Begravelse

(Omdirigert fra Gravferd)

Begravelse er en seremoni i forbindelse med en persons død. Seremonien er i sin opprinnelse religiøst motivert, men i den senere tid er det religiøse kommet mer i bakgrunnen i mange kulturer. I dag brukes den av de fleste som en mulighet for et siste farvel med den døde.

Innredningen av lokalet før en japansk bisettelse i Tokyo skal finne sted (2004).
Kiste med kranser og bårebuketter under en inhumasjon (kistebegravelse) i en norsk kirke. Etter seremonien i kirken blir kista båret ut på kirkegården og senket i jorda.
Kistebegravelse på norsk kirkegård i 2006.
Carl Sundt-Hansen: «En begravelse ombord» (1889)

Tradisjoner i kristendom, jødedom og islamRediger

Innen jødedom, kristendom og islam anses begravelse som den mest korrekte måte å håndtere lik på. Dette er knyttet til tanken om at legemet ikke skal ødelegges, men på naturlig måte bli til jord. Kremasjon sees som en fornektelse av tanken på legemets oppstandelse, og dermed av handling som trosser den guddommelige vilje. I nyere tid har kremasjon også blitt mer vanlig blant kristne, mest på grunn av at man av hensyn til plassmangel i store byer har måttet foreta mer pragmatiske valg.

I enkelte kirkesamfunn, spesielt Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, er begravelsen sterkt knyttet til forbønn for den avdøde. I protestantiske kirker er det ikke bønn for avdøde personer.

I tidlig kristendom var begravelse inne i kirken, normalt under kirkegulvet, det vanlige. På grunn av de plassproblemene dette skapte ble det snart vanlig med begravelser utenfor kirken, dvs. på særlig anlagte begravelsesområder som ble kjent som kirkegårder. Etter dette var begravelser inne i kirken som regel forbeholdt prominente personer.[1]

Forskjellig bruk av begreperRediger

«Gravferd», «begravelse», «bisettelse» og «kremasjon» er begreper som ofte brukes forskjellig. Begravelsesbransjen i Norge holder seg til følgende:

«Gravferd» er et samlebegrep som omfatter begravelse og bisettelse. Begrepet «begravelse» benyttes i de tilfeller der man legger liket i en grav uten at det er utsatt for noen form for destruktive påvirkninger. Begrepet «bisettelse» benyttes i de tilfeller man kremerer liket, samler asken i en urne, og enten begraver urnen eller «sprer asken for vinden».

Begrepet «bisettelse» kan også være en seremoni som blir holdt et annet sted enn det stedet hvor avdøde skal legges i grav.[2]

Tidligere var bisettelse i hjemmet en vanlig tradisjon som ble gjennomført ved en enkel seremoni i tidsrommet mellom dødsfallet og selve begravelsesdagen. Avdøde ble ofte oppbevart hjemme, for eksempel i huset eller på låven. Familie, naboer og venner fulgte ofte avdøde til kirken/kapellet dagen før gravferdsseremonien.

I Seljord var skikken slik for begravelser at deltakerne møttes på sørgegården. Her gikk de inn i stuen, leste fadervår og gjorde korstegn over kisten. Lokket ble fjernet for avskjed med den avdøde. De fremmøtte sang tre salmer. På veien ut stanset gjestene midt i døråpningen, og en av dem skulle da «hilse for liket» og takke husets folk på vegne av den avdøde, både for sorger og gleder. På kirkegården steg hver enkelt frem etter ritualet og kastet tre ganger litt mold ned på kisten. Straks graven var tildekket, ble det risset et kors på jorden over. Forsamlingen la seg på kne rundt graven, leste fadervår og gjorde korstegn igjen.[3]

GravferdskonsulentRediger

Byråets representert, gravferdskonsulenten ivaretar alle praktiske oppgaver, og er den avdødes families kontakt med byrået.

MassebegravelserRediger

Under ekstreme forhold er det ikke uvanlig at man tyr til massebegravelser. Historisk er dette særlig knyttet til epidemier og krigshandlinger; i moderne tid forbinder man det spesielt med krigsforbrytelser som skjules ved at ofrene legges i bortgjemte massegraver. I slike tilfeller er det normalt en minimal seremoni eller ingen seremoni i det hele tatt.

Det har også vært vanlig, og er det fortsatt i enkelte deler av verden, at fattige gravlegges i store fellesgraver i stedet for i individuelle graver.

Det er en gammel oppfatning at det å hvile i en massegrav er noe nedverdigende, og man har derfor i mange tilfeller gravet opp de døde og plassert dem i individuelle graver. Dette er spesielt synlig på krigskirkegårder etter første og andre verdenskrig, hvor de fleste døde på slagmarken først ble gravlagt i massegraver eller grøfter, og etter at krigen var over ble de flyttet til individuelle graver på en krigskirkegård.

Ossuarier og lignendeRediger

Noen steder i verden har en samlet de dødes knokler. Disse er enten blitt samlet og tildels dandert i et eget ossuarium, eller en har gitt dem egne nisjer i store gravsteder (Kanariøyene) som endelig hvilested etter en del år på første kirkegård, som ofte ligger i eller nær en by, og har begrenset plass.

AskespredningRediger

En del ønsker å spre asken etter en kremasjon i naturen. Dette er regulert i norsk lovverk, og søknad om dette må sendes til Fylkesmannen. Ved slik gravferd kan det ikke kreves kirkelig medvirkning[4], men seremonien Humanistisk gravferd kan avholdes.

I noen land er imidlertid denne skikken vanlig. Noen steder spres asken ut på sjøen, og iblant er det avsatt spesielle steder ved kysten til dette formålet.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Christine Quigley, The Corpse: A History (s. 78–104), McFarland, 2013
  2. ^ «Begravelse | Jølstad begravelsesbyrå». Jølstad begravelsesbyrå. Besøkt 26. mai 2016. 
  3. ^ Knut Mykland: Den lange fredstiden (s. 77), forlaget Cappelen, Oslo 1988, ISBN 82-574-0443-8
  4. ^ Pressemelding fra Den norske kirke 09. november 2002, 7. avsnitt

Eksterne lenkerRediger