Olav Oksvik

norsk politiker

Olav Berntsen Oksvik (født 7. mai 1887 i Stranda, død 16. september 1958 i Oslo)[9] var en norsk steinarbeider, politiker (Ap) og redaktør.

Olav Oksvik
Olav Oksvik OB.Ø47-0632.jpg
Olav Oksvik i 1947.
Født7. mai 1887[1][2]Rediger på Wikidata
StrandaRediger på Wikidata
Død16. sep. 1958[3][2]Rediger på Wikidata (71 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata
Embete Stortingsrepresentant (1928– 1930),[4][5] stortingsrepresentant (1931– 1933),[4][6] stortingsrepresentant (1934– 1936),[4][7] stortingsrepresentant (1937– 1945),[4][8] stortingsrepresentant (1945– 1949),[4] stortingsrepresentant (1950– 1953),[4] statsforvalter i Møre og Romsdal (1952– 1958)
Parti Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, ArbeiderpartietRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Han var landbruksminister i Einar Gerhardsens andre regjering fra 1947 til 1948. Han ble innvalgt på Stortinget i 1928 og var representant fra Møre og Romsdal helt frem til 1953. Oksvik var visepresident i Odelstinget i periodene 1945 til 1947, 1949 til 1950 og i perioden 1950 til 1953. Han var fylkesmann i Møre og Romsdal i 1945 og i perioden fra 1952 til 1958.

Han var en populær og fargerik politiker, og var kjent for sine ferdigheter i å få til kompromisser.[9] Han holdt alltid taler uten manus og ga ifølge Norderval et oppriktig og stødig inntrykk. Oksvik skal ha vært en spesielt dyktig «korridorpolitiker» der hans overtalelsesevner var basert på kunnskap om både saker og mennesker.[10] Utbyggingen av Aura kraftverk var blant hans viktigste saker. Han var respektert og fryktet for sine vittige og skarpe replikker. Han var ingen god taler, men kjent for sin evne til å snakke med folk og drive korridorpolitikk, hestehandel og lage kompromisser.[11][12]

BakgrunnRediger

Han var sønn av Bernt Oksvik (gårdbruker) og Ingebjørg Fixdal. Foreldrene kjøpte et småbruk på Apalset ved Sjøholt i Ørskog. Somrene tilbragte han som gutt ofte hos onkelen på Stranda. Olav Oksvik var gift med Ingeborg Mittet (født 1883). Oksvik gikk folkeskole og et halvt år på fylkesskolen i Ørskog. Han begynte som ung å arbeide som steinarbeider og deltok fra 1905 i gjenoppbyggingen etter brannen i Ålesund (1904). Byen ble gjenreist i stein og de fleste arbeiderne var tilreisende fra Østlandet og noen fra utlandet. Som ung engasjerte han seg mot alkoholbruk som var vanlig blant arbeidere. I 1907 var Ålesund stort sett gjennoppbygget og det var lite behov for murere og steinarbeidere, og han fikk arbeid på byggeplass i Kristiansund. Han flyttet senere til Bolsøy like utenfor bygrensen ved Molde sentrum (nå innenfor Molde kommune) og etablerte der avisen Romsdølen med seg selv som redaktør.[9][13] Oppføringen av sparebankbygget i Molde i stein førte til at han fikk jobb i Molde.[14] I Ålesund ble han kjent med Johan Falkberget som hadde kommet dit for å redigere avisen Nybrott (forløper til Sunnmøre Arbeideravis), og de to ble nære venner.[10]

