Gotisk skrift

Denne artikkelen handler om en skriftstil for bokstavene i det latinske alfabetet. For å lese om det gotiske alfabetet, se det.

Gotisk skrift er en samlebetegnelse for visse skriftvarianter av det latinske alfabetet der bokstavene er gjengitt med brukne buer og tunge stammer. Gotisk skrift er både en form for historiske skriveskrifter og ulike trykkskrifter som etterlikner skriveskriften. Gotiske skrifttyper oppstod på 1100-tallet og var i bruk fram til 1940-tallet i Tyskland og områder preget av tysk kultur, de siste tiårene side om side med og gradvis dominert av «latinsk» antikvaskrift. I Skandinavia var gotiske skrifter, særlig den tyske varianten fraktur, nesten helt ute av bruk før første verdenskrig.

Gotisk skrift oppstod som en kantete og gitterpreget skriftstil i middelalderen. Bildet viser utsnitt fra en side i en håndskrevet, belgisk bibel fra 1407. Gutenberg utformet bokstavene til sin trykte bibel fra 1455 på grunnlag av denne typen skriveskrift.

Gotisk skrift er i dag fullstendig erstattet av antikva i daglig bruk, det vil si vanlige små og store bokstaver med seriffer, samt grotesk uten seriffer og skråstilt kursiv. Den gotiske skrifttypen er likevel bibeholdt på mange avishoder i Europa, herunder Norge, og benyttes fremdeles i tyskspråklige områder som dekorativ skrift på f.eks. serveringssteder.

Gotisk håndskrift er i Danmark og Norge navnet på en tysk løkkeskrift som oppstod på 1500-tallet som en forenkling og videreutvikling av den opprinnelige kantete, gotiske håndskriften. Gotisk håndskrift var vanlig skriveskrift i Norge fra omkring 1600 til slutten av 1800-tallet.

Navnet

Gotisk skrift har fått navn etter gotikken, det vil si stilidealer og former innen gotisk kirkekunst og arkitektur fra 1150 til 1550. Adjektivet «gotisk» ble imidlertid gitt av italienerne under renessansen som med det mente at gotisk skrift var middelaldersk og «barbarisk».

Gotisk skrift, både skrevne og trykte varianter, har forskjellige betegnelser på ulike språk, men kan omtales med fellesbetegnelsen gebrochene Schrift på tysk, blackletter på engelsk og écriture gothique på fransk.

Samlebetegnelsen gotisk skrift brukes ofte litt upresist om den tyske formvarianten fraktur som dominerte nordeuropeisk skriftkultur i fire hundre år.

