Åpne hovedmenyen

«Bondeparagrafen» var den vanlige betegnelsen på grunnlovens § 57. Denne paragrafen garanterte landdistriktene dobbelt så mange stortingsrepresentanter som bydistriktene.

Innhold

InnføringRediger

Grunnloven av 1814 sa at det skulle være minst 75, og ikke over 100 representanter, men det tallet ble overskredet allerede i 1845. En grunnlovsendring den 26. november 1859 beholdt fordelingsprinsippet, men bestemt hvor mange stortingsrepresentanter hver enkelt kjøpstad og hvert enkelt landdistrikt skulle ha.[1] Dette skapte «Bondeparagrafen».

KritikkRediger

Opprinnelig var noe av idéen også å garantere representasjon til bybefolkningen, men etter hvert som befolkningsutviklingen gikk i byenes favør ble landdistriktene overrepresentasjon på Stortinget stadig tydeligere. Bestemmelsen kom under kritikk utover på 1800-tallet, men ble opprettholdt ved valgreformen i 1919. Nye kjøpsteder måtte inngå i valgkrets sammen med nærmeste større kjøpstad, for å holde antallet by-mandater i Stortinget nede. I Rogaland førte opprettelsen av kjøpstaden Haugesund i 1866 til at byen inngikk i valgkrets sammen med Stavanger, og stod uten stortingsrepresentanter i flere tiår. Dette førte til valgstreikene i Haugesund, hvor velgerne fra 1888 jevnlig boikottet stortingsvalgene for å tvinge frem egne mandater.

OpphevelseRediger

Det var først i 1952 at «bondeparagrafen» ble opphevet. Dette skjedde med Arbeiderpartiet og Høyres stemmer, da begge stod sterkt i byene. Som en del av Ap/Høyre-kompromisset ble også St. Laguës modifiserte oppgjørsmetode med delingstall på 1,4 innført.[2]

ReferanserRediger

  1. ^ «Historiske valgordninger». Stortinget. Besøkt 13. november 2017. 
  2. ^ «NOU 2001: 03 Velgere, valgordning, valgte». regjeringen.no. 2001. Besøkt 13. juni 2010.