Politisk virkeRediger

Aura-verketRediger

Oksvik engasjerte seg fra før krigen med utbygging av Aura kraftverk.[13] I 1937 ble Oksvik utpekt til formann i et arbeidsutvalg for utbygging Aura. Utvalget la frem planer for omfattende utbygging og bruk av elektrisk strøm fra det planlagte kraftverket, blant annet elektrifisering av jernbaner, overføring til Østlandet og storindustri på Sunndalsøra. Vassdragsvesenet advarte mot utbygging på grunn av usikker avsetning av strømmen. Det påbegynte anlegget ble over mange år holdt i stand til stor kostnad for Bergen Privatbank som eide anlegget. Arbeidet ble tatt opp igjen av den tyske okkupasjonsmakten og igjen lagt på is. I 1944 var Oksvik (som «illegal» fylkesmann) og overingeniør Edvard Svanøe på befaring i nedbørsfeltet under dekke av å være på fisketur. De to arbeidet med planer for utbygging etter krigen. Einar Gerhardsen var på befaring høsten 1945. Oksvik mente Auraverket var viktig for kraftforsyning i distriktet og etablering av jernverk eller aluminiumsverk var underordnet. Stortinget vedtok utbygging i oktober 1947 etter forslag fra Vassdragsvesenet. Petter Erik Innvik skriver i historien om verket at Oksviks arbeid var vesentlig for at Aura-verket ble realisert etter krigen. Oksvik gikk inn for etablering av aluminiumsverk på Sunndalsøra. Oksvik var i konflikt med direktøren ved aluminiumsverket da Oksvik gikk inn for at aluminimumsproduksjonen måtte stanse de månedene det var knapphet på elektrisk kraft i distriktet.[15] Oksvik var i protest ikke tilstede da industriminsteren åpnet aluminiumsverket i april 1954. Han mente den tørre vinteren ville skape kraftmangel når smelteverket ble satt i drift. Etter at den syvende generatoren i Aura-verket ble satt i drift i 1956 var dette landets største kraftverk.[16]

I 1946 gikk Oksvik mot planen om jernverk i Mo i Rana med kraft fra Glomfjord. Oksvik la i Stortinget frem et motforslag om jernverk i Orkanger forsynt med kraft fra Aura. Oksviks forslag fikk 42 stemmer og Glomfjord/Rana-planen fikk 102 stemmer.[17]

I 1963 ble statue av Oksvik satt opp ved rådhuset på Sunndalsøra.[18]

PartipolitikkRediger

Oksvik arbeidet fra 1908 i Molde og organiserte der sosialdemokratisk partilag. I 1912 var det sosialdemokratiske kretsparti for Romsdal etablert og han kom inn i Bolsøy kommunestyre i 1919. Han satt i kommunestyret nesten sammenhengende til 1932. Oksvik var i opposisjon til ledelsen i Arbeiderpartiet da det beveget seg i revolusjonær retning i 1918. Etter partisplittelsen i 1921 ble han i 1922 sekretær for det mer moderate Norges sosialdemokratiske arbeiderparti (NSA). Det avgjørende møtet i Romsdal krets begynte formiddagen 6. mars og pågikk til klokken 7 om morgenen dagen etter. NSA hadde særlig stor oppslutning i Østfold, på Sunnmøre og i Romsdal, mens Arbeiderpartiet dominerte på Nordmøre. På Sunnmøre og i Romsdal var det motstand mot å Arbeiderpartiets lojalitet til Sovjetunionen. Anton Alvestad og Oksvik representerte en individualistisk og nasjonaldemokratisk holdning også etter at det gikk tilbake til Arbeiderpartiet. Alvestad og Oksvik var de sentrale personene arbeiderbevegelsen på Sunnmøre og etablerte partilag før fagbevegelsen var organisert. Oksvik var svært populær på landet og sanket stemmer blant bønder og fiskere på Vestlandet.[19][9][20][16]

 
Byste ved Folkets hus, Storgata i Molde sentrum. Bysten er laget av Hjalmar Hansen i 1965.[21]

Oksviks posisjon i partiet var svekket etter krigen.[9] Han ble oppfattet som samlingsfigur for de opposisjonelle i Arbeiderpartiet i den kalde krigens tid[trenger referanse][22] og etter krigen ble han kalt høyresosialist av Tranmæl-fraksjonen i partiet. Ifølge Oddbjørn Melle var han en effektiv stemmesanker for Ap. Under Aps landsmøte i februar 1949 var NATO-medlemskap oppe til debatt. Oksvik advarte på landsmøtet mot sterk avhengighet av USA og at Norge kunne bli stående alene ved et systemskifte i USA. Det er ikke gitt valgene i USA i fremtiden vil bli som i 1948, uttalte han. Oksvik var skandinavist og mente Norge ville stå seg best ved å holde sammen med andre småstater. Oksvik mente Sovjetunionen ikke var noen trussel for Norge.[23] På landsmøtet 1949 ville han utsette behandling av NATO-saken, men trakk forslaget da han fikk liten støtte i forsamlingen.[9] I Aps stortingsgruppe var Oksvik en av de viktigste motstanderne av NATO-medlemskap, men stemte for ved den endelige voteringen i 1949 - til stor forargelse blant Ap-medlemmer på Sunnmøre.[16]