Gotisk håndskrift

Gotisk håndskrift i form av den tyske kurrentskriften. Dette var en forenkling av middelalderens stivbeinte «munkeskrift» og var i ulike varianter dominerende som skriveskrift i Norge fra ca. 1600 til 1850. Mange av bokstavene, for eksempel de vanlige, små bokstavene d, e, h, r, s og v, skiller seg markert fra vår tids skriveskrift og gjør gotisk håndskrift, enten den er slurvete eller tydelig, vanskelig å lese uten spesiell opplæring. Gotisk skriveskrift oppstod på 1100-tallet i Frankrike på grunnlag av den karolingiske minuskelskriften. Bokstavene ble skrevet med bredpenn, det vil si en penn med bred, kort splitt. Når en trekker pennesplitten mot seg, blir streken på papiret bred, sidelengs blir den tynn. På grunn av strekbredden blir det vanskelig å tegne små detaljer, særlig runde buer i en jevn bevegelse. En må isteden løfte pennen og sette en ny strek. Uttrykket blir derfor kantete og «brukket» med brå vinkler og stor forskjell mellom skråstilte hårstreker (i samme vinkel som pennesplitten ble satt på papiret) og brede, tunge grunnstammer. De gotiske bokstavene var for øvrig høye og smale som gotiske spissbuer i motsetning til de tidligere, runde, romanske buene. Tekstblokken på sidene dannet dermed et jevnt og tett mønster av loddrette strøk og liknet en vev eller tekstur Gotisk håndskrift var særlig vanlig på 1300- og 1400-tallet og var den siste hovedutviklingen innenfor håndskrevne skrifter før boktrykkerkunsten vokste fram fra midten av 1400-tallet. Allerede tidlig på 1500-tallet oppstod det imidlertid en forenkling av den stive og langsomme gotiske håndskriften. Denne var basert på den tyske frakturvarianten der hårstreker og stammer var tegnet med pensel. På 1500-tallet slo denne skriften igjennom i sentral- og østeuropeiske områder som var influert av tysk språk og kultur. Den forenklede, gotiske skriveskriften var fortsatt kantete og med tjukke stammer, men hadde mer sammenhengende linjer enn tidligere. Denne utviklet seg uavhengig av det trykte skriften til en raskere skriveskrift som ble både snirklete og spinkel da den ble skrevet med spiss penn. I Tyskland fikk håndskriften navnet tysk skriveskrift eller kurrentskrift, i Sverige tyska stilen og i Danmark og Norge gotisk håndskrift. Varianter av denne håndskriften dominerte skriveskriften i Norge fra 1600-tallet, og ble undervist i norske skoler til omkring 1860. Deretter overtok den latinske håndskriften. De som hadde lært gotisk håndskrift, fortsatte gjerne med den, med varierende innblanding av latinsk. Den glidende overgangen fra gotisk til latinsk håndskrift i tiden 1860-1920 kan gjøre dokumenter fra denne tiden spesielt vanskelig forståelige. Historisk institutt ved Universitetet i Bergen tilbyr i samarbeid med Statsarkivet i Bergen et on-line kurs i gotisk håndskrift. Ordet Offizierswache («vaktrom for offiserer») skrevet i Sütterlinstil, en tysk skriveskrift som var skolenorm i Tyskland mellom 1935 og 1941. Legg merke til den n-liknende e-en, u-liknende r-en, b-liknende s-en og f-liknende h-en. En revidert kursivversjon av den tyske kurrentskriften, den konstruerte Sütterlinskriften, ble innført i skolene i Preussen fra 1915. Den ble ansett som en «arisk skrift» og ble norm også i andre tyske skoler fra 1935, inntil den ble fjernet sammen med annen gotisk skrift tidlig i 1941. Det ble likevel gitt undervisning i Sütterlin-stilen i Bayern inn på 1970-tallet. Mens England og Frankrike hadde egne varianter av den gotiske håndskriften, fant de italienske humanistene i renessansen på 1400-tallet fram til en skriveskrift de anså som den opprinnelige skriftformen i antikken, såkalt humanistisk minuskel eller antikva etter littera antiqua, «de antikke bokstavene». De store bokstavene i antikvaen fulgte riktignok romerske forbilder, men de små bokstavene, minusklene, var utviklet som en skrivestil under Karl den store. Det oppstod etter hvert raskere skriveskrifter på grunnlag av de latinske antikvabokstavene. Den engelske varianten av den opprinnelige italienske renessansehåndskriften ble i Norge kalt «engelsk skriveskrift» og er nesten identisk med vår tids løkkeskrift. Da det ble innført obligatorisk skriveundervisning for barn i Norge på 1860-tallet, valgte lærere og myndigheter den engelske skrivestilen basert på små og store bokstaver fra latinsk antikva, og dermed ble det slutt på den tidligere gotiske håndskriften.

Gotisk trykkskrift

Frakturstilen var utformet som om bokstavene var skrevet med en myk, bred pensel. Fraktur var en videreføring av den egentlige gotiske skriften og ble Tysklands «nasjonalskrift» fra 1500-tallet og den vanligste også i Nord-Europa fram til 1800-tallet. Av de store bokstavene er kanskje særlig A, G, S, Y og Z fremmede for oss i dag. De to nederste radene viser formvarianter og ligaturer, sammenslåtte bokstavpar, for å lage et penere skriftbilde.

Tysk boktrykkerkunst og typografi har alltid vært teknisk og stilmessig ledende. Bildet viser gotiske skrifter utformet av den tyske skrifttegneren Rudolf Koch mellom 1914 og 1937. Schriftbeispiel betyr «skrifteksempel».

Gotisk skrift har brukne buer som spissbuene i gotisk arkitektur. Bildet viser antikvaskriften der formene tilsvarer runde, romanske buer, og brukne buer hos de vanligste gotiske variantene tekstur, rotunda, schwabacher og fraktur. I et rundskriv fra 3. januar 1941 undertegnet Martin Bormann betegnet de tyske nazistene Schwabacher-fonten som «jødebokstaver» (Schwabacher Judenlettern) og meldte at Hitler gradvis ville innføre antikva som «normalskrift» istedenfor gotisk skrift. Formvarianter Da Johann Gutenberg i 1455 støpte løse bokstaver for å kunne trykke sin Gutenbergs bibel, en av de første trykte bøkene i Europa, formet han skrifttypene på grunnlag av samtidens variant av gotisk håndskrift. De første trykkbokstavene fikk derfor de samme brukne buene, brå spissene og tunge stammene som det skrevne forbildet. Etter hvert utviklet det seg imidlertid flere gotiske skrifttyper med litt forskjellig utforming. De vanligste typene blir kalt: Tekstur (skrift), også kalt textura og på svensk munkeskrift – klassisk, gitterpreget Gutenberg-skrift Rotunda (skrift), også kalt rund- eller halvgotisk – rund, italiensk og spansk variant Schwabacher – rundere, mer folkelig variant Fraktur – tysk variant som oppstod tidlig på 1500-tallet som en spenstig mellomting mellom rund schwabacher og rett tekstur, ble nasjonalskrift i Tyskland Blackletter – moderniserte, engelske og nederlandske varianter Gotisk skrift i det nazistiske Tyskland Diskusjonen mellom tilhengerne av «den tyske skriften», det vil si gotiske bokstaver, og «den latinske», altså antikva, hadde pågått i Tyskland siden tidlig på 1900-tallet, og antikvaskriftene var i ferd med å overta da Hitler kom til makten i 1933. Nazistene anså gotiske bokstaver, særlig fraktur, som erketyske og innførte stilen som offisiell, nasjonal skrift i 1934 i et forsøk på å styrke det nasjonale selvbildet etter nederlaget i første verdenskrig. På tross av denne kortvarige «motebølgen» på 1930-tallet, var antikvatypene stadig vanligst, ikke minst i blader og på skrivemaskiner. Hitler hadde også selv tidlig antydet at gotisk skrift ikke passet den nye tid med stål og betong, men at det moderne samfunnet nok burde gå over til latinske bokstaver. Myndighetene fordømte endelig «den såkalte gotiske skriften» som «jødebokstaver» i januar 1941. Da bestemte Hitler at gotisk skrift ikke egentlig var tysk og gradvis måtte erstattes med latinsk antikva som «normalskrift», både med og uten seriffer, i skolebøker, i pressen, på skilt og annet. Begrunnelsen var delvis at gotisk skrift var ødelagt av jøder som hadde infiltrert boktrykkerkunsten fra begynnelsen av. Trykksaker sendt til utlandet skulle imidlertid få førsteprioritet, et uttrykk for at tiltaket ikke bare var ideologisk; hovedgrunnen var å lette den skriftlige kommunikasjonen i de tyskokkuperte landene der folk syntes gotiske bokstaver, enten de var trykte eller håndskrevne, var vanskelige å lese. Gotisk skrift fikk forøvrig på nytt et lite oppsving i tyske områder etter krigen, men ble snart forlatt fullstendig til fordel for mer «moderne» skrifttyper. Gotisk skrift i Norge I Norge gikk den gotiske trykkskriften ut av bruk like etter år 1900, særlig etter første verdenskrig da frakturskriften ble assosiert med tysk nasjonalisme og krigsnederlag. Fraktur ble fra da av bare brukt i enkelte religiøse bøker, og holdt seg i visse frikirkelige miljøer helt inn på 1930-tallet. Gotisk skrift og antikva I middelalderen ble den italienske antikvaskriften brukt istedenfor gotisk skrift i områdene sør for Alpene, og i 1464 ble det for første gang brukt antikvabokstaver i en trykt bok. De latinske bokstavformene og skrifttradisjonen i Sør-Europa utgjorde en klar kontrast til den gotiske stilen i nord, og Vest-Europa ble på denne måten delt i forhold til skriftvalg. Omkring 1500 kom imidlertid antikvaen også inn i enkelte utgivelser i Nord-Europa, særlig bøker med religiøse og vitenskapelige tekster på latin, et språk som var de lærdes fagspråk. Antikva ble dessuten ofte brukt sammen med gotiske bokstaver for å skille ut ord og tekstpartier i overskrifter og fotnoter. Allerede omkring 1700 var bruk av antikva det vanlige også i bøker trykt i landene vest for Tyskland. Lang s, en formvariant av bokstaven s inne i ord og skrevet med tegnet ſ, gikk ut av bruk i antikvaskriftene etter at den britiske forleggeren John Bell begynte å gi ut bøker med bare rund s omkring år 1800. Lang s er imidlertid beholdt i fraktur og andre gotiske skrifter.

Gotisk trykkskrift i dag

Norske aviser ble på 1800-tallet trykt med gotisk skrift. Flere av disse har beholdt skrifttypen i tittelen som tradisjonsrik logo. Avishodet Aftenposten, som er satt med den gotiske varianten fraktur, har dessuten fortsatt lang s. Også flere tradisjonsrike aviser i utlandet, for eksempel The New York Times, bruker gotiske bokstaver.

En engelsk gotisk skriftstil, ofte kalt blackletter eller old English typeface. Denne fonten er konstruert i nyere tid på grunnlag av den opprinnelige teksturstilen og kan være litt lettere å lese enn frakturbokstaver, selv om G, H og U også her lett kan misforstås.

Fonten Fette Fraktur, en feit variant av fraktur skapt på 1850-tallet, har blitt brukt som dekorative stilelementer i hiphop-kulturen og visse andre miljøer med latinamerikanske røtter.

Gotisk skrift brukes i dag som visuelt stilelement innen flere subkulturer; nynazister kan markere historiske forbindelser til nasjonalsosialismen på 1930-tallet, mens heavyrockere, gothere og andre kan knytte an til tung og mørk «gotisk estetikk» fra engelsk romantikk. Skriften kan også brukes som en slags selvstendig og sterk «sjokk-effekt» i forhold til det etablerte samfunnet.

Gotiske bokstaver brukes i dag bare som typografisk dekor og effektskrift i overskrifter på plakater og annet for å gi bestemte assosiasjoner. Det gjelder særlig «gotiske» stiluttrykk i populærkulturen, enten det er heavy metal-musikk, goth-mote, gotiske romaner, vampyrfilmer eller piratromantikk.

Skriften brukes også for å antyde noe generelt gammelt, fornemt eller konservativt og inngår for eksempel i tradisjonsrike avishoder eller på bokomslag og annet som gjelder middelalder og dansketid i Norge. Fordi gotisk skrift også er tett knyttet til tysk kultur og historie, brukes den dessuten, særlig i frakturstil, for å vise at noe er tradisjonelt tysk; skriften brukes for eksempel på gamle skilt, ikke minst i Bayern og Østerrike. Skriften kan i mange sammenhenger representere «tradisjon» generelt, noe som kan sees i Norge, for eksempel på kort og annet knyttet til julehøytiden.

