S
S er den nittende bokstaven i det latinske alfabetet.
Bruk
redigerS er forkortelse og symbol for blant annet dette:
- S er det kjemiske symbolet for grunnstoffet svovel.[1]
- s er symbolet for sekund i SI-systemet. I norsk rettskriving kan man også å bruke «sek» (uten punktum) som forkortelse for sekunder.
- S er nasjonalt kjennemerke for biler fra Sverige.[2]
- S – særdeles godt – tilsvarte i mange år toppkarakteren 6.
- S er symbolet for siemens i SI-systemet.
- S brukes ofte som forkortelse for sentrum av en by. Det kan også betegne himmelretningen sør.
- S er brukt som forkortelse for figuren Supermann, og er plassert sentralt på brystet av drakten hans.
- I norsk grammatikk er s en forkortelse for substantiver.
Historie
redigerFønikisk Šîn |
Etruskisk S | Gresk Sigma |
---|---|---|
Semittisk Šîn («tenner») representerte en ustemt postalveolar frikativ /ʃ/ (som i skjære). Gresk manglet denne lyden, og den greske bokstaven sigma (Σ) ble tegnet som skulle representere /s/. I etruskisk og latin ble /s/-verdien opprettholdt, og kun i moderne språk har bokstaven blitt brukt til å representere andre lyder.
Lang ſ og rund s
redigerFram til rundt 1400-tallet ble den lille bokstaven s skrevet som «lang s», altså tegnet ſ (som ser ut som en f uten tverrstrek, Unicode 017F). Den slyngende S-formen, kalt «rund s», ble bare brukt til store bokstaver. Ved boktrykkerkunstens inntog begynte noen trykkere å bruke den moderne, runde formen av s i slutten av ord og i slutten av ledd i sammensatte ord. Senere ble den moderne formen brukt overalt, og spredte seg til manuskripter også.
Tegnet er egentlig en ligatur, det vil si en typografisk sammensmelting, av tegnene ſ (lang s) og s (rund s), eller ſ og z i frakturskrift («tysk gotisk skrift»). Som hovedregel i tysk brukes rund s bakerst i ord, mens lang s brukes først i et ord og etter sammensetningsfuge inne i et ord. Det finnes imidlertid flere unntak. Dobbel s ble på norsk satt som sſ, unntatt i slutten av ord, hvor det ble skrevet som ſs. Denne bokstavkombinasjonen dannet ligaturen ß som fremdeles er i bruk i tysk skriftspråk.
Lang ſ gikk ut av bruk i antikva omtrent år 1800, etter at skriftdesignere som franskmannen François-Ambroise Didot begynte å lage «moderne» skrifter uten lang ſ, og forleggere som den britiske John Bell begynte å gi ut bøker med bare rund s. Lang ſ har ikke gått ut av bruk i fraktur, men fraktur har stort sett gått ut av bruk – i Norge i begynnelsen av 1900-tallet. Aftenpoſten, som ble grunnlagt i 1860, skiftet ut brødskriften fra fraktur-skrift til antikva i påsken 1912, men beholdt fraktur med lang s i avishodet.
Bruk av lang s (ſ) i norske avishoder
redigerReferanser
rediger- ^ Universitetet i Oslo. Det periodiske systemet Arkivert 1. februar 2016 hos Wayback Machine.. Besøkt 25. januar 2016.
- ^ UNECE. Distinguishing sings used on vehicles in international traffic. Besøkt 25. januar 2016. (en)