 Vi får visstnok ett eller annet tilsagn om sikkerhet, men vi vil ikke ha noe herredømme over hvilke konflikter vi kan bli trukket bort i. Vi behøver ikke bli trukket bort i en krig på grunnlag av forsvar for de demokratiske rettigheter (...) i det vi i dag og neppe heller i fremtiden vil få innflytelse på hvilke partnere vi samarbeider med og hvilke krigsårsaker som foreligger. Dette er min hovedinnvending 
– Olav Oksvik (landsmøtet i 1949)[23]

Det gikk mange anekdoter om ham. En av dem gikk ut på at da han søkte fylkesmannsembetet i Møre og Romsdal, skjedde det i form av en lapp han stakk til statsministeren en dag. Der sto det: «Eg søkje Møre. O.Oksvik».[trenger referanse] Oksvik var overbevist republikaner, men under krigen skal han ha uttalt at han ville ta imot invitasjon til slottet for det hadde kong Haakon «gjort seg fortent til».[24]

For å holde stridene mellom de tre fogderiene i Møre og Romsdal fikk Oksvik i 1953 etablert at toppene på valglisten måtte ha personer fra alle tre deler av fylket.[16]

Andre verdenskrigRediger

I 1941 utpekte nazistene ham til ordfører i Bolsøy,[16] han avslo utnevningen i brev slik:[24]

 Gjennem fylkesmannen har jeg mottatt melding om oppnevnelsen til ordfører i Bolsøy. Etter det som foreligger, kan jeg ikke påberope meg noen av de anførte grunner for å tiltre stillingen. Jeg vil heller ikke gjøre gjeldende at jeg i de sist år ikke har arbeidet med den kommunale administrasjon, da jeg er fullt klar oppmerksom på at det oppnevnes folk med dårligere kvalifikasjoner. At 99 prosent av bygdens folk er motstandere av nyordningen er heller ikke særlig for Bolsøy, da stillingen praktisk talt er den samme for hele fylket. Men som medlem av det avskaffede og utsjikanerte Storting, ser jeg det som en uanstendighet å motta tillitsverv hvor forutsetningene må være å undergrave de rettigheter og institusjoner som jeg som stortingsmann var valg for å ivareta. Jeg forutsetter etter forannevnte at departementet tar saken opp igjen og løser meg fra ordførerstillingen. 

I 1943 ble han av regjeringen i London utnevnt til illegal fylkesmann i Møre og Romsdal. Han skulle være i beredskap i tilfelle en invasjon og frigjøring av Norge. I desember 1944 ble han arrestert på Sjøholt, men lurte seg unna politivakten mens de ventet på bussen. Med hjelp fra bekjente kom han seg over Storfjorden til den enslige gården Vindsnes, et par dager etter krysset han til nordsiden og så tilbake til sørsiden ved den veiløse gården Skotet. Fra Skotet gikk han langs det bratte berget til den veiløse og isolerte gården Vidhammar der han tilbragte julehelgen. Deretter fikk han skyss med motorbåt til Stordal på nordsiden, og holdt seg skjult på forskjellige gårder i Stordal og Liabygda. Oksvik smuglet et brev til kona som satte ut rykte om at mannen hadde rømt til Sverige og England. Fra Liabygda krysset han fjorden til Stranda og gikk i dekning på gården Lie ovenfor fødestedet Uksvik. Lie lå ved enden av veien og fra vinduet kunne man se om noen kom. Fra Lie flyttet han videre til den isolerte fjellgården Skrednakken på andre siden av Sunnylvsfjorden, i mars 1945 reiste han tilbake til Vidhammar og videre til hytte i skogen noen kilometer fra Sjøholt.[24]

Han tok seg før 7. mai 1945 til nordsiden av Romsdalsfjorden og tok der kontakt med fungerende fylkesmann Erling Kvadsheim. Oksvik ba Kvadsheim tre tilbake neste dag. Ved midnatt mellom 7. og 8. mai møtte han «illegal» politimester Odd Lassen og distriktssjef for hjemmestyrkene Per Mordal. I løpet av natten laget de tre en kunngjering med navn på nye ordførere og lensmenn i fylket. Kvadsheim ble arrestert tidlig 8. mai. Oksvik overtok som midlertidig fylkesmann 8. mai etter han kvelden før hadde deltatt i planlegging av overtakelse av den sivile administrasjonen i fylket. Klokken 13 var den sivile administrasjonen av fylket etablert og de første kommunestyremøtene ble holdt 9. mai. Trygve Utheim, den avsatte fylkesmannen, kom tilbake fra England og tok opp igjen sitt gamle embete.[24][16]

