Åpne hovedmenyen

Bok

medium for en samling av ord og/eller bilder
Bit av gresk papyrusmanuskript fra 200-tallet med dikt om Herakles.
Gutenbergs bibel kom i 1455 og var blant de aller første trykte bøkene i Europa. Teksten var satt med gotisk skrift.
Tittelbladet på den første trykte boka i Norge, almanakken Allmanach paa det aar efter Jesu Christi Fødsel 1644, ble utgitt av Tyge Nielssøn i Christiania i 1643 og trykt med frakturbokstaver.

Bok (av norrønt bók) er en sammenbinding av flere blad av papir, pergament eller annet egnet materiale. Materialet er sammenføyd langs en side, ryggen, og som regel innbundet i et mer robust materiale. I overført betydning kan bok også betegne et litterært verk.

HistorieRediger

De eldste nedskrevne tekstene som er bevart, er risset inn i harde materialer, som stein eller keramikk, skrevet på tre- eller bambusstrimler, eller risset inn i bløt leire som er bevart på grunn av gunstige omstendigheter. Slike tekster blir på grunn av mediets begrensning oftest korte. I tillegg til disse vet man at det ble brukt andre medier, som vokstavler.

Pergamentruller, og etter hvert papyrusruller, ga en mulighet for å skrive ned lengre tekster, og til å spre disse eller samle dem i biblioteker.

I de første århundrer etter Kristi fødsel ble boka, på latin kalt kodeks (codex), innført som vanligste medium. Det er uklart akkurat når den oppsto; noen hevder at Julius Cæsar brettet bokrullene han skrev Gallerkrigene på, slik at de ble en slags bok i trekkspillform i stedet for en normal rull. En bok er betraktelig lettere å transportere og oppbevare enn ruller. Allikevel var antallet bøker som kunne produseres begrenset, både på grunn av materiellkostnader og arbeidsinnsatsen som skulle til for å kopiere dem for hånd.

I keisertidens Roma var bøker så vanlige at kasserte bøker ble brukt som innpakningspapir i butikkene. En bok utkom normalt i et opplag på 1.000, ettersom avskrivningsarbeidet var satt bort til slaver. Hvert eksemplar var håndskrevet og dermed unikt, og ble nøye kontrollert av korrekturlesere. Forfatteren hadde ingen rettigheter, tjente ingenting på sine utgivelser og var heller ikke herre over bøkenes videre skjebne. Å utgi en bok ble derfor sammenlignet med å «sende en ung hetære til byen», og utgivelsesprosessen kalt «prostitusjon». Den ble foretatt av en bibliopola, som både var forlegger og forhandler. Bøkene hang fremme til gjennomsyn utenfor bokhandlerbodene.[1]

I midten av det 15. århundre ble blokktrykking tatt i bruk i Europa. Teknikken går ut på at man skjærer ut eller graverer inn en hel side på en tre- eller metallblokk, sverter denne og trykker siden. Dette betød at man ved å lage én blokk, kunne lage mange kopier av hver side. Allikevel var det en stor arbeidsinnsats som skulle til for å trykke en hel bok.

Omkring 1045 hadde den kinesiske oppfinneren Bi Sheng laget utskiftbare typer. Han satte ned disse typene i former med varm voks, og når voksen var stivnet, kunne han trykke hele siden.

I Europa skulle det gå fire århundre til før man utviklet trykking med utskiftbare typer. Johann Gutenberg utviklet metoden i 1450-årene, og i 1455 kunne han begynne masseproduksjon av Bibelen.

 
Delene i en tradisjonell papirbok med perm:[2]
1 - Magebind
2 - Klaff eller flapp (på smuss-/vareomslag)
3 - Forsatsblad (ark av sterkt papir foran og bak i boka som limer bokblokka til bokbindet)
4 - Perm (bokbind) med omslag
5 - Toppsnitt, hode (øverste del av boka)
6 - Forsnitt (bokas forkant, motsatt av ryggen)
7 - Fot
5-6-7 - snitt
8 - Høyreside (rekto, med ulikt sidetall)
9 - Venstreside (verso, med likt sidetall)
8-9 - Oppslag, dobbeltside (to motstående sider i en bok)
10 - Fals (papirbrett)
«Innmaten», det vil si den heftede boka uten bind, kalles materie eller bokblokk.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie II (s. 92), Gyldendal norsk forlag, 1963
  2. ^ Søkbar digitalkopi av Stein Davidsens Grafisk håndbok (Yrkesopplæring, 1995)

Eksterne lenkerRediger