Valgstreikene i Haugesund

Valgstreikene i Haugesund gikk ut på at haugesundere i 1888 og 1902 ikke avga stemmer ved valgmannsvalget. Den norske valgordningen var i 1880-årene slik at enkelte steder, som Haugesund, ikke hadde rett til en egen representant på Stortinget. Dette førte til to valgstreiker, den første i 1888 og den andre i 1900. I 1902 fikk haugesunderne en egen stortingsrepresentant.

Om valgordningen i Norge og dens effekt på Haugesund og Stavanger rediger

Grunnloven gjorde det klart at tallet på stortingsrepresentanter fra en kjøpstad skulle styres av tallet på valgmenn. For Haugesunds del ville dette i 1888 betydd at byen ville hatt to stortingsrepresentanter.

Denne bestemmelsen var derimot ikke gjeldende for Haugesund fordi den såkalte «bondeparagrafen» i Grunnloven, forlangte at tallet på representanter fra landets kjøpsteder skulle forholde seg til tallet på representanter fra landdistriktene i forholdet 1 til 2. For å få til dette hadde Stortinget ved en grunnlovsendring den 26. november 1859 bestemt hvor mange stortingsrepresentanter hver enkelt kjøpstad og hvert enkelt landdistrikts skulle ha.

Stavanger hadde alt fått tildelt to representanter, og for at det grunnlovsbestemte forholdet mellom representantene for kjøpstedene og landdistriktene i landet ikke skulle bli feil, var det samtidig blitt vedtatt at nye kjøpsteder som ble opprettet skulle slås sammen med nærmeste kjøpstad hva angår representasjon på Stortinget. Dette medførte at når Haugesund fikk status som kjøpstad i 1866, måtte byen gå inn i valgfellesskap med Stavanger.

Haugesundernes reaksjon på valgordningen rediger

Haugesunderne ga flere ganger i tiden fra 1859 til 1885 uttrykk for sin misnøye med ordningen, men den alminnelige politiske interesse gjorde likevel at alle partigruppene i Haugesund i 1885 gikk inn for å få valgt stavangermenn til stortingsrepresentanter. I 1885 skrev gruppe haugesundere, med tollbetjent H.B Eriksen i spissen, til regjeringen og ba dem om å sette frem kongelig proposisjon til en grunnlovsendring som ville gi Haugesund en egen stortingsrepresentant. Søknaden var blitt anbefalt av kommunestyret, men den ble ikke imøtekommet av regjeringen.

Eksakte kilder på hva som førte til valgstreiken finnes ikke, men det antas at det handler om en misnøye med at haugesunderne i 1885 kun fikk andre varaplass (supplementsplass) til stortinget, men de ved tidligere valg hadde fått første varaplass. Den viktigste grunnen til valgstreiken i 1888 var likevel at haugesundernes maktesløshet ble tydelig demonstrert i forkant av valget i 1888.

Før valgene i Haugesund og Stavanger inngikk det moderate Høyre og Venstre i Stavanger en avtale om at stortingsrepresentantplassene og plassen som førstesupplement (førstevara) skulle besettes med bestemte stavangermenn. Avtalen ble gjort kjent i avisene omtrent samtidig som valgmannsvalgene i de to byene ble berammet. Dermed var det tydelig at valgmannsvalget i Haugesund ikke ville ha noe å si for valget av verken representanter eller førstesupplement.

Tidligere hadde valgmennene fra de to byene drøftet stortingsvalget sammen, uten at det nødvendigvis hadde hatt noe å si for utfallet, men nå var det gjort åpenbart at valget av representanter til Stortinget var avgjort lenge før Haugesund engang hadde valgt sine valgmenn. I Norge var det på dette tidspunktet åtte andre norske byer som hadde lavere folketall enn Stavanger, men som likevel hadde egne stortingsrepresentanter, og Haugesunderne kan dermed sies å ha hatt god grunn til å ha følt seg forbigått. Resultatet av dette ble da at haugesunderne nektet å avlegge stemmer ved valget i 1888, og gjennomførte så sin første valgstreik.[1]

Valget i 1891 rediger

I 1891 var debatten om Haugesund og Stavanger fremdeles svært aktuell i Haugesund, og begge avisene i byen, Haugesunderen og Haugesunds budstikke, skrev at det burde gjennomføres valgstreik som ved forrige valg. Samtidig var det stor politisk interesse om forholdet mellom Norge og Sverige på dette tidspunktet, og dette var et tema som gjorde at mange ønsket å delte i valget. Ved valgmannsvalget endte det opp med at over 42 prosent av de stemmeberettigede deltok i valget.