 
Olav Oksvik kom fra Stranda på sørsiden av Storfjorden. Under andre verdenskrig lå han skjul for politi blant annet på den isolerte fjellgården Skrenakken (helt til venstre i bildet) og Lie på motsatt side av innløpet til Sunnylvsfjorden

ReferanserRediger

  1. ^ Stortinget og statsrådet : 1915-1945. B. 1 : Biografier : med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914, side(r) 552[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Olav Berntsen Oksvik, Norsk biografisk leksikon ID Olav_Oksvik, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Store norske leksikon, oppført som Olav Berntsen Oksvik, Store norske leksikon-ID Olav_Berntsen_Oksvik[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f https://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=OLOK&tab=Biography.
  5. ^ Vilhelm Haffner (1949) (på no), Stortinget og statsrådet : 1915-1945. B. 2 : De enkelte storting, Wikidata Q71786835, http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007060100048 
  6. ^ Vilhelm Haffner (1949) (på no), Stortinget og statsrådet : 1915-1945. B. 2 : De enkelte storting, Wikidata Q71786835, http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007060100048 
  7. ^ Vilhelm Haffner (1949) (på no), Stortinget og statsrådet : 1915-1945. B. 2 : De enkelte storting, Wikidata Q71786835, http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007060100048 
  8. ^ Vilhelm Haffner (1949) (på no), Stortinget og statsrådet : 1915-1945. B. 2 : De enkelte storting, Wikidata Q71786835, http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007060100048 
  9. ^ a b c d e f Norderval, Ingunn. «Olav Oksvik – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 9. juli 2017. 
  10. ^ a b Norderval, Ingunn (1989). Olav Oksvik: medmenneske og politiker. Oslo: Tiden. ISBN 8210032380. 
  11. ^ Korsbrekke, Berit (1993). Tause minner: en historisk vandring blant skulpturer og bautasteiner i Molde kommune. Molde: Kommunen. ISBN 8290393520. 
  12. ^ Oftedal, Chr.S. (1952). Ni venner i profil. [Oslo]: Land og kirke. 
  13. ^ a b Kjølås, Gerhard (1969). Olav Oksvik: mannen og politikaren. Trondheim: Rune. 
  14. ^ Norderval, Ingunn (1999). LO i Molde og omegn - 80 år. Molde: LO i Molde og Omegn. ISBN 8279550054. 
  15. ^ Innvik, Petter Erik (1993). Verket: Sunndal verks historie gjennom 40 år. Sunndal: Hydro aluminium. ISBN 8299302404. 
  16. ^ a b c d e f Løseth, Arnljot (1996). Likskap og lagdeling: 1920-1972. Oslo: Samlaget. ISBN 8252133991. 
  17. ^ Vogt, Johan (1971). Elektrisitetslandet Norge: fra norsk vassdrags- og elektrisitetsvesens historie. Oslo: Universitetsforlaget. 
  18. ^ Furre, Berge (20. mai 2021). «Olav Berntsen Oksvik». Store norske leksikon. Besøkt 21. mai 2021. 
  19. ^ Norderval, Ingunn (1989). Olav Oksvik: medmenneske og politiker. Oslo: Tiden. ISBN 8210032380. 
  20. ^ Terjesen, Einar A. (2021). «Norges socialdemokratiske arbeiderparti (NSA) 1921–1927». Arbeiderhistorie. 01 (norsk). 25: 6–29. ISSN 2387-5879. doi:10.18261/issn.2387-5879-2021-01-02. Besøkt 21. mai 2021. 
  21. ^ https://www.romsdal-sogelag.no/minnesmerke/olav-oksvik/37
  22. ^ «Utenrikspolitisk opposisjon, 1946–1952». www.norgeshistorie.no (norsk). Besøkt 9. juli 2017. 
  23. ^ a b Melle, Oddbjørn Magne: Fanga i NATO. Klassekampen, 30. Mars 2017, s. 16
  24. ^ a b c d Kjølås, Gerhard (1969). Olav Oksvik: mannen og politikaren. Trondheim: Rune. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger