Bondeparagrafen

«Bondeparagrafen» var grunnlovens § 57 som fra 1859 bestemte at landdistriktene skulle ha dobbelt så mange stortingsrepresentanter som bydistriktene. Bestemmelsen førte til at bydistriktene fikk langt flere representanter relativt til folketallet enn landdistriktene. Byenes overrepresentasjon varte til paragrafen ble opphevet i 1952.[1][2][3][4] På grunn av urbaniseringen ble byenes overrepresentasjon noe mindre etter hvert. Hensikten med paragrafen var trolig å sikre byene en overrepresentasjon, ifølge Andreas Føllesdal. Føllesdal skriver at Valglovutvalget (NOU 2001:3) villeder når det gir inntrykk av at skjevfordeling til landdistriktenes favør går tilbake til 1814.[5] Ifølge Bernt Aardal fikk byene overrepresentasjon trolig for å balansere at bøndene i større grad enn det som var vanlig fikk stemmerett. Aardal skriver at «bondeparagrafen» er et misvisende navn.[6] Ifølge den amerikanske statsviteren Robert J. Goldstein skyldes bondeparagrafen embetsmennenes forakt og frykt for bøndene.[7]

InnføringRediger

Grunnloven av 1814 sa at det skulle være minst 75, og ikke over 100 representanter, men det tallet ble overskredet og grensen på 100 opphevet i 1842.[8] Grunnloven fastsatte i 1814 at landdistriktene skulle ha to representanter for hver representant i kjøpstedene.[3] En grunnlovsendring den 26. november 1859 beholdt fordelingsprinsippet, men bestemt hvor mange stortingsrepresentanter hver enkelt kjøpstad og hvert enkelt landdistrikt skulle ha.[9] Dette skapte «Bondeparagrafen» og tanken var at bydistriktene ikke skulle dominere for mye[2] (ifølge Bernt Aardal var hensikten å sikre byene større representasjon enn andelen av befolkningen skulle tilsi[10]). Regelen innebar at byene (kjøpstedene) var egne valgkretser adskilt fra omlandet. En stortingsmann valgt fra et landdistrikt kunne da ved byutvidelse havne innenfor et annet valgdistrikt.[1] For eksempel bodde Olav Oksvik i Bolsøy kommune som var et landdistrikt like utenfor bykommunen Molde. Dersom Oksviks bosted ble innlemmet i Molde kommune ved byutvidelse ville han havne innenfor kjøpstedene i Møre og Romsdal fylke og hans stortingsplass trolig gå tapt.[11] Regelen førte til at byer som lå langt fra hverandre ble slått sammen til en valgkrets.[12] Blant annet ble Trondhjem og Levanger behandlet som en valgkrets.[13][14]

UtviklingRediger

I 1840 var 90 % av det stemmeberettigede i landdistriktene og sank på grunn av urbaniseringen til 75 % i 1900. I perioden 1818-1830 hadde byen over en tredjedel av mandatene, og etter 1830 hadde landdistriktene ved noen valg over to tredjedeler. I 1838 møtte 32 representanter fra byene (mot 67 fra landdistriktene) og i 1859 møtte 50 fra byene (mot 67 fra landdistriktene). Ved utvidelsen av stemmeretten økte landdistriktenes andel til 80 % i 1905. Landdistriktenes andel av stemmeberettigede var i 1949 nede i omkring 67 % (den andelen mandater forutsatt i bondeparagrafen). Ved valgreformen i 1905 gikk Norge over fra indirekte valg til direkte flertallsvalg i enmannskretser. Valgreformen i 1919 innførte forholdstallsvalg i flermannskretser (med D'Hondts metode) og 50 av 150 representanter skulle komme fra kjøpstedene.[2] I 1903 var byene Trondhjem og Levanger en valgkrets med 9000 innbyggere for hver stortingsrepresentant, mens landdistriktene i Trøndelag (Nordre og Søndre Trondhjems amt) 20.000 innbyggere for hver representant.[13]

Bestemmelsen kom under kritikk utover på 1800-tallet, men ble opprettholdt ved valgreformen i 1919.[trenger referanse] Nye kjøpsteder måtte inngå i valgkrets sammen med nærmeste større kjøpstad, for å holde antallet by-mandater i Stortinget nede.[trenger referanse] I Rogaland førte opprettelsen av kjøpstaden Haugesund i 1866 til at byen inngikk i valgkrets sammen med Stavanger, og stod uten stortingsrepresentanter i flere tiår. Dette førte til valgstreikene i Haugesund, hvor velgerne fra 1882 jevnlig boikottet stortingsvalgene for å tvinge frem egne mandater (valgstreik fra 1888). Valgstreiken i 1888 var ikke fullstendig ved at to velgere avga stemme. I 1902 var valgstreiken i Haugesund fullstendig og stortinget skilte ut byen som eget valgdistrikt. I Sandefjord (som var i valgdistrikt med Larvik) var det valgstreik i 1900 og 1903. I Drøbak som var valgdistrikt sammen med Moss ble i det 1900 bare avgitt 37 stemmer.[15][16] Hønefoss og Kongsvinger inngikk i valgdistrikt sammen med Kristiania som i 1900 hadde 803 valgmenn mot henholdsvis 6 og 5 for de to småbyene. Alle velgerne i Kongsvinger og Hønefoss streiket i 1903.[17]

OpphevelseRediger

I 1952 var «bondeparagrafen» ble opphevet og det valgtekniske skillet mellom by og land ble avskaffet etter mye strid.[4] Dette skjedde med Arbeiderpartiet og Høyres stemmer. Som en del av Ap/Høyre-kompromisset ble også St. Laguës modifiserte oppgjørsmetode med delingstall på 1,4 innført.[18] Kompromisset innebar en pakkeløsning der bondeparagrafen ble opphevet samtidig som utrekningsmetoden ble endret. Dette var en grunnlovsendring og krevde dermed ⅔ flertall.[8] Ifølge Guttorm Hansen ble kompromisset til i en samtale mellom Einar Gerhardsen og John Lyng i korridoren.[19] Av de tilstedeværende representantene stemte 101 for å oppheve og 47 stemte mot.[20] Av Arbeiderpartiets representanter stemte 82 for og 2 mot opphevelse, i Høyre stemte 14 for og 9 mot å oppheve paragrafen. Striden om paragrafen var særlig en strid innad i Høyre om hvilke velgergrupper partiet skulle konsentrere seg om. Opphevelsen av paragrafen førte til at Høyres profil som byparti ble styrket og det førte på kort sikt til splittelse på borgerlig side med dårlig tone mellom Bondepartiet og Høyre.[21] Begrunnelsen var blant annet at det ikke langer var et slikt skille mellom by og land som grunnloven la til grunn.[3] Stortingsvalget i 1953 var det første med fylkene som valgdistrikter der byer og landdistrikter valgt sammen.[2]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Grunnloven med forklaringer: med grunnlovsteksten ajourført pr. 1. juli 1959. Oslo: Aschehoug. 1959. 
  2. ^ a b c d Kleven, Øyvin (11. mai 2017). «Stemmeberettigede, valgordninger og valgdeltakelse siden 1815». ssb.no (norsk). Besøkt 20. juni 2020. «En stemme i byen telte mer enn en stemme på landet. «Bondeparagrafen» resulterte aldri i at landdistriktene ble «overrepresentert» eller sendte så mange representanter de skulle ha gjort i forhold til antall stemmeberettigede.» 
  3. ^ a b c Andenæs, Johs. (1990). Statsforfatningen i Norge. Oslo: TANO. s. 127–128. ISBN 8251828309. «Til tross for denne betegnelsen førte bestemmelsen til en sterk underrepresentasjon for landdistriktene.» 
  4. ^ a b «Stortingsvalg». Stortinget (norsk). 2. september 2019. Besøkt 20. juni 2020. «Det siste punktet er kjent som «bondeparagrafen». I mange år førte denne ordningen til at byene ble sterkt overrepresentert i Stortinget, men etter hvert førte urbanisering og «flukt fra landsbygda» til at dette endret seg. I 1952 ble «bondeparagrafen», etter mye strid, opphevet ved en grunnlovsendring. Dermed ble det valgtekniske skillet mellom by og land avskaffet, og fylkene ble gjort til valgkretser.» 
  5. ^ Føllesdal, Andreas (2010). «Geokratiet – Valglovens demokratiske underskudd». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. 02 (norsk). 26: 149–160. ISSN 1504-2936. Besøkt 22. juni 2020. «Dermed villeder Valglovutvalget når det gir inntrykk av at skjevfordeling til landdistriktenes favør går tilbake til 1814: «Tanken om at fjerntliggende og tynt befolkede distrikter skal ha en sterkere representasjon enn de folkerike og sentrale deler av landet er opprettholdt som prinsipp gjennom skiftende valgordninger» (NOU 2001:3:104, med referanse til Valen 1985:48–49). Det er derfor uheldig å hevde at overrepresentering av grisgrendte strøk «fanger opp relevante distriktsmessige hensyn på en måte som det har vært bred tilslutning til ved tidligere valgordningsreformer» – med mindre man kun legger vekt på de aller siste reformene.» 
  6. ^ Aardal, Bernt (2010). «Den norske stortingsvalgordningen og dens politiske konsekvenser». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. 02 (norsk). 26: 75–103. ISSN 1504-2936. Besøkt 22. juni 2020. «Antall representanter som skulle velges fra henholdsvis by- og landkretser ble forholdsmessig satt til 1:2, i en tid hvor bare omlag 10 prosent av befolkningen bodde i byene. Poenget med ordningen var å sikre byenes representasjon, trolig for å balansere at man i større grad enn det som var vanlig på den tiden ga stemmerett også til bøndene.11 Endringer i bosettingsmønsteret førte etter hvert til at byenes overrepresentasjon ble svekket» 
  7. ^ Goldstein, Robert J. (2013). Political repression in 19th century Europe. Routledge. «Overrepresentation of urban areas was especially notorious in Norway, where the so called bondeparagrafen of the 1814 constitution guaranteed urban areas one-third representation in the Storting, although 90 per cent of the population was rural.The bondeparagrafen, along with the system of indirect voting used in Norway until 1906, reflected the general disdain and fear held by the dominant bureaucratic-official class for the peasantry.»
  8. ^ a b Mjeldheim, Leiv (1969). Politiske prosessar og institusjonar. Bergen: Universitetsforlaget. 
  9. ^ «Historiske valgordninger». Stortinget. Besøkt 13. november 2017. 
  10. ^ Aardal, Bernt (1993). Celius: mandatberegning : valgsimulering. [Bergen]: Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. ISBN 8271701614. 
  11. ^ Romsdal Sogelag Årsskrift 2016, redigert av Bjørn Austigard mfl, Molde, 2016, s. 18.
  12. ^ Fakta om Norge: oppslagsbok i samfunnsspørsmål ; 1950-1951. Oslo: Tiden. 1950. 
  13. ^ a b Hagen, Jan (1971). Valgkretsloven 1906. Bergen. 
  14. ^ Haffner, Vilhelm (1949). Stortinget og statsrådet: 1915-1945. Oslo: [Aschehoug]. 
  15. ^ Østensjø, Reidar (1918-2007) (1993). Haugesund. [Haugesund]: Haugesund kommune. 
  16. ^ Politiske valg i Norge: en artikkelsamling. Oslo: Universitetsforl. 1966. 
  17. ^ Offentlige valg. Oslo: Universitetsforlaget. 1972. ISBN 8200046753. 
  18. ^ «NOU 2001: 03 Velgere, valgordning, valgte». regjeringen.no. 2001. Besøkt 13. juni 2010. 
  19. ^ Mjeldheim, Leiv (1992). Det politiske systemet: samfunnskunnskap, politikk. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203135552. 
  20. ^ Nissen, Bernt A. (1953). Politikk for alle. Oslo: Cappelen. 
  21. ^ Sejersted, Francis (1984). Opposisjon og posisjon: 1945-1981. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202049946.