. Skillet mellom by- og landkretser ble imidlertid opprettholdt, så også forholdet mellom by- og landrepresentater (67% fra landkretser). Til forskjell fra tidligere var imidlertid byene, med unntak av Bergen og Oslo i kraft av å være egne fylker, ikke lenger egne valgkretser. De ble i stedet felles valgkretser innen et fylke eller inntil tre nabofylker. Det var gjennom perioden ingen endringer i antallet representater og fordelingen mellom valgkretsene.

Landkretser (fylker) (endring)

  • Østfold: 6 (+1)
  • Akerhus: 7 (+2)
  • Hedmark: 7 (+1)
  • Oppland: 6 (+1)
  • Buskerud: 5 (+1)
  • Vestfold: 4 (-)
  • Telemark: 5 (+1)
  • Aust-Agder: 4 (-)
  • Vest-Agder: 4 (-)
  • Rogaland: 5 (-)
  • Hordaland: 8 (+2)
  • Sogn og Fjordane: 5 (-)
  • Møre og Romsdal: 7 (+2)
  • Sør-Trøndelag: 6 (+1)
  • Nord-Trøndelag: 5
  • Nordland: 8 (+2)
  • Troms: 5 (+1)
  • Finnmark: 3 (+1)

Totalt: 100 (67%) (+16)

Bykretser

  • Halden, Sarpsborg, Fredrikstad, Moss, Drøbak: 4
  • Oslo: 7
  • Hamar, Kongsvinger, Lillehammer, Gjøvik: 3
  • Hønefoss, Drammen, Kongsberg: 3
  • Holmestrand, Horten, Tønsberg, Sandefjord, Larvik: 4
  • Notodden, Skien, Porsgrunn, Brevik, Kragerø, Risør, Arendal, Grimstad: 5
  • Kristiansand, Mandal, Flekkefjord, Stavanger, Haugesund: 7
  • Bergen: 5
  • Ålesund, Molde, Kristiansund: 3
  • Trondheim, Levanger: 5
  • Bodø, Narvik, Tromsø, Hammerfest, Vardø, Vadsø: 4

Totalt: 50 (33%)

1953–1985Rediger

Til stortingsvalget i 1953 ble skillet mellom by og landkretser opphevet, og det var en omfattende revisjon av antallet representanter fra hver valgkrets, som nå var utelukkende fylker. Den største endringen skjedde for Oslo, som nesten fikk doblet sitt antall representanter, hvilket var en konsekvens av den sterke befolkningsøkningen og innlemmelsen av Aker (i 1948). Ettersom det totale mandattallet ble holdt fast på 150, var det flere fylker som fikk redusert sin represenasjon.

  • Østfold: 6 land- og 4 byrepresentanter (felles med Akershus) i 1949, 8 fylkesmandat fra 1953.
  • Akershus: 7 landrepresentanter (samt 4 byrepresentanter felles med Østfold) i 1949, 7 fylkesmandat fra 1953.
  • Oslo: 7 byrepresentanter i 1949, 13 fylkesmandat fra 1953.
  • Hedmark: 7 land- og 3 byrepresentanter (felles med Oppland) i 1949, 8 fylkesmandat fra 1953.
  • Oppland: 6 landrepresentanter (samt 3 byrepresentanter felles med Hedmark) i 1949, 7 fylkesmandat fra 1953.
  • Buskerud: 5 land- og 3 byrepresentanter i 1949, 7 fylkesmandat fra 1953.
  • Vestfold: 4 land- og 4 byrepresentanter i 1949, 7 fylkesmandat fra 1953.
  • Telemark: 5 land- og 5 byrepresentanter (felles med Aust-Agder) i 1949, 6 fylkesmandat fra 1953.
  • Aust-Agder: 4 landrepresentanter (samt 5 byrepresentanter felles med Telemark) i 1949, 4 fylkesmandat fra 1953.
  • Vest-Agder: 4 land- og 7 byrepresentanter (felles med Rogaland) i 1949, 5 fylkesmandat fra 1953.
  • Rogaland: 5 landrepresentanter (samt 7 byrepresentanter felles med Vest-Agder) i 1949, 10 fylkesmandat fra 1953.
  • Hordaland: 8 landrepresentanter i 1949, 10 fylkesmandat fra 1953.
  • Bergen: 5 byrepresentanter i 1949, 5 fylkesmandat fra 1953.
  • Sogn og Fjordane: 5 landrepresentanter i 1949, 5 fylkesmandat fra 1953.
  • Møre og Romsdal: 7 land- og 3 byrepresentanter i 1949, 10 fylkesmandat fra 1953.
  • Sør-Trøndelag: 6 land- og 5 byrepresentanter (felles med Nord-Trøndelag) i 1949, 10 fylkesmandat fra 1953.
  • Nord-Trøndelag: 5 landrepresentanter (samt 5 byrepresentanter felles med Sør-Trøndelag) i 1949, 6 fylkesmandat fra 1953.
  • Nordland: 8 landrepresentanter (samt 4 byrepresentanter felles med Troms og Finnmark) i 1949, 12 fylkesmandat fra 1953.
  • Troms: 5 land- og 4 byrepresentanter (felles med Nordland og Finnmark) i 1949, 6 fylkesmandat fra 1953.
  • Finnmark: 3 landrepresentanter (samt 4 byrepresentanter felles med Nordland og Troms) i 1949, 4 fylkesmandat fra 1953.

Det var følgende endringer i perioden:

  • 1972: Ved Bergens innlemmelse i Hordaland overtok Hordaland Bergens representanter og øket sitt antall fra 10 til 15.
  • 1973: Antallet representanter øket til 155, ved at Akershus øket fra syv til 10 og Oslo fra 13 til 15 mandater.
  • 1985: Antallet representanter øket til 157, ved at Akershus øket fra 10 til 12 mandater.

1989–2001Rediger

Den eksisterende valgordningen begunstiget de større partiene, og for å bøte på dette ble det fra stortingsvalget i 1989 innførst en ordning med utjevningsmandat i tillegg til de faste distriksmandatene (som var uendret fra 1985). I alt 8 utjevningsmandat ble fordelt på de partiene som hadde forholdsmessig dårligst representasjon av distriksmandatene, men samtidig lå over sperregrensen på 4% for hele landet. Utjevningsmandatene ble gitt i de(t) fylket/-ene hvor disse partiene lå nærmest et distriksmandat, så hvor mange mandat hvert fylke fikk varierte dermed fra valg til valg. Ordningen begunstiget likevel fylker med forholdsmessig lav representasjon i forhold til folketallet, så de førte også til en bedre utjevning av stemmetallet bak hver representant. Det var tilsammen 165 mandater i perioden.

Fordeling av utjevningsmandat:

  • 1989: Akershus (3), Hordaland (1), Oslo (1), Rogaland (2), Østfold (1).
  • 1993: Akershus (2), Buskerud (1), Oslo (2), Rogaland (1), Telemark (2).
  • 1997: Akershus (2), Hedmark (1), Hordaland (1), Oslo (2), Rogaland (2).
  • 2001: Akershus (3), Hordaland (2), Oslo (1), Rogaland (1), Vestfold (1).

2005–2012Rediger

Fra stortingsvalget i 2005 er mandatfordelingen på fylker regulert av to faktorer: folketall og areal. For første gang siden 1859 er det en dynamisk fordeling av representanter i forhold til innbyggertallet (inntil 1859 var det riktignok antallet stemmeberretigede som lå til grunn). Videre har arealfaktoren til hensikt å gi distrikter med lavt folketall øket representasjon i nasjonalforsamlingen. De fylkene som tjener på dette (ekstra mandat) er Hedmark (1), Oppland (1), Nordland (1), Troms (1) og Finnmark (3), mens de som taper (færre mandat) er Akershus (-2), Oslo (-2), Vestfold (-1), Rogaland (-1) og Hordaland (-1). Det er nedfelt i Grunnloven at mandatfordelingen justeres hvert 8. år, og ble således sist justert før stortingsvalget i 2013 på grunnlag av folketallet 1. januar 2012. Hvis folketallet fortsetter å øke mens valgkretsenes areal står fast, vil arealbidraget relativt sett bli mindre og mindre.