Nazistenes forkjærlighet for gotisk skrift har imidlertid ført til en «stigmatisering» av skrifttypen etter andre verdenskrig; den kan fortsatt vekke sterke følelser og negative, politiske assosiasjoner. Flere nynazistiske bevegelser bruker gotisk skrift i deler av sin visuelle propaganda, og skrifttypen vil for mange symbolisere høyreekstremisme og «hvit rasisme». På den annen side, eller kanskje nettopp fordi det er blitt «tabu» å bruke skrifttypen i politisk korrekte sammenhenger, har andre, ikke-politiske subkulturer og kommersielle krefter valgt gotiske bokstaver som «sjokkerende» stilelement i en slags provokasjon mot det etablerte samfunnet. Det gjelder heavy metal-band såvel som trendriktige klesmerker og andre ungdommelige fenomener der det visuelle uttrykket betyr mye.

Den vanligste gotiske fonten i dag kalles Old English.

I tillegg inngår gotisk skrift ikke sjelden i vestlig kalligrafi der bokstavene er skrevet med bredpenn og typografien er påvirket av tyske forbilder fra 1900-tallet, for eksempel på høytidelige diplomer og håndskrevne plaketter. Kalligrafi er et håndverk som krever trening og god, motorisk kontroll for å få jevn flyt i pennebevegelsene og et vakkert resultat; gotisk skrift egner seg godt til dette.

Gotisk skrift, i form av undervarianten fraktur, gjerne den feite fonten Fette Fraktur, har også tidvis blitt brukt som dekorativt stilelement i hiphop-kulturen og liknende miljøer. Bruken har ingenting med nynazisme å gjøre, men har oppstått uavhengig av den erketyske tradisjonen. Den historiske forklaringen skal gå tilbake til 1500-tallet da den nye boktrykkerkunsten spredte seg fra tysk kulturområde videre til Nederland, deriblant De spanske Nederlandene (tilsvarer omtrent dagens Belgia). De tyske fontene skal derfra ha kommet til Spania og blitt ført videre til de nye koloniene i Sør-Amerika. Her ble fraktur blant annet brukt som trykkskrift i bibler. Denne tradisjonen ble også videreført til Mexico. I moderne tid skal særlig innsatte i fengsler i disse områdene, som altså var preget av en kristen kultur med bruk av fraktur, begynt med tatoveringer skrevet med denne kjente fonten. I noen miljøer har visse kriminelle høy status, og moten skal ha spredt seg til subkulturer blant unge hispanics i California og resten av USA, etniske grupper med røtter til Latin-Amerika.

Skrift for å skrive gotisk

Betegnelsen gotisk skrift kan også brukes om det gotiske alfabetet. Det er et blandingsalfabet som ble konstruert av biskop Wulfila på 300-tallet og brukt i hans berømte bibeloversettelse for å skrive gotisk språk, et germansk språk som døde ut i Italia omkring år 600, i Spania år 900. Wulfilas gotiske skriftspråk ble gjengitt med et eget alfabet på 27 tegn med bokstaver fra det latinske alfabetet, det greske alfabetet samt et par runer.

Se også

• Fraktur (skrift)
• Schwabacher
• Tekstur
• Karolingisk minuskel
• Det gotiske alfabetet

Litteratur

• Knut Johannessen Den glemte skriften - Gotisk håndskrift i Norge, 2007 ISBN 9788215002026

Kilder

• Blant annet intervju med Knut Johannessen, assisterende direktør i Riksarkivet, i Morgenbladet 18. mai 2007 angående hans bok Den glemte skriften
• Tore Rem, "Materielle variasjoner. Overgang fra fraktur til antikva i Norge." i: Mats Malm, Barbro Ståhle Sjönell & Petra Söderlund (red.), Bokens materialitet – Bokhistoria och bibliografi, Svenska Vitterhetssamfundet, Stockholm, 2009. ISBN 978-91-7230-149-8.

Eksterne lenker

• (en) Blackletter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Blackletter – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Omfattende tyske sider om gamle skriftsystemer og -typer fra hele verden, også nedlastbare fonter)
• Eksempler på gotiske fonter
• Om Gerhard Munthes gotiske skrift i Norge Arkivert 7. desember 2021 hos Wayback Machine.