Valget i 1891 førte nok en gang til at stortingsplassene gikk til to fra Stavanger. I tillegg ble begge de to supplementsplassene gitt til stavangermenn. Byens valgmenn demonstrerte ved å stemme på haugesundere til alle verv.

Valget i 1894 rediger

I 1894 snakket man ikke lenger om valgstreik. Det politiske diskusjonen i Haugesund ble ført med stor iver, men spørsmålet om egen stortingsrepresentant for Haugesund hadde måttet vike plassen for andre aktuelle politiske spørsmål. Likevel var man bevisst at situasjonen var som den var. I januar skrev venstreblandet Karmsundposten: «Haugesund er likevel som null i fattigkommisjonen, Stavanger har bukten og begge endene.».

Også ved valget i 1894 ble alle plassene besatt av stavangermenn, og nok en gang protesterte valgmennene ved å stemme på haugesundere til alle verv. I både 1891 og 1894 stod valgmennene steilt mot hverandre, på tross av at det var lite som skilte dem fra hverandre politisk.

1896 – deputasjon til Stortinget rediger

I 1896 gjorde man nok et forsøk på å få egen Stortingsrepresentant for Haugesund. Det ble sendt en deputasjon til Stortinget for å forsøke å få endret den gjeldende ordningen, men også da uten hell.

Valget i 1897 rediger

I 1897 ble det valgt to representanter fra Stavanger, men telegrafbestyrer Dorius Amandus Lied fra Haugesund ble valgt til første varamann.[2]

Valget 1900 – ny valgstreik rediger

I valgåret 1900 var det ingen store politiske saker å samles om. Da blusset det gamle kravet om egne stortingsrepresentanter for Haugesund opp igjen. I mai 1900 forkastet Stortinget for tredje gang et forslag om egen stortingsrepresentant for Haugesund, og på et massemøte i juni vedtok haugesunderne å gå til valgstreik for andre gang.

Valgresultatet skilte seg ikke fra de tidligere år. To stavangermenn ble utpekt som stortingsmenn, og også begge varamennene var fra Stavanger.

1902 – deputasjon til Stortinget rediger

I oktober 1902 sendte haugesunderne en ny deputasjon til Stortinget. Deputasjonen påpekte overfor nasjonalforsamlingen at Haugesund var landets største silde-eksporterende by og landets femte største sjøfartsby. De skrev også i sin henvendelse at tolv byer med færre innbyggere enn Haugesund hadde sine egne stortingsrepresentanter.

I november 1902 vedtok Stortinget grunnlovsforslaget om egen stortingsrepresentant for Haugesund.

Meldingen om stortingsvedtaket ble møtt med stor begeistring i Haugesund. Det ble skutt salutt fra Gravnes og i avisen ble det etterpå rapportert at ”alle mann storma ut for å høyre ka som var tess. Musikken kom springande og folketoget laga seg av seg sjøl”.

Hakon Magne Wrangell fra Moderate Venstre ble i 1904 valgt som første stortingsrepresentant for Haugesund. Han var skipsreder og tidligere haugesundsordfører. Han satt på Stortinget i to omganger og over flere perioder 1903-1909 og 1921-1927.[3]

Referanser rediger

  1. ^ Ordfører Petter Steen jr, Tre år med feiring av folkestyret Arkivert 6. mars 2014 hos Wayback Machine. - kronikk i Haugesunds Avis, publisert på Høyre.no, februar 2012.
  2. ^ Biografisk informasjon om Dorius Amandus Lied, NSD Norsk senter for forskningsdatas politikerarkiv (nedlagt)
  3. ^ Biografisk informasjon om Hakon Magne Valdemar Wrangell, NSD Norsk senter for forskningsdatas politikerarkiv (nedlagt)

Kilder rediger

  • Østensjø, Reidar (1993): Haugesund 1896–1913. Bind II. Utgiver: Haugesund kommune.
  • haugalandmuseene.no