Antallet stortingsrepresentanter ble samtidig øket med fire til 169, og ordningen med utjevningsmandat ble utvidet til å bli én pr fylke. Således får hvert fylke et antall distriksmandat pluss et utjevningsmandat, tilsammen 150 distriktsmandat og 19 utjevningsmandat. Innenfor en åtteårsperiode har et fylke fast representasjon på Stortinget.

Fylkenes folketall i 2004, areal, mandater, Innbyggere/mandat, Endring i mandat

FNr Fylke Areal[1] Folketall[1] Mandat per folketall Areal-poeng Sum Mandat Arealjustering Innb/mandat Endring 2001-2005
1 Østfold 4182 256668 9 7528 264196 9 0 28519 1
2 Akershus 4918 488618 18 8852 497470 16 -2 30539 1
3 Oslo 454 521886 19 817 522703 17 -2 30699 1
4 Hedmark 27397 188326 7 49315 237641 8 1 23541 0
5 Oppland 25192 183690 7 45346 229036 7 0 26241 0
6 Buskerud 14910 242331 9 26838 269169 9 0 26926 2
7 Vestfold 2224 219480 8 4003 223483 7 -1 31354 -1
8 Telemark 15299 166124 6 27538 193662 6 0 27687 0
9 Aust-Agder 9157 103374 4 16483 119857 4 0 25844 0
10 Vest-Agder 7276 160127 6 13097 173224 6 0 26688 1
11 Rogaland 9378 388848 14 16880 405728 13 -1 29911 2
12 Hordaland 15460 445059 16 27828 472887 15 -1 29671 -2
14 Sogn og Fjordane 18623 107222 4 33521 140743 5 1 21444 0
15 Møre og Romsdal 15121 244570 9 27218 271788 9 0 27174 -1
16 Sør-Trøndelag 18848 270266 10 33926 304192 10 0 27027 0
17 Nord-Trøndelag 22412 127973 5 40342 168315 6 1 21329 0
18 Nordland 38456 237057 9 69221 306278 10 1 23706 -2
19 Troms 25877 152628 6 46579 199207 7 1 21804 1
20 Finnmark 48618 73210 3 87512 160722 5 2 14642 1
00 Norge 323802 4577457 169 582844 5160301 169 0 27086 4

2013–2019Rediger

Utdypende artikkel: Mandatfordeling på fylker

Fylkenes folketall i 2012, areal, mandater, Innbyggere/mandat, Endring i mandat

FNr Fylke Areal[2] Folketall[2] Mandat per folketall Areal-poeng Sum Mandat Arealjustering Innb/mandat Endring 2005-13
1 Østfold 4182 278352 9 7528 285880 9 0 30928 0
2 Akershus 4918 556254 19 8852 565106 17 -2 32721 1
3 Oslo 454 613285 21 817 614102 19 -2 32278 2
4 Hedmark 27398 192791 7 49316 242107 7 1 27542 -1
5 Oppland 25192 187147 6 45346 232493 7 1 26735 0
6 Buskerud 14911 265164 9 26840 292004 9 0 29463 0
7 Vestfold 2224 236424 8 4003 240427 7 -1 33775 0
8 Telemark 15298 170023 6 27536 197559 6 0 28337 0
9 Aust-Agder 9157 111495 4 16483 127978 4 0 27874 0
10 Vest-Agder 7277 174324 6 13099 187423 6 0 29054 0
11 Rogaland 9376 443115 15 16877 459992 14 -1 31651 1
12 Hordaland 15440 490570 17 27792 518362 16 -1 30661 1
14 Sogn og Fjordane 18623 108201 4 33521 141722 4 0 27050 -1
15 Møre og Romsdal 15115 256628 9 27207 283846 9 0 28514 0
16 Sør-Trøndelag 18856 297950 10 33941 331876 10 0 29795 0
17 Nord-Trøndelag 22415 133390 4 40347 173732 5 0 26678 -1
18 Nordland 38462 238320 8 69232 307541 9 1 26480 -1
19 Troms 25870 158650 5 46566 205229 6 1 26442 -1
20 Finnmark 48617 73787 2 87511 161299 5 3 14757 0
00 Norge 323787 4985870 169 582817 5568687 169 0 29502 0

ReferanserRediger

KilderRediger