Ligatur (typografi)
Ligatur (av latin ligatura, «binding», dannet av ligare, «binde, forene») er et skrifttegn (glyf) som er dannet ved at to eller flere tegn er koplet sammen (skrevet eller støpt sammen). For eksempel er bokstaven æ en ligatur som er satt sammen til ett skriftbilde av bokstavene a og e.[1]
Eksempler og brukRediger
Ligaturer ble hyppig brukt i romerske innskrifter og i manuskripter, først og fremst av estetiske grunner, men også for at kopiering av manuskripter skulle gå fortere og for å spare dyrt pergament.
I det latinske alfabetetRediger
To ligaturer i det latinske alfabetet brukes fremdeles hyppig idag, men disse er så innarbeidet i skriftspråket at de oppfattes som egne tegn og ikke som en sammenskriving av to bokstaver. Disse er «&» (en sammenskriving av «et» latin for «og», som er betydningen dette tegnet har på alle språk, uavhengig av uttale) og «@» (en sammenskriving av «ad» som på latin betyr «til»). Det er forøvrig en annen variant av «@» som sirkulerer, nemlig à, som i «epler à 5 kr.» som viser at hvert enkelt eple koster 5 kr.
Ligaturer har forekommet i typografi siden de første bøkene ble trykt på 1400-tallet. I boktrykk er i utgangspunktet hver bokstav på toppen av hver sin lille blykloss – en type. For å unngå at avstanden mellom bokstavene i enkelte bokstavkombinasjoner ble unaturlig stor, ble disse bokstavparene støpt på én type – en ligatur. Mange ligaturer hadde f eller ſ som første bokstav.
I elektronisk typografi er det mulig å plassere tegnene så nær hverandre som vi ønsker – de kan til og med plasseres slik at de delvis dekker hverandre. Likevel er det fortsatt vanlig å bruke enkelte ligaturer hvor formen på bokstavene er endret for å tilpasse dem – som i fi og fl.
Ikke-ligatur Ligatur Unicode et & U+0026 ss / sz ß U+00DF AE, ae Æ, æ U+00E6, U+00C6 OE, oe Œ, œ U+0152, U+0153 Aa, aa Å, å U+00C5, U+00E5 Ng, ng Ŋ, ŋ U+014A, U+014B fŋ ʩ U+02A9 ue ᵫ U+1D6B ff ff U+FB00 fi fi U+FB01 fl fl U+FB02 ffi ffi U+FB03 ffl ffl U+FB04 ſt ſt U+FB05 st st U+FB06 IJ, ij IJ, ij U+0132, U+0133
I arabisk skriftRediger
Arabisk skrift benytter seg hyppig av ligaturer, den vanligste er kanskje «لا» (la - som forøvrig betyr «nei», men som brukes hver gang denne bokstavkombinasjonen opptrer i et ord). Det er også vanlig å skrive profeten Muhammeds navn med en ligatur: vanligvis ville navnet hans skrives som محمّد, men skrives istedenfor som på bildet. Hyppig bruk av ligaturer gjør at arabisk kan være vanskelig å lære seg å lese, siden bokstavene ikke skrives på en rett linje som går fra høyre til venstre, men også at noen skrives over og under hverandre.
I laotisk skriftRediger
Laotisk skrift bruker tre ligaturer. Laotisk er et tone-språk, og hver bokstav tilhører en serie som bestemmer hvilken tone en stavelse skal ha. De fem bokstavene ງ, ນ, ມ, ລ, og ວ er alle «lav-klasse»-konsonanter, og har ikke noen motsvarende «høy-klasse»-konsonant. Der man trenger en høyklasse-konsonant, settes en stum ຫ foran dem. ຫ-en danner ligaturer med tre av disse bokstavene: ຫ+ນ=ໜ, ຫ+ມ=ໝ og ຫ+ລ=ຫຼ.
Se ogsåRediger
LitteraturRediger
- Øyvin Rannem Bokstavene i historien Forlaget Press 2017 ISBN 978-8232800759
ReferanserRediger
Eksterne lenkerRediger
(en) category:Ligatures – galleri av bilder, video eller lyd